Hvis disse gamle veggene kunne snakke
I over et århundre har ord fra profeter, seere og åpenbarere i de siste dager blitt talt fra dette podium til verden.
President Gordon B. Hinckley sa på en pressekonferanse i oktober 2004: «Jeg respekterer denne bygningen. Jeg er glad i denne bygningen. Jeg ærer denne bygningen. Jeg ønsker å bevare den… Jeg ønsker det gamle, opprinnelige Tabernaklet, dets svake sammenføyninger festet … og forsterket og dets naturlige og strålende skjønnhet bevart.» Deretter så han på meg og sa: «Ikke gjør noe dere ikke skal gjøre, men hva dere enn gjør, så gjør det ordentlig.»1
Med disse betagende, men skremmende ord ble oppdraget gitt om å bevare, forsterke og restaurere det gamle, opprinnelige Salt Lake Tabernakel, gi det nytt liv og gjøre det klart for en ny periode med fremragende tjeneste.
I dag, kjære president, presenterer vi denne aldrende bygningen, med fullstendig frisk, ny overflate, pent sammenføyd i sin historiske eleganse – men litt mer komfortabel. Det presiderende biskopsråd, sammen med over 2000 håndverkere, overleverer stolt det «gamle, opprinnelige Tabernaklet» med 100-års garanti.
President Hinckleys anmodning om å restaurere «det gamle, opprinnelige Tabernaklet» ble grunnlaget for å ta vanskelige arkitektoniske og bygningsmessige avgjørelser. Ordene ble brukt for å uttrykke kjernen i og formålet med prosjektet. Uttrykket fungerte tilsvarende kaptein Moronis frihetsbanner ved at det så å si ble «heist på hvert eneste tårn» og «overalt»2 hvor det var nødvendig.
Hvis disse gamle veggene kunne snakke, ville de sammen med oss oppriktig rette en takk til FFKR Architects, Jacobsen Construction Company, Kirkens prosjektteam og de mange hvis ferdigheter har muliggjort en vanskelig oppgave. Én ansvarshavende bemerket: «Når vi rådslo sammen, ga Herren oss ferdigheter utover våre naturlige talenter.»
Prosjektmedlemmene hadde stor ærbødighet for Tabernaklets skjønnhet, for dets opprinnelige bygningsmenn og for kvaliteten på deres arbeid. De var forundret over at i over et århundre har ord fra profeter, seere og åpenbarere i de siste dager blitt talt fra dette podium til verden.
Hvis disse gamle veggene kunne snakke, er jeg sikker på at de ville takke for sin nye, sterke grunnvoll. Disse gamle veggene ville være henrykt for sitt nye stålbelte som holder dem oppe. Disse gamle veggene ville si takk for at dere skrapte bort 14 lag maling fra taket og så sparklet det og la på vakker, ny maling.
Disse gamle veggene ville takke for det beskyttende og vakre, skinnende nye aluminiumtaket, og ville sammen med benkene fryde seg over smilene til de besøkende når de oppdager de litt forandrede setene og at det er litt mer plass for knærne.
Nye fasiliteter som gir bedre mulighet til å nyte inspirerende musikk, ville bli ønsket velkommen og verdsatt av disse gamle veggene.
Man kan bare tenke seg hva disse gamle veggene kunne minnes av de mange talene de har lyttet oppmerksomt til i årenes løp.
Disse gamle veggene, hvis de kunne snakke, ville rope: «Vi var her!» da president Joseph F. Smith sto opp etter en lang sykdomsperiode for å overvære et møte under generalkonferansen i oktober 1918. På det første møtet sa han sterkt beveget: «Jeg vil ikke, jeg tør ikke gjøre forsøk på å komme inn på mange ting som ligger meg på sinnet i dag, og jeg vil utsette til senere, hvis det er Herrens vilje, mitt forsøk på å fortelle dere noe av det som ligger meg på sinnet og som bor i mitt hjerte.» Han fortsatte: «Jeg har ikke levd alene disse fem månedene. Jeg har dvelt i bønnens, påkallelsens, troens og besluttsomhetens ånd, og jeg har hele tiden hatt kommunikasjon med Herrens ånd.»3 Vi fikk senere vite at dagen før konferansen hadde president Smith mottatt en tilkjennegivelse som er nedtegnet som synet om de dødes forløsning, som senere ble kapittel 138 i Lære og pakter.
