Generalkonferanse
Daglig gjenopprettelse
Generalkonferansen oktober 2021


Daglig gjenopprettelse

Vi trenger en kontinuerlig, daglig tilførsel av himmelsk lys. Vi trenger stunder med fornyelse. Stunder med personlig gjenopprettelse.

Vi samles denne vakre sabbatsmorgenen for å tale om Kristus, fryde oss over hans evangelium og støtte og oppholde hverandre når vi vandrer på den “veien” som vår Frelser er.1

Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige samles vi i denne hensikt hver sabbatsdag hele året. Hvis du ikke er medlem av Kirken, ønsker vi deg hjertelig velkommen og takker deg for at du sluttet deg til oss for å tilbe Frelseren og lære om ham. I likhet med deg arbeider vi med flid – om enn ufullkomment – for å bli bedre venner, naboer og mennesker,2 og vi prøver å gjøre dette ved å følge vårt forbilde, Jesus Kristus.

Bilde
Frelseren Jesus Kristus

Vi håper du kan føle oppriktigheten i vårt vitnesbyrd. Jesus Kristus lever! Han er den levende Guds Sønn, og han leder profeter på jorden i vår tid. Vi innbyr alle til å komme, høre Guds ord og ta del i hans godhet! Jeg bærer mitt personlige vitnesbyrd om at Gud er blant oss og at han visselig vil holde seg nær til alle som holder seg nær til ham.3

Vi anser det som en ære å vandre sammen med dere på Mesterens snevre og smale disippelvei.

Kunsten å gå rett frem

Det finnes en ofte gjentatt teori om at mennesker som går seg vill, går i ring. For ikke lenge siden satte forskere ved Max Planck Institute for Biological Cybernetics denne teorien på prøve. De tok deltagerne med til en tett skog og ga dem enkle instruksjoner: “Gå rett frem.” Det var ingen synlige landemerker. Testpersonene måtte stole utelukkende på egen retningssans.

Hvordan tror du det gikk?

Forskerne konkluderte: “Folk går virkelig i ring når de ikke har pålitelige ledetråder om hvilken retning de skal gå.”4 Da de ble spurt etterpå, hevdet noen deltagere selvsikkert at de ikke hadde avveket det minste. Til tross for sin store selvtillit viste GPS-data at de gikk i sløyfer så små som 20 meter i diameter.

Hvorfor har vi så vanskelig for å gå rett frem? Noen forskere går ut fra at små, tilsynelatende ubetydelige avvik i terrenget utgjør forskjellen. Andre har pekt på at vi alle har ett ben som er litt sterkere enn det andre. Det er imidlertid “mer sannsynlig” at vi strever med å gå rett frem “på grunn av økende usikkerhet om hvor rett frem er”.5

Uansett årsak er det menneskets natur: Uten pålitelige landemerker kommer vi ut av kurs.

Avvik fra stien

Er det ikke interessant hvordan små, tilsynelatende ubetydelige faktorer kan utgjøre en stor forskjell i livet?

Jeg vet dette av egen erfaring som pilot. Hver gang jeg startet innflygingen til en flyplass, visste jeg at mye av det gjenværende arbeidet ville bestå i å gjøre stadige, små kursendringer for å styre flyet trygt til rullebanen vi ønsket å lande på.

Du kan oppleve noe lignende når du kjører bil. Vind, ujevnheter i veien, ufullkommen hjulstilling, uoppmerksomhet – for ikke å snakke om andre sjåførers handlinger – kan alt sammen skyve deg bort fra din tiltenkte bane. Hvis du ikke er oppmerksom på disse faktorene, kan du få en dårlig dag.6

Bilde
Bil i basseng

Dette gjelder oss fysisk.

Det gjelder oss også åndelig.

De fleste endringene i vårt åndelige liv – både positive og negative – skjer gradvis, et skritt om gangen. I likhet med deltagerne i Max Planck-studien, er vi kanskje ikke klar over når vi kommer ut av kurs. Vi kan til og med ha stor tillit til at vi beveger oss rett frem. Men faktum er at uten hjelp av landemerker til å veilede oss, vil vi uunngåelig avvike fra kursen og havne på steder vi aldri hadde trodd vi skulle komme.

Dette gjelder for enkeltpersoner. Det gjelder også for samfunn og nasjoner. Skriftene er fulle av eksempler.

Dommernes bok forteller oss at etter Josvas død “vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel.”7

Til tross for de forbløffende himmelske inngrepene, besøkene, redningene og mirakuløse seirene Israels barn var vitne til i løpet av Moses’ og Josvas liv, hadde folket i løpet av en generasjon forlatt veien og begynt å følge sine egne ønsker. Og det tok naturligvis ikke lang tid før de betalte prisen for denne adferden.

