Tabernaklets ånd
Tabernaklet … står som et banner for gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium.
For 46 år siden ble jeg kalt til assistent for De tolvs quorum, og for første gang kom jeg til denne talerstolen. Jeg var 37 år gammel. Jeg befant meg stående blant de ærverdige, kloke profeter og apostler, «hvis navn vi ære vil», som det står i sangen («De skjønne, edle sannhetsord», Salmer, nr. 180). Jeg følte meg svært utilstrekkelig.
Omtrent på den tiden hadde jeg her i Tabernaklet en svært betydningsfull opplevelse. Den ga meg selvtillit og mot.
På den tiden ble det avholdt en Primær-konferanse her før generalkonferansen i april. Jeg kom inn gjennom en søndre dør idet åpningssangen ble sunget av et stort kor av Primær-barn. Søster Lue S. Groesbeck, medlem av Primærs generalutvalg, ledet dem. De sang:
Stille nå, kjære barn, ydmykt lytt til Herrens bud.
Stille nå, kjære barn, vend din tanke opp mot Gud.
Stille nå, kjære barn, inderlig vi ber:
Fyll oss, Herre, med din ånd, lær oss daglig mer.
(«Stille nå, kjære barn», Barnas sangbok, s. 11)
Mens barna sang dempet, spilte ikke organisten solo mens de sang, for han forsto at man ikke utmerker seg ved å tiltrekke seg oppmerksomhet. Dyktig, nesten usynlig, blandet han de unge røstene til en inspirasjonens og åpenbaringens melodi. Dette var det betydningsfulle øyeblikk. Det satte dype og varige spor i mitt indre og ga meg noe jeg virkelig trengte som støtte i årene som fulgte.
Jeg følte kanskje det samme som profeten Elias hadde følt. Han lukket himlene for den onde kong Akab og flyktet til en hule for å søke Herren:
«Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen.
Da Elias hørte den,» står det, «dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og stod ved inngangen til hulen» – for å tale med Herren (1. Kongebok 19:11-13).
Jeg følte noe i likhet med det nephittene må ha følt da Herren viste seg for dem: «Da hørte de en røst, og det var som om den kom fra himmelen. Og de så seg om, for de forsto ikke røsten som de hørte. Og det var ikke en skarp røst, heller ikke var det en høy røst, men selv om det var en mild røst, gjennomtrengte den dem som hørte den, til det innerste, så det ikke fantes noen del av deres legeme som den ikke fikk til å skjelve. Ja, den trengte helt inn i dypet av deres sjel og fikk deres hjerter til å brenne» (3. Nephi 11:3).
Det er denne milde, lave røsten som Elias og nephittene hørte, som profeten Joseph Smith forsto da han skrev: «Så sier den milde, lave røst som hvisker og gjennomtrenger alle ting» (L&p 85:6).
I det avgjørende øyeblikket forsto jeg at den milde, lave røsten mer føles enn høres. Hvis jeg lyttet til den, ville jeg klare meg i min tjeneste.
Etter dette var jeg sikker på at Trøsteren, Den hellige ånd, er der for enhver som vil gi akt på oppfordringen om å be, søke og banke på (se Matteus 7:7-8, Lukas 11:9-10, 3. Nephi 14:7-8, L&p 88:63). Jeg visste at jeg ville klare meg. Etter hvert som årene har gått, har det vært slik.
Jeg lærte også hvilken kraft musikk kan ha. Når musikk blir fremført ærbødig, kan den være som åpenbaring. Jeg mener at den til tider ikke kan skilles fra Herrens røst, Åndens stille, milde røst.
Verdig musikk av alle slag har sin plass. Og det er utallige steder hvor den kan høres. Men Tabernaklet på Temple Square er forskjellig fra dem alle.
I generasjoner åpnet Tabernakelkoret sin ukentlige sending med å synge følgende ord av William W. Phelps:
Stille syng en hellig sang
til Guds pris og til hans navn
på Herrens dag…
Kom da Herrens dag i hu,
han har sagt det i sitt bud.
