Helliget Herren
Offer handler mindre om å “gi avkall på” og mer om å “gi til” Herren.
Mens jeg virket i områdepresidentskapet i Asia nord i fjor, fikk jeg en telefon fra president Russell M. Nelson som innbød meg til å virke som annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd. Elskverdig inviterte han min hustru Lori til å delta i samtalen. Etter at telefonsamtalen var ferdig, var vi fortsatt i vantro da min hustru spurte: “Hva gjør egentlig Det presiderende biskopsråd?” Etter et øyeblikks ettertanke svarte jeg: “Jeg er ikke helt sikker!”
Et år senere – og etter dyptfølt ydmykhet og takknemlighet – kan jeg besvare min hustrus spørsmål med større forståelse. Blant mye annet fører Det presiderende biskopsråd tilsyn med Kirkens velferds- og humanitærarbeid. Dette arbeidet omfatter nå hele kloden og velsigner flere av Guds barn enn noen gang tidligere.
Som presiderende biskopsråd får vi assistanse fra fantastiske ansatte i Kirken og andre, herunder Hjelpeforeningens generalpresidentskap, som virker sammen med oss i Kirkens utøvende komité for velferd og selvhjulpenhet. I rollen som medlemmer av denne komiteen, ba Det første presidentskap meg – så vel som søster Sharon Eubank, som talte til oss i går kveld – om å gi dere en oppdatering over Kirkens humanitærinnsats i den senere tid. De ba oss også spesielt om å uttrykke deres dype takknemlighet – fordi, brødre og søstre, det er dere som har gjort denne humanitærinnsatsen mulig.
Da vi med bekymring så de tidlige økonomiske virkningene av covid-19-krisen over hele verden, kunne vi lett ha forventet en nedgang i pengebidragene som de hellige var i stand til å gi. Våre egne medlemmer var tross alt ikke immune mot tilbakeslagene fra pandemien. Forestill dere hva vi følte da vi ble vitne til akkurat det motsatte! Humanitære bidrag i 2020 viste seg å være på det høyeste noensinne – og vokser seg enda høyere i år. Som et resultat av deres gavmildhet har Kirken vært i stand til å iverksette sin mest omfattende respons siden Humanitærfondet ble stiftet, med over 1500 covid-hjelpeprosjekter i mer enn 150 land. Disse bidragene som dere så uselvisk har gitt til Herren, har blitt omdannet til mat, oksygen, medisinsk utstyr og vaksine til dem som ellers ville ha vært foruten.
Like betydningsfullt som bidraget av varer, er den enorme oppofrelsen i form av tid og energi som Kirkens medlemmer bidrar med til humanitære saker. Selv om pandemien har herjet, har naturkatastrofer, innbyrdes konflikter og økonomisk ustabilitet fart nådeløst frem, og har fortsatt å drive millioner av mennesker bort fra sine hjem. FN rapporterer nå at det er over 82 millioner tvangsfordrevne mennesker i verden.1 Legg til de millioner av andre som velger å flykte fra fattigdom eller undertrykkelse på jakt etter et bedre liv for seg selv eller sine barn, så begynner du å få et glimt av omfanget av denne globale situasjonen.
Jeg er glad for å kunne rapportere at takket være tiden og talentene som så mange frivillig bidrar med, driver Kirken velkomstsentre for flyktninger og immigranter flere steder i USA og Europa. Takket være deres bidrag tilbyr vi varer, finansiering og frivillige for å hjelpe lignende programmer i regi av andre organisasjoner over hele verden.
Får jeg gi uttrykk for min oppriktige takknemlighet til de hellige som har strukket seg ut for å fø, kle, og bli venner med disse flyktningene og hjelpe dem å etablere seg og bli selvhjulpne.
I går kveld fortalte søster Eubank dere om noen av de helliges fantastiske innsats i denne forbindelse. Når jeg reflekterer over denne innsatsen, går mine tanker ofte til offerprinsippet og den direkte forbindelsen mellom dette prinsippet og de to store budene om å elske Gud og elske vår neste.
I vår tids bruk har begrepet offer etterhvert fått betydningen “å gi avkall på” ting for Herren og hans rike. I tidligere tider var imidlertid betydningen av ordet offer nærmere knyttet til dets to latinske røtter: sacer, som betyr sakral eller hellig, og facere, som betyr “å gjøre.”2 Fra gammelt av betydde dermed offer bokstavelig talt “å gjøre noe eller noen hellig.”3 Som sådan er offer en prosess for å bli hellig og bli kjent med Gud, ikke en hendelse eller rituelt “å gi avkall på” ting for Herren.