Hvis disse gamle veggene kunne snakke, ville de minne oss om de triste, dystre dagene under den store depresjonen. De ville minnes generalkonferansen i april 1936 da president Heber J. Grant kunngjorde at Kirken ville iverksette Kirkens sikkerhetsplan, som senere ble kjent som Kirkens velferdsplan. Seks måneder senere forklarte han: «Vår primære hensikt var å etablere … et system som ville fjerne lediggangens forbannelse og forsorgsvesenets onder, og gjeninnføre uavhengighet, flid, sparsommelighet og selvrespekt blant våre medlemmer. Kirkens mål er å hjelpe medlemmene å hjelpe seg selv. Arbeid skal gjenvinne sin posisjon som det styrende prinsipp i livet til Kirkens medlemmer.»4
Etter oppdrag fra president David O. McKay talte eldste Harold B. Lee i oktober 1964 om foreldres ansvar. Disse gamle veggene minnes at eldste Lee sa han ville lese fra et brev skrevet i 1915 til Kirken og undertegnet av Det første presidentskap. Men før han begynte, sa han: «Jeg antar det er noe i likhet med det Mark Twain sa om været: “Vi snakker mye om været, men vi synes ikke å gjøre noe med det.”» Deretter leste eldste Lee fra det 50 år gamle brevet:
«Vi tilråder og ber inntrengende om at man innfører en “hjemmeaften” over hele Kirken, da fedre og mødre kan samle sine gutter og piker omkring seg i hjemmet og lære dem Herrens ord.»
Og så følgende løfte:
«Hvis de hellige følger dette rådet, lover vi at det vil føre til store velsignelser. Kjærligheten i hjemmet og lydigheten mot foreldrene vil øke. Det vil utvikle tro i hjertene til Israels ungdom, og de vil få kraft til å bekjempe den onde innflytelsen og fristelsene som omgir dem.»5
Disse gamle veggene minnes den dype stillheten som la seg over Tabernaklet i 1985 da det ble kunngjort at eldste Bruce R. McConkie ville tale under konferansen. Disse gamle veggene følte stor ærbødighet da eldste McConkie avsluttet sin tale med følgende betagende ord:
«Og nå, med hensyn til den fullkomne forsoning som fant sted da Gud ga sitt blod, bærer jeg vitnesbyrd om at forsoningen skjedde i Getsemane og på Golgata, og hva Jesus Kristus angår, vitner jeg om at han er den levende Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder. Han er vår Herre, vår Gud og vår Konge. Dette vet jeg av meg selv, uavhengig av noen annen person.
Jeg er et av hans vitner, og en dag skal jeg berøre naglegapene i hans hender og føtter, og jeg skal fukte hans føtter med mine tårer.
Men jeg skal ikke vite det noe bedre da enn jeg vet nå at han er Guds allmektige Sønn, at han er vår Frelser og Forløser, og at frelse kommer i og ved hans forsonende blod og på ingen annen måte.»6
I 1995 sa president Gordon B. Hinckley til Kirkens kvinner: «Med så mye sofisteri som foregir å være sannhet, med så mye bedrag angående normer og verdier, med så mye som frister og lokker til sakte, men sikkert å ta inn over oss verdens besmittelse, har vi følt trang til å si fra og på forhånd advare.» Deretter leste han følgende:
«Vi, Det første presidentskap og De tolv apostlers råd i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, erklærer høytidelig at ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud, og at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid…
Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn. “Barn er en gave fra Herren” (Salme 127:3). Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og å være lovlydige borgere hvor de enn bor. Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.»7
Jeg er takknemlig for denne spesielle bygningen. Den står som et hellig monument over vår fortid og et praktfullt håpets banner for fremtiden. Jeg vitner om vår himmelske Faders guddommelighet og om vår Frelsers store kjærlighet til oss alle. Vi er svært velsignet som blir ledet av en Guds profet. I Jesu Kristi navn, amen.