(«Stille syng en hellig sang», Salmer, nr. 98)
For over 100 år siden holdt president Wilford Woodruff, som da var 91 år, det som kan ha vært hans siste tale fra denne talerstolen. I forsamlingen var den 12 år gamle LeGrand Richards. Hans far, George F. Richards (senere ordinert til apostel), tok med seg guttene sine til Tabernaklet for å høre Brødrene. LeGrand glemte aldri denne opplevelsen.
I over 20 år sto eldste LeGrand Richards meg svært nær. Da han var 96 år gammel, husket han fremdeles dette budskapet. Han kunne ikke huske ordene president Woodruff brukte, men han kunne aldri glemme hva han følte da de ble uttalt.
Ved flere anledninger har jeg følt at de som bygget og vedlikeholdt dette tabernaklet, har vært tilstede. Ved musikk og det talte ord bevarte de som levde før, det enkle i evangeliet og i vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Dette vitnesbyrdet var ledestjernen i deres liv.
Store begivenheter som har formet Kirkens fremtid, har funnet sted i dette tabernaklet på Temple Square.
Alle Kirkens presidenter, unntatt Joseph Smith og Brigham Young, har blitt oppholdt i en høytidelig forsamling her i Tabernaklet. Og på lignende måte blir oppholdelser gjentatt årlig under generalkonferansen og i hver stav, menighet og gren slik åpenbaring krever.
Herren sa: «Det [skal ikke] bli gitt noen å gå ut og forkynne mitt evangelium eller bygge opp min kirke uten at han er ordinert av en som har myndighet, og som kirken vet har myndighet og er blitt behørig ordinert av kirkens ledere» (L&p 42:11).
På denne måten kan ingen fremmed komme blant oss og hevde å ha myndighet og forsøke å lede Kirken på avveier.
Her ble Den kostelige perle i 1880 godtatt som ett av Kirkens standardverker.
Her ble også to åpenbaringer tilføyd standardverkene, og de er nå kjent som Lære og pakter kapittel 137 og 138. Kapittel 137 er en nedtegnelse av et syn gitt til Joseph Smith i Kirtland tempel, og kapittel 138 er et syn gitt til president Joseph F. Smith angående Frelserens besøk til de dødes ånder.
I 1979, etter mange års forberedelse, ble Kirkens versjon av Kong Jakobs bibel introdusert for medlemmene her.
De nye utgavene av Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle ble kunngjort for Kirken her.
Under en generalkonferanse i 1908 leste president Joseph F. Smith kapittel 89 i Lære og pakter – Visdomsordet. Deretter talte han, begge hans rådgivere og presidenten for De tolv over det samme emne, Visdomsordet. Deretter ble dette enstemmig vedtatt som en befaling for Kirkens medlemmer.
Åpenbaringen begynner: «På grunn av ondskap og planer som er og vil være i uhederlige menneskers hjerter i de siste dager, har jeg advart dere og advarer dere på forhånd ved å gi dere dette visdomsord ved åpenbaring» (L&p 89:4).
Det er et skjold og en beskyttelse for vårt folk, spesielt for våre unge. Det blir en del av Guds «fulle rustning» som er lovet i åpenbaringene å skulle beskytte dem mot motstanderens «brennende piler» (se L&p 27:15-18).
Kirken og alle dens medlemmer har alltid blitt, blir nå og vil alltid bli angrepet av Satan. Han vil overdøve, til og med utslette den milde, lave røsten med støyende og disharmonisk musikk med tekster som man ikke forstår – eller verre, med tekster man kan forstå. Han vil lede oss forsiktig bort med alle andre fristelser han kan tenke ut.
Ved åpenbaring klargjorde Herren her prestedømmets orden, og dette åpnet dørene til å oppfylle Frelserens befaling om å bringe evangeliet til «alle nasjoner og slekter og tungemål og folk» (L&p 133:37) og til å opprette hans kirke blant dem.
Her fikk Mormons bok undertittelen «Et annet testamente om Jesus Kristus». Derfor kan enhver som åpner boken, av selve tittelen få vite hva den har å tilby.