Noen ganger tar dette frafallet flere slektsledd. Noen ganger skjer det i løpet av noen år eller til og med måneder.8 Men vi er alle mottagelige. Uansett hvor sterke våre åndelige opplevelser har vært tidligere, har vi som mennesker en tendens til å komme på avveier. Det har vært mønsteret siden Adams tid og frem til nå.

Her er den gode nyheten

Men alt er ikke tapt. I motsetning til de villfarne testpersonene, har vi pålitelige, synlige landemerker som vi kan bruke til å evaluere vår kurs ved.

Og hva er disse landemerkene?

De innbefatter utvilsomt daglig bønn og overveielse av Skriftene og bruk av inspirerte verktøy som Kom, følg med meg. Hver dag kan vi nærme oss Guds trone i ydmykhet og ærlighet. Vi kan grunne på våre handlinger og gjennomgå øyeblikkene i løpet av dagen vår – og overveie vår vilje og våre ønsker i lys av hans. Hvis vi har drevet bort, trygler vi Gud om å hjelpe oss tilbake, og vi forplikter oss til å gjøre det bedre.

Bilde
Frelseren leder sine får

Denne stunden med selvransakelse er en mulighet til omkalibrering. Det er en hage for ettertanke hvor vi kan vandre sammen med Herren og bli undervist, oppbygget og renset ved vår himmelske Faders skriftlige og åndelig åpenbarte ord. Det er en hellig tid da vi husker våre høytidelige pakter om å følge den levende Kristus, når vi evaluerer vår fremgang og innretter oss etter de åndelige landemerkene Gud har gitt sine barn.

Se på det som din personlige, daglige gjenopprettelse. På vår reise som pilegrimer på herlighetens sti vet vi hvor lett det er å komme på avveier. Men på samme måte som mindre avvik kan trekke oss ut av Frelserens vei, kan også små og enkle justeringer ganske visst føre oss tilbake. Når mørket kryper inn i vårt liv, slik det ofte gjør, åpner vår daglige gjenopprettelse vårt hjerte for himmelsk lys, som lyser opp vår sjel og jager bort skygger, frykt og tvil.

Små ror, store skip

Hvis vi søker det, “[skal Gud] ved sin Hellige ånd – ja, ved Den hellige ånds usigelige gave – gi [oss] kunnskap”.9 Så ofte vi ber, vil han lære oss veien og hjelpe oss å følge den.

Dette krever naturligvis vedvarende innsats fra vår side. Vi kan ikke være tilfreds med tidligere åndelige opplevelser. Vi trenger en jevn strøm.

Vi kan ikke stole på andres vitnesbyrd for alltid. Vi må utvikle vårt eget.

Vi trenger en kontinuerlig, daglig tilførsel av himmelsk lys.

Vi trenger stunder med fornyelse.10 Stunder med personlig gjenopprettelse.

“Rennende vann” kan ikke “forbli urent” lenge.11 For å holde våre tanker og handlinger rene, må vi være i bevegelse!

Evangeliets gjengivelse og Kirkens gjenopprettelse er tross alt ikke noe som skjedde én gang og er over. Det er en løpende prosess – én dag om gangen, ett hjerte om gangen.

Slik våre dager går, slik går også vårt liv. En forfatter sa det slik: “En dag er som et helt liv. Du begynner å gjøre én ting, men ender opp med å gjøre noe annet, planlegger å gjøre et ærend, men kommer aldri så langt … Og på slutten av livet har hele din eksistens det samme preget av tilfeldighet. Hele livet har samme form som en enkelt dag.”12

Ønsker du å endre formen på livet ditt?

Endre formen på dagen.

Ønsker du å forandre dagen?

Forandre denne timen.

Forandre det du tenker, føler og gjør akkurat nå.

Et lite ror kan styre et stort skip.13

Små mursteiner kan bli praktfulle herskapshus.

Små frø kan bli ruvende sequoiatrær.

Vel anvendte minutter og timer er byggestenene i et godt levd liv. De kan inspirere til godhet, løfte oss opp av ufullkommenhetens fangenskap og lede oss oppover til den forløsende sti som tilgivelse og helliggjørelse er.

De nye begynnelsers Gud

Sammen med dere oppløfter jeg mitt hjerte i takknemlighet for den strålende gaven som nye muligheter, nytt liv og nytt håp er.

Vi oppløfter vår røst i lovprisning av vår gavmilde og tilgivende Gud. Han er visselig en Gud for nye begynnelser. Det opphøyde målet med alt hans arbeid er å hjelpe oss, hans barn, å lykkes i vår søken etter udødelighet og evig liv.14

Vi kan bli nye skapninger i Kristus, for Gud har lovet: “Så ofte som mitt folk omvender seg, vil jeg tilgi dem deres overtredelser mot meg”15 og “ikke mer [komme dem] ihu”.16

Mine kjære brødre og søstre, kjære venner, vi kommer alle ut av kurs fra tid til annen.

