Med englers tunge
Våre ord, i likhet med våre handlinger, skulle være fylt av tro og håp og nestekjærlighet.
Profeten Joseph Smith utdypet vår forståelse av talens og ordets makt da han sa: «Det er ved ord enhver virker når han virker ved tro. Gud sa: “Bli lys! Og det ble lys.” Josva talte, og de store lys som Gud hadde skapt, sto stille. Elijah befalte, og himlene ble lukket for et tidsrom av tre år og seks måneder så det ikke falt regn… Og alt dette ble gjort ved tro… Tro virker derfor ved ord, og ved [ord] har de mektigste gjerninger blitt og vil bli utført.»1 Akkurat som alle andre gaver «som kommer fra det høye», er ord «hellige og må omtales med forsiktighet og ved Åndens tilskyndelse».2
Det er med denne forståelse av ordets makt og hellighet jeg ønsker å advare oss, dersom det trengs en advarsel, angående hvordan vi snakker til hverandre og hvordan vi omtaler oss selv.
Det er en linje fra de apokryfiske bøker som viser alvoret i dette bedre enn jeg kan. Der står: «Slaget av pisken setter merker i huden, men tungens slag bryter ben.»3 Med dette sviende bildet i tankene ble jeg tilskyndet til å lese i Jakobs brev at det finnes en måte jeg kan bli «et fullkomment menneske» på.
Jakob sier: «Vi snubler alle i så mangt. [Men] den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme.»
Han viderefører bildet med å holde i tømme, og skriver: «Når vi legger bissel i munnen på hestene, for at de skal lystre oss, så styrer vi også hele kroppen deres.
Se, også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror.»
Så kommer Jakob til poenget: «[Tungen] er [også] et lite lem, men … se, en liten ild, hvor stor en skog [den kan brenne ned].
Også tungen er en ild … blant våre [medlemmer]. Den smitter hele legemet … [den blir] satt i brann av helvete.
For all natur, både hos villdyr og fugler, krypdyr og sjødyr, … er blitt temmet av den menneskelige natur.
Men tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift.
Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde.
Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik!»4
Ja, det er nokså klar tale! Jakob mener åpenbart ikke at vår tunge alltid er syndig, heller ikke at alt vi sier er «fullt av dødelig gift». Men han mener helt klart at i det minste noe vi sier, kan være destruktivt, til og med giftig – og det er en foruroligende anklage for en siste-dagers-hellig! Den røst som kan bære gripende vitnesbyrd, fremsi inderlige bønner og synge Sions salmer, kan være den samme som skjeller ut og kritiserer, gjør forlegen og rakker ned på andre, påfører smerte og ødelegger sin egen ånd og andres i samme slengen. «Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse,» klager Jakob. «Mine brødre [og søstre], det må ikke være slik!»
Er dette noe vi alle kunne arbeide litt med? Er dette et område vi alle kunne prøve å bli en litt mer «fullkommen» mann eller kvinne på?
Ektemenn, dere har blitt betrodd den helligste gave Gud kan gi dere – en hustru, en Guds datter, mor til deres barn som av fri vilje har gitt seg til dere for å bli elsket og ha et gledesfylt fellesskap. Tenk over hvilke ord dere brukte da dere gikk på frierføtter, tenk på de velsignelser dere har gitt med hendene kjærlig på hennes hode, tenk på dere selv og henne som den gud og gudinne dere begge er født til å være, og tenk så over andre situasjoner preget av kalde, sarkastiske, ubeherskede ord. Gitt den skade som kan gjøres med vår tunge, er det ikke til å undres at Frelseren sa: «Ikke det som kommer inn gjennom munnen, gjør mennesket urent, men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.»5 En ektemann som aldri ville finne på å slå sin hustru fysisk, kan bryte ned – om ikke hennes ben – så med sikkerhet hennes hjerte, ved brutal, hensynsløs og ukjærlig tale. Fysisk overgrep fordømmes unyansert og bestemt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hvis det er mulig å være mer fordømmende enn det, tar vi enda kraftigere til motmæle mot alle former for seksuelt overgrep. I dag tar jeg til orde mot enhvers verbale og følelsesmessige overgrep mot alle, men spesielt mot ektemenns overgrep mot sin hustru. Brødre, slike ting bør ikke forekomme.
I den samme ånd taler vi også til søstrene, for den synd som verbalt overgrep er, kjenner intet kjønn. Hustruer, hva med den utemmede tungen i deres munn, hva med makten til godt eller ondt i deres ord? Hvordan kan det ha seg at den søte stemmen, så englelik av natur, så nær sløret, så instinktivt mild og medfødt vennlig, noensinne kan bli så skingrende, så bitende, så syrlig og ubehersket? En kvinnes ord kan være mer gjennomtrengende enn noen dolk som noen gang er smidd, og de kan drive dem de elsker til å trekke seg lenger tilbake enn noen i begynnelsen av denne ordvekslingen kunne ha forestilt seg. Søstre, dere har ingen plass i deres strålende ånd for syrlige eller utålelige uttrykk av noe slag, heller ikke for sladder, baksnakking eller ondskapsfulle bemerkninger. La det aldri bli sagt om vårt hjem eller vår menighet eller vårt nabolag at «tungen er en ild, som en verden av urettferdighet [som brenner blant våre medlemmer]».
