2007
Vår himmelske Faders døtre
Mai 2007


Vår himmelske Faders døtre

Vår himmelske Fader kjenner deg og elsker deg. Du er hans spesielle datter. Han har en plan for deg.

Bilde

Svigersønnen vår fortalte sin datter, tre år gamle Eliza, at de skulle ha en leksjon om et veldig spesielt emne på familiens hjemmeaften. Hun smilte bredt og forsøkte å gjette hva overraskelsen var. «Den må handle om meg, sa hun, «for jeg er veldig spesiell!» Eliza husker og vet hvem hun er – et veldig spesielt Guds barn. Hun har lært dette av sin mor, som siden Eliza var spedbarn har sunget vår åpningssalme, «Jeg er Guds kjære barn» (Salmer, nr. 187), som vuggevise hver kveld.

Over hele verden og på nesten alle språk erklærer unge kvinner i alderen 12 til 18 det samme: «Vi er døtre av en himmelsk Fader som elsker oss, og vi elsker ham.» («Unge kvinners tema», Unge kvinner – Personlig fremgang [2002], 5.) Men etter hvert som de blir eldre, vokser de ofte fra den sikre kunnskapen tre år gamle Eliza har om at de er veldig spesielle. Ungdom opplever ofte en identitetskrise og lurer på hvem de egentlig er. Tenårene er også en tid med det jeg kaller «identitetstyveri», i den forstand at verdslige oppfatninger, filosofier og bedrag forvirrer oss, slår mot oss og frarøver oss kunnskapen om vår sanne identitet.

En veldig god ung kvinne sa til meg: «Iblant er jeg ikke sikker på hvem jeg er. Jeg føler ikke min himmelske Faders kjærlighet. Mitt liv virker så vanskelig. Ting blir ikke slik jeg ønsket, håpet og drømte at de skulle bli.» Det jeg sa til henne sier jeg nå til unge kvinner overalt: Jeg er ikke det minste i tvil om at dere er Guds døtre. Han kjenner dere, han elsker dere og han har en plan for dere. Jeg vet at dette er et budskap vår himmelske Fader vil at jeg skal gi dere.

Profeter og apostler i de siste dager vitner om vår guddommelige natur. I erklæringen til verden om familien står det: «Hver især er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre, og har som sådan en guddommelig natur og et guddommelig potensial.» (Liahona, okt. 2004, 49.) President Gordon B. Hinckley har også sagt:

«Dere kan måle dere med hvem som helst. Dere er Guds døtre. Deres fødselsrett er noe vakkert, hellig og guddommelig. Glem det aldri. Deres evige Fader er universets store Mester. Han regjerer overalt, men han vil også lytte til bønner fra dere, som er hans døtre, og høre dere når dere snakker med ham. Han vil besvare deres bønner. Han vil ikke la dere i stikken.» (Gordon B. Hinckley: «Hold deg på den rette vei», Liahona, mai 2004, 112.)

Hvis dere lar kunnskapen om at dere er Guds døtre synke dypt ned i sjelen, vil den gi dere trøst, styrke deres tro og påvirke deres oppførsel. Hvis dere lar denne sannheten pryde deres tanker til enhver tid, vil dere føle visshet om Guds nærvær, som vårt GUF-temaskriftsted lover oss (se L&p 121:45).

Hvordan kan hver enkelt av oss vite og føle at vi er vår himmelske Faders døtre? Det er et slør mellom himmelen og jorden, en «søvn og en glemsel» (William Wordsworth: «Ode on Intimations of Immortality from Recollections of Early Childhood», strofe 5, linje 58) når vi blir født. Dette er nødvendig for at vi skal «høste jordisk erfaring for å utvikle [oss] mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre [vårt] guddommelige potensial som arvinger til evig liv» (Liahona, okt. 2004, 49). Vår himmelske Fader elsker oss og vil hjelpe oss å minnes ham, og derfor gir han oss små glimt inn i evigheten. Apostelen Paulus forkynte: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn» (Romerbrevet 8:16). Ånden gir oss glimt av hvem vi er. Ånden taler ofte til oss når vi ber, leser i Skriftene, grunner på Herrens barmhjertighet mot oss, mottar prestedømsvelsignelser, tjener andre eller føler oss elsket og akseptert av andre.