Men vi kan komme tilbake på rett kurs. Vi kan navigere oss gjennom dette livets mørke og prøvelser og finne veien tilbake til vår kjærlige himmelske Fader hvis vi søker og aksepterer de åndelige landemerkene han har gitt, tar imot personlig åpenbaring og arbeider med flid for å oppnå daglig gjenopprettelse. Slik blir vi sanne disipler av vår kjære Frelser Jesus Kristus.

Når vi gjør det, vil Gud smile til oss. “Herren skal … velsigne deg i det landet Herren din Gud gir deg. Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg.”17

Måtte vi søke daglig gjenopprettelse og stadig arbeide for å vandre på Jesu Kristi vei. Det er min bønn. I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Jesus underviste: “Jeg er veien og sannheten og livet” (Johannes 14:6). Bibeloversettelsen NIV First-Century Study Bible inneholder denne forklaringen: “Bildet av en sti eller vei i den hebraiske Bibelen sto ofte for å holde Guds bud eller læresetninger [se Salmene 1:1; 16:11; 86:11]. Dette var en vanlig metafor i oldtiden for aktiv deltagelse i en rekke trosoppfatninger, læresetninger eller skikker. Samfunnet bak dødehavsrullene kalte seg tilhengere av ‘veien‘, noe som betydde at de var tilhengere av sin egen tolkning av hvilken sti som behaget Gud. Paulus og de første kristne kalte seg også tilhengere av ‘Veien’ [se Apostlenes gjerninger 24:14]” (i “What the Bible Says about the Way, the Truth, and the Life”, Bible Gateway, biblegateway.com/topics/the-way-the-truth-and-the-life).

    I 1873 ble en oldtidsbok med tittelen Didache funnet i biblioteket til Jerusalems patriark i Konstantinopel. Mange forskere mener den ble skrevet og brukt på slutten av det første århundre (80–100 e.Kr.). Didache begynner med disse ordene: “Det finnes to veier, en til liv og en til død, men det er stor forskjell på de to veiene. Livets vei er da følgende: For det første skal du elske den Gud som skapte deg, for det annet din neste som deg selv” (Teaching of the Twelve Apostles, overs. Roswell D. Hitchcock og Francis Brown [1884], 3).

    Andre kilder, som for eksempel The Expositor’s Bible Commentary, påpeker at “i kirkens tidlige tid, kalte de som godtok Jesus som Messias og hevdet at han var deres Herre, seg de som er på ‘veien’ [se Apostlenes gjerninger 19:9, 23; 22:4; 24:14, 22]” (red. Frank E. Gaebelein og andre [1981], 9:370).

  2. Se Mosiah 2:17.

  3. Se Lære og pakter 88:63.

  4. “Walking in Circles”, 20. aug. 2009, Max-Planck-Gesellschaft, mpg.de.

  5. “Walking in Circles”, mpg.de. Dette bildet viser GPS-sporing av fire deltagere i studien. Tre av dem gikk på en overskyet dag. En av dem (SM) begynte å gå mens solen var dekket av skyer, men etter 15 minutter forsvant skyene, og deltageren kunne se glimt av sol. Legg merke til at når solen var synlig, lyktes vedkommende mye bedre med å gå rett frem.

  6. Du finner et tragisk eksempel på hvordan en kursfeil på bare to grader fikk et passasjerfly til å styrte inn i Mount Erebus i Antarktis, og drepte 257 mennesker, i Dieter F. Uchtdorf, “Bare noen få grader”, Liahona, mai 2008, 57–60.

  7. Dommerne 2:10.

  8. Etter Kristi besøk til det amerikanske kontinent omvendte folket seg virkelig fra sine synder, ble døpt og mottok Den hellige ånd. Der de en gang var et trettekjært og stolt folk, “var [det] ingen strid og uoverensstemmelser blant dem, og alle behandlet hverandre rettferdig” (4 Nephi 1:2). Denne perioden med rettferdighet varte i rundt 200 år før stolthet begynte å få folk til å vende seg bort fra veien. Men åndelige avvik kan også skje mye raskere. Som et eksempel var det flere tiår tidligere, i det 50. året av dommernes regjeringstid i Mormons bok, “sammenhengende fred og stor glede” blant folket. Men på grunn av stolthet som kom inn i Kirkens medlemmers hjerter, var det etter en kort periode på fire år “stor uenighet i kirken, og det var også stridigheter blant folket, så det var mye blodsutgytelse” (se Helaman 3:32–4:1).

  9. Lære og pakter 121:26.

  10. Apostlenes gjerninger 3:19.

  11. Lære og pakter 121:33.

  12. Michael Crichton, Jurassic Park (2015), s. 190.

  13. “Se også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror dit hvor styrmannen vil” (Jakobs brev 3:4).

  14. Se Moses 1:39.

  15. Mosiah 26:30.

  16. Lære og pakter 58:42.

  17. 5 Mosebok 28:8–9; se også vers 1–7.