La meg utvide dette rådet til et helt familieanliggende. Vi må være svært forsiktige når vi snakker til et barn. Det vi sier eller ikke sier, hvordan vi sier det og når, er så veldig, veldig viktig for å forme et barns syn på seg selv. Men enda viktigere er det for å forme barnets tro på oss og på Gud. Vær konstruktiv i det du sier til et barn – alltid. Si aldri til dem, ikke engang for spøk, at de er fete, dumme, dovne eller lite å se på. Dere ville aldri gjøre det av ondskap, men de vil huske det og kan slite i årevis med å glemme det – og med å tilgi. Og prøv ikke å sammenligne deres barn, selv om dere mener dere er flinke i så måte. Dere kan si svært så positivt at «Susan er pen og Sandra er gløgg», men alt Susan vil huske er at hun ikke er gløgg og Sandra at hun ikke er pen. Ros hvert barn individuelt for hva barnet er, og hjelp det til å unnslippe vår kulturs besettelse når det gjelder å sammenligne, konkurrere og aldri føle at vi «strekker til».
I alt dette er det selvinnlysende at negativ tale kommer som et resultat av negative tanker, også negative tanker om oss selv. Vi ser våre egne feil, vi snakker – eller i hvert fall tenker – kritisk om oss selv, og det varer ikke lenge før vi betrakter alt og alle på samme måten. Intet solskinn, ingen roser, intet løfte om håp eller lykke. Det varer ikke lenge før vi og alle andre omkring oss er bedrøvelige.
Jeg liker noe eldste Orson F. Whitney en gang sa: «Evangeliets ånd er optimistisk, den setter sin lit til Gud og ser den lyse siden i alt. Den motsatte eller pessimistiske ånd trekker menneskene ned og bort fra Gud, ser mørkt på alt, knurrer, klager og er sen til å adlyde.»6 Vi skulle gi akt på Frelserens uttalelse om å «være ved godt mot».7 (Det virker faktisk som vi kan gjøre oss mer skyldig i å bryte det budet enn nesten et hvilket som helst annet!) Gi uttrykk for håp. Snakk oppmuntrende, også om deg selv. Prøv å ikke beklage deg og stønne uavlatelig. Som en en gang sa: «Selv i sivilisasjonens gullalder knurret utvilsomt noen over at alt så for gult ut.»
Jeg har ofte tenkt at Nephi, da han ble bundet med tau og slått med stokker, kan ha tålt det bedre enn å måtte lytte til Lamans og Lemuels konstante klager.8 Han må sikkert ha sagt minst én gang: «Slå en gang til. Jeg kan fortsatt høre dere.» Ja, livet har sine problemer, og ja, det finnes negative ting å ta hånd om, men vær så snill å bruke en av eldste Hollands leveregler – ingen ulykke er så ille at den ikke blir verre av å sutre over den.
Paulus sa det rett ut, men med stort håp. Han sa til oss alle: «La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men [bare] god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på.
Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg…
La all bitterhet og hissighet … sinne og skrål og spott være langt borte fra dere…
Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!»9
I sitt siste sterkt gripende vitnesbyrd kaller Nephi oss til å «følge [Guds Sønn] av hele deres hjerte», og lovet at «[etter at dere] har mottatt dåpen med ild og med Den Hellige Ånd, … kan [dere] tale med en ny tunge, ja, med englers tunge … Og … hvordan kunne dere tale med englers tunge hvis det ikke var ved Den Hellige Ånd? Engler taler ved Den Hellige Ånds kraft, derfor taler de Kristi ord.»10 Kristus var og er «Ordet» ifølge Johannes den elskede,11 full av nåde og sannhet, full av barmhjertighet og medfølelse.
Så, brødre og søstre, i denne lange, evige streben etter å bli mer lik vår Frelser, la oss prøve å bli «fullkomne» menn og kvinner i hvert fall på dette ene området nå – ved at vi ikke krenker med ord, eller sagt litt mer positivt, ved å tale med en ny tunge, med englers tunge. Våre ord, i likhet med våre gjerninger, skulle være fylt av tro og håp og nestekjærlighet, de tre store kristne befalinger som så sårt trengs i verden i dag. Med slike ord, uttrykt ved Åndens innflytelse, kan tårer tørres, hjerter leges, liv bringes til høyere plan, håp kan vende tilbake, tillit kan råde. Jeg ber om at mine ord, også om dette utfordrende emnet, vil være til oppmuntring for dere, og ikke vekke motløshet, at dere kan høre på stemmen min at jeg elsker dere, for det gjør jeg. Men viktigere er det at dere vet at deres himmelske Fader elsker dere, det samme gjør hans enbårne Sønn. Når de taler til dere – og det vil de gjøre – vil det ikke være i stormen, heller ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men det vil komme med en stille og lav, mild og vennlig røst.12 Den vil komme med englers tunge. Måtte vi alle fryde oss ved tanken på at når vi sier noe oppbyggende eller oppmuntrende til den minste av disse, våre brødre og søstre og våre små, sier vi det til Gud.13 I Jesu Kristi navn, amen.