Herren sa: “For jeg har lyst til [neste]kjærlighet og ikke til slaktoffer, til gudskunnskap mer enn til brennoffer.”4 Herren ønsker at vi skal bli hellige,5 være i besittelse av nestekjærlighet,6 og bli kjent med ham.7 Som apostelen Paulus underviste: “Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.”8 Til syvende og sist ønsker Herren vårt hjerte. Han ønsker at vi skal bli nye skapninger i Kristus.9 Som han instruerte nephittene: “Som offer til meg skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd.”10
Offer handler mindre om å “gi avkall på” og mer om å “gi til” Herren. Gravert over inngangen til hvert av våre templer står ordene “Helliget Herren – Herrens hus”. Når vi overholder våre pakter gjennom offer, blir vi helliggjort ved Jesu Kristi nåde, og ved det hellige tempels altere, med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, gir vi Herren vår hellighet. Eldste Neal A. Maxwell underviste: “Det å underkaste sin vilje [eller hjerte11] er virkelig det eneste personlige vi har å legge på Guds alter … Men når du og jeg til sist underkaster oss, ved å la vår vilje bli oppslukt av Guds vilje, da gir vi ham virkelig noe!”12
Når våre ofre på vegne av andre kommer fra perspektivet “å gi avkall på”, kan vi se dem som en byrde og bli motløse når våre ofre ikke blir anerkjent eller belønnet. Men sett i perspektivet “gir til” Herren, blir våre ofre på vegne av andre til gaver, og gleden ved generøst å gi blir dens egen belønning. Frigjort fra behovet for kjærlighet, anerkjennelse eller takknemlighet fra andre, blir våre ofre de reneste og dypeste uttrykk for vår takknemlighet og kjærlighet til Frelseren og våre medmennesker. Enhver hovmodig følelse av selvoppofrelse viker for følelser av takknemlighet, gavmildhet, tilfredshet og glede.13
Noe blir helliggjort – enten det er vårt liv, våre eiendeler, vår tid eller våre talenter – ikke bare ved å gi avkall på det, men snarere ved å innvie14. det til Herren. Kirkens humanitærarbeid er en slik gave. Det er et produkt av de helliges kollektive, innviede offergaver, en tilkjennegivelse av vår kjærlighet til Gud og hans barn.15
Steve og Anita Canfield er representative for siste dagers hellige over hele verden som selv har fått oppleve de forvandlende velsignelsene ved å gi til Herren. Som velferds- og selvhjulpenhetsmisjonærer ble familien Canfield bedt om å hjelpe til ved flyktningleirer og immigrantsentre i Europa. I sitt yrkesliv hadde søster Canfield vært interiørarkitekt i verdensklasse, med oppdrag hos velstående kunder for å forskjønne deres luksuriøse hjem. Plutselig ble hun kastet ut i en verden som var det stikk motsatte, da hun tjenestegjorde blant mennesker som hadde mistet nesten alt når det gjelder jordiske eiendeler. Med hennes egne ord: Hun byttet ut “marmorhaller med jordgulv”, og da hun gjorde det, fant hun en uvurderlig grad av tilfredsstillelse, da hun og hennes mann begynte å bli venner med – og snart bli glad i og omfavne – dem som trengte deres omsorg.
Familien Canfield bemerket: “Vi følte ikke at vi hadde ‘gitt avkall på’ noe for å tjene Herren. Vårt ønske var simpelthen å ‘gi’ ham vår tid og energi til å velsigne hans barn på en hvilken som helst måte han så det passende å bruke oss på. Mens vi arbeidet sammen med våre brødre og søstre, gikk enhver ytre fremtoning – eventuelle forskjeller i bakgrunn eller eiendeler – i oppløsning for oss, og vi så ganske enkelt hverandres hjerte. Intet fremrykk i karrièren og ingen materiell fremgang vil kunne måle seg med hvordan disse erfaringene, tjeneste blant Guds mest ydmyke barn, beriket oss.”
Canfield-familiens historie og så mange andre som den, har hjulpet meg å verdsette teksten til en enkel, men megetsigende Primær-sang.
“Gi,” sa den lille bekk,
mens den løp til treet hen.
“Jeg er ikke stor, men jeg sikkert tror
at det snart blir grønt igjen.”
Ja, hver enkelt av oss er liten, men når vi sammen løper for å gi til Gud og våre medmennesker, uansett hvor vi drar, blir liv beriket og velsignet.
Det tredje verset i denne sangen er mindre kjent, men avslutter med denne kjærlige oppfordringen:
Gi så som Jesus gir.
Vi kan alle noe gi.
Gjør som bekk og regn og blomster små:
Lev for [Gud og] andre med et smil.16
Kjære brødre og søstre, når vi lever for Gud og vår neste ved å gi av våre midler, vår tid og ja, til og med av oss selv, gjør vi verden litt grønnere og Guds barn litt lykkeligere, og i prosessen blir vi litt helligere.
Måtte Herren velsigne dere rikelig for de ofre dere gir ham så fritt.
Jeg vitner om at Gud lever. “Hellighetens Menneske [er] hans navn.”17 Jesus Kristus er hans Sønn og han er den som gir alle gode gaver.18 Måtte vi, ved hans nåde og overholdelse av våre pakter ved offer, gjøres hellige og alltid gi Herren mer kjærlighet og hellighet.19 I Jesu Kristi hellige navn. Amen.