Læresetningene, talene, musikken og følelsene og Ånden i denne hellige bygningen blir overført uten å bli redusert til det store Konferansesenteret i nærheten, der dette blir hørt av titusener, oversatt til mange dusin språk og sendt til forsamlinger over hele verden.
Og enda mer – denne Ånd kommer inn i hjemmene til millioner av siste-dagers-hellige. I hjemmene ber foreldre for sine barns velferd. Menn og kvinner og, slik Mormons bok lovet, til og med små barn kan motta vitnesbyrd om Jesus Kristus (se Mosiah 24:22, Alma 32:23, 3. Nephi 17:25) og om gjengivelsen av hans evangelium.
Dette tabernaklet på Temple Square er «et bønnens hus, et fastens hus, et troens hus, et herlighetens og et Guds hus, ja, [hans] hus» (L&p 109:16). De som blir kalt til å tale eller fremføre ord, musikk og kultur, er forpliktet til å fremføre det som er verdig.
Å søke menneskers ære, advarer Skriftene oss, er å bli ledet forsiktig bort fra den eneste trygge sti vi kan følge i livet (se Johannes 12:43, 1. Nephi 13:9, 2. Nephi 26:29, Helaman 7:21, Mormon 8:38, L&p 58:39). Og Skriftene gir en tydelig advarsel om hva som følger når vi «trakter etter menneskers ære» (L&p 121:35).
Det er ikke så meget hva som høres i talene, men hva som føles. Den hellige ånd kan bekrefte for alle som kommer under dens innflytelse, at budskapene er sanne, at dette er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Tabernaklet står her ved siden av templet som et fast holdepunkt og har blitt et symbol på gjenopprettelsen. Det ble bygget av svært fattige og svært, svært alminnelige mennesker. Det er nå verdenskjent.
Tabernakelkoret, identifisert ved denne bygningens navn, har vært en røst for Kirken i mange år. Måtte de aldri vike fra eller la seg trekke bort fra den viktige misjon de har hatt i mange generasjoner.
I generasjon etter generasjon har koret åpnet og avsluttet alle sendinger med et inspirerende budskap, rikt på prinsipper og forankret i gjenopprettelsens læresetninger, og har begynt med «Stille syng en hellig sang» (Salmer, nr. 98) og avsluttet med «Kraft og styrke sendt fra himlen» (Salmer, nr. 54).
Tabernaklet står i verden som ett av de store sentre for verdig musikk og kultur. Men fremfor alt står det som et banner for gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium. Dette enkle vitnesbyrdet ble festet dypt og varig i meg her i denne bygningen av disse Primær-barna som sang i ærbødige, åpenbarte toner.
Må Gud velsigne denne hellige bygningen og alt som foregår innen dens vegger. Vi er så takknemlige for at den har blitt fornyet og pusset opp uten å miste sin hellige karakter.
Eldste Parley P. Pratt i De tolv apostlers quorum leste disse ordene fra kapittel 121 i Lære og pakter: «La alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg.
Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager og ditt septer, et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer, og ditt herredømme skal være et evigvarende herredømme, og uten at det skal utøves noen tvang, skal det strømme til deg evindelig og alltid» (L&p 121:45-46).
Sterkt beveget uttrykte Parley P. Pratt sine tanker i en salme som faktisk er en bønn. I mange år valgte koret den som avslutning på sin ukentlige sending.
Kraft og styrke sendt fra himlen
ned til alt som Gud har skapt,
det fornyer livet, håpet
som i visdom Gud har bragt.
Fra hans trone frelsens budskap
er blitt sendt til oss herned.
Det er livets vann og styrke,
gir til dem som tror, en fred.
I din nåde skue Kirken
som til jord er sendt på ny.
Herlige løfter vil bli oppfylt
når vi Herren ser i sky.
La din Ånd så dekke jorden,
er vår bønn til deg, o Gud.
Må all skapning ydmykt tilbe,
trofast følge dine bud.
(«Kraft og styrke sendt fra himlen», Salmer, nr. 54)
Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, at dette er hans hus, på denne hellige innvielsesdag, i Jesu Kristi navn, amen.