Moses lærte hvem han var gjennom en sterk åndelig opplevelse. Han samtalte med Gud ansikt til ansikt og fikk vite at han var Guds sønn, med en spesiell oppgave å utføre. Etter denne opplevelsen ble Moses plaget av Satan. Men ettersom Moses hadde følt Guds herlighet, forsto han at Satan ikke hadde noen herlighet. Fordi Moses visste at han var Guds sønn og at Gud hadde en oppgave til ham, hadde han styrke og evne til å motstå Satan, til å dømme rettferdig, til å påkalle Gud for å få styrke og til fortsatt å ha hans Ånd hos seg. (Se Moses 1.)

Det samme mønsteret gjelder for oss i dag. Når vi vet og føler hvem vi egentlig er, blir vi i stand til å se forskjellen på godt og ondt og får styrke til å motstå fristelser. Én måte vi kan lære å forstå vår gudgitte oppgave på, er gjennom vår patriarkalske velsignelse. Dette er svært spesifikke og individuelle budskap vi kan få ved prestedømmets kraft.

En annen måte å motta åndelig forståelse om vår egen evige natur på, er fra foreldre eller ledere som kan berolige oss på grunn av sine inspirerte glimt inn i hvem vi egentlig er. Ånden har noen ganger hvisket svært spesifikt til meg om mine barns sanne identitet. Jeg husker at jeg kvelden før et av våre barn ble født, fikk et tydelig inntrykk av at dette barnet ville bli en god venn og hjelper for sine søsken. Dette har vist seg å holde stikk. En annen gang, da en av våre tenåringer var svært nedslått etter å ha vært innblandet i en bilulykke, hørte jeg tydelig disse ordene i mitt sinn: «Jeg elsker dette barnet og vil gi ham veiledning.» Og det har han. Slike glimt har kommet til meg om og om igjen. Når de har hatt behov for oppmuntring, har jeg blitt velsignet med forståelse om mine barns store og edle evige ånder.

Har deres mor eller far noensinne minnet dere, idet dere forlot huset, om å huske hvem dere er? Hva mener de med det? «Husk at du er en del av denne familien og har et omdømme å ta vare på.» Dessuten og enda viktigere: «Husk at du er et Guds barn og må oppføre deg deretter.» Misjonærer går med et skilt som en konstant påminnelse om at de er representanter for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Dette minner misjonærene på å kle seg sømmelig og tiltalende, være høflige mot andre og å gjøre sitt beste for å ha Kristi bilde i sitt ansikt. De må gjøre disse tingene fordi de går med dette navneskiltet, et ytre symbol på deres identitet. Ved pakt har vi alle påtatt oss Kristi navn. Hans navn skulle være inngravert i vårt hjerte. På samme måte forventes det også at vi skal oppføre oss som verdige barn av vår himmelske Fader, som iallfall billedlig har sendt oss til jorden med formaningen: «Husk hvem du er!»

Da jeg ble kalt til å tjene dere, Kirkens unge kvinner, visste jeg at jeg måtte oppføre meg deretter. En dag fikk en av mine døtre en bot for å ha parkert bilen sin i gaten med et utløpt registreringsoblat. Jeg tok saken i egne hender og marsjerte inn på kontoret til de rette myndighetene for å forklare at registreringspapirene var på vei til oss i posten. Idet jeg bestemt åpnet døren sa en eller annen til meg: «Jeg vet hvem du er.» Det fikk meg til å stoppe opp og minnet meg på at jeg også måtte huske hvem jeg er – ikke bare Unge kvinners generalpresident, men først og fremst en Guds datter.

I vår omgang med andre må vi huske at andre også er vår himmelske Faders barn. I begynnelsen av vårt ekteskap sa min mann ganske ofte: «Jeg giftet meg ikke med deg på grunn av utseendet.» Til slutt ertet jeg ham litt ved å si at dette ikke hørtes særlig flatterende ut. Han forklarte det jeg allerede visste, at dette var ment som den største kompliment han kunne gi meg. Han sa: «Jeg elsker deg for den du egentlig er i evig perspektiv.» Herren sa: «Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst!… Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (1. Samuel 16:7). I familier, vennskap, stevnemøter og ekteskap skulle vi verdsette ikke bare skjønnhet og CV-er, men først og fremst karakter, gode normer og den andres iboende guddommelige natur.

I en stav i Chile gjorde de unge kvinnene dette på en leir ved å skrive de andres gode egenskaper i en bok. Hver dag ble de bedre kjent og skrev ned flere gode egenskaper de oppdaget i de andre. På slutten av leiren delte de sine tanker med hverandre og hjalp hver enkelt å se mer av guddommeligheten i seg selv. Deres leder sa: «Vi formelig solte oss i denne fantastiske ånden av vennlighet og godvilje. Jeg kan ærlig si at jeg aldri hørte pikene klage! De blomstret i en deilig følelse av gjensidig aksept som ikke ofte er å finne blant tenåringspiker. Det var ingen konkurranse, ingen strid. Leiren vår hadde blitt en liten bit av himmelen» (privat korrespondanse). Pikene oppdaget og bekreftet de andres guddommelige natur, og Ånden fylte leiren da disse edle tankene ble uttrykt.

C. S. Lewis sa så viselig: «Det er en alvorlig sak å leve i et samfunn med mulige guder og gudinner, å huske at den kjedeligste og mest uinteressante person man kan snakke med, en dag kan bli en skapning som man, om man så den nå, ville være tilbøyelig til å tilbe… Det finnes ingen ordinære mennesker… Din nabo er det helligste som noensinne er presentert for dine sanser.» («The Weight of Glory», i Screwtape Proposes a Toast and Other Pieces (1974), 109-110.)

Unge kvinner overalt som vet at de og andre er døtre av en kjærlig himmelsk Fader, viser sin kjærlighet til ham ved å leve rettskaffent, tjenesteorientert og eksemplarisk. Jeg har blitt imponert over unge kvinner som var sømmelig kledd i en svært varm og fuktig del av Brasil. De sa: «Sømmelighet har ikke noe med klimaet å gjøre. Det har med hjertet å gjøre.» Disse unge kvinnene visste at de var Guds døtre.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg å høre så mye godt om fem unge siste-dagers-hellige studenter fra Idaho som nylig druknet i en forferdelig ulykke. De var kjent i sin omgangskrets og i sine lokalsamfunn for å ha holdt høye normer for rettskaffenhet og å ha vært helstøpte eksempler på dyd og sunnhet. Disse ungdommene visste at de var Guds sønner og døtre.

Jeg har blitt varmet ved eksemplet til en annen ung kvinne hvis foreldre skilte seg. Hun vil ikke at hennes yngre brødre og søstre skal føle seg uelsket, så hun ber med dem hver kveld og sier at hun er glad i dem. Denne unge kvinnen vet at hun er en datter av en himmelsk Fader som elsker henne, og hun elsker ham ved å elske sine søsken.

Jeg ble også rørt da jeg hørte om det noen unge kvinner i et fattig og politisk undertrykt område av verden gjorde. Til tross for sine egne vanskeligheter møttes disse unge kvinnene på en leir og planla hvordan de kunne hjelpe andre. De laget hygienepakker for kvinner i nød. De utførte tjeneste i lokalsamfunnet, på sykehus og hjemme hos folk. Vi vet av deres handlinger at disse unge kvinnene forstår sin identitet som Guds døtre. Mitt hjerte svulmer av kjærlighet til disse unge kvinnene og til unge kvinner overalt. Jeg vet at dere er Guds døtre, og at han elsker dere.

Til slutt vil jeg fortelle om en opplevelse som er gripende og til og med hellig for meg. Da jeg ble kalt til Unge kvinners generalpresident, følte jeg meg skrekkslagen og uskikket. Jeg lå våken mange netter og bekymret meg, omvendte meg og gråt. Etter flere slike netter opplevde jeg noe gripende. Jeg begynte å tenke på mine nieser i Unge kvinner, deretter på de unge kvinnene i nabolaget og menigheten, så på de unge kvinnene jeg traff regelmessig på skolen. Deretter forestilte jeg meg Kirkens unge kvinner over hele verden, over en halv million av dem. En deilig varm følelse begynte å innhylle meg og strømme gjennom meg. Jeg følte en utsøkt kjærlighet til siste-dagers-hellige unge kvinner overalt, hver og en av dere, og jeg visste at det jeg følte var vår himmelske Faders kjærlighet til dere. Det var mektig og altomfattende. For første gang følte jeg fred, for jeg visste hva min himmelske Fader ønsket at jeg skulle gjøre. Han ønsket at jeg skulle vitne for dere om hans store kjærlighet til dere. Derfor vitner jeg igjen for dere at jeg vet uten tvil at vår himmelske Fader kjenner dere og elsker dere. Dere er hans spesielle døtre. Han har en plan for dere, og han vil alltid være der for å lede dere, føre dere og gå med dere (se «Jeg er Guds kjære barn»). Jeg ber oppriktig om at dere må vite og føle dette, i Jesu Kristi navn, amen.