Begunstiget av Herren alle mine dager
Hvordan reagerer vi på våre lidelser? Føler vi takknemlighet fordi vi er mer fokusert på våre velsignelser enn på våre problemer?
Covid-19-pandemien har vært en av de mange prøvelser og utfordringer som Guds barn har stått overfor gjennom hele verdenshistorien. I begynnelsen av dette året levde min kjære familie og jeg gjennom noen mørke dager. Pandemien og andre årsaker bragte død og smerte til vår familie ved at noen nære og kjære gikk bort. Til tross for legehjelp, faste og bønn, gikk min bror Carly, min søster Susy og min svoger Jimmy over til den andre siden av sløret i løpet av fem uker.
Noen ganger har jeg lurt på hvorfor Frelseren gråt da han så Maria forpint av sin bror Lasarus’ død, selv om han visste at han hadde makt til å oppreise Lasarus, og at han snart ville bruke denne kraften til å redde sin venn fra døden.1 Jeg er forundret over Frelserens medlidenhet og empati med Maria. Han forsto den ubeskrivelige smerten Maria følte da hennes bror Lasarus døde.
Vi føler den samme intense smerten når vi opplever den midlertidige adskillelsen fra våre kjære. Frelseren har fullkommen medfølelse med oss. Han bebreider oss ikke for vår kortsynthet, heller ikke for å være begrenset i vår evne til å se for oss vår evige reise. Han har snarere medlidenhet med vår sorg og lidelse.
Vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus ønsker at vi skal ha glede.2 President Russell M. Nelson underviste: “Gleden vi føler, har lite å gjøre med omstendighetene i vårt liv, og alt å gjøre med hva vi fokuserer på. Når vi fokuserer på Guds frelsesplan, … kan vi føle glede uavhengig av hva som skjer – eller ikke skjer – i vårt liv.”3
Fra den gang jeg var ung misjonær, husker jeg en fremragende misjonær som jeg hadde vokst i beundring for, som fikk noen nedslående nyheter. Hans mor og hans yngre bror hadde gått bort i en tragisk ulykke. Misjonspresidenten tilbød denne eldsten muligheten til å dra hjem til begravelsen. Men etter å ha snakket med sin far på telefonen, bestemte denne misjonæren seg for å bli og fullføre sin misjon.
Kort tid senere, da vi virket i samme sone, fikk min ledsager og jeg et nødanrop. Noen tyver hadde stjålet sykkelen som tilhørte den samme misjonæren, og hadde skadet ham med kniv. Han og ledsageren hans måtte gå til nærmeste sykehus, der min ledsager og jeg møtte dem. På vei til sykehuset sørget jeg over denne misjonæren. Jeg forestilte meg at han ville være mismodig, og at han, etter denne traumatiske opplevelsen, nå ville ønske å dra hjem.
Da vi kom til sykehuset, så jeg imidlertid denne misjonæren ligge i sengen og vente på å bli operert – og han smilte. Jeg tenkte: “Hvordan kunne han smile når han hadde det sånn?” Mens han kom seg på sykehuset, delte han entusiastisk ut brosjyrer og eksemplarer av Mormons bok til legene, sykepleierne og andre pasienter. Selv med disse prøvelsene ønsket han ikke å dra hjem. I stedet tjente han frem til siste dagen på sin misjon med tro, energi, styrke og entusiasme.
I begynnelsen av Mormons bok sier Nephi: “Jeg har i løpet av mine dager opplevd mange lidelser, men har likevel vært rikt begunstiget av Herren alle mine dager.”4
Jeg tenker på de mange prøvelsene Nephi fikk erfare, hvorav mange er tatt med i hans skrivelser. Hans prøvelser hjelper oss å forstå at vi alle har våre mørke dager. En av disse prøvelsene fant sted da Nephi ble befalt å vende tilbake til Jerusalem for å få tak i messingplatene som Laban hadde i sin besittelse. Noen av Nephis brødre var menn med liten tro, og de slo til og med Nephi med en stokk. Nephi opplevde nok en prøvelse da han brakk buen og ikke klarte å skaffe mat til familien. Senere, da Nephi ble befalt å bygge et skip, gjorde brødrene hans narr av ham og nektet å hjelpe ham. Til tross for disse og mange andre prøvelser i løpet av sitt liv, kunne Nephi alltid se Guds godhet.
Da familien hans krysset havet på vei til det lovede land, “begynte [noen i Nephis familie] å gjøre seg lystige”, snakke usømmelig og glemme at det var Herrens kraft som hadde bevart dem. Da Nephi refset dem, ble de fornærmet og bandt ham med rep slik at han ikke kunne bevege seg. I Mormons bok står det at hans brødre “behandlet [ham] meget brutalt”. Hans håndledd og ankler “var også svært hovne, og det var meget smertefullt.”5 Nephi var bedrøvet over sine brødres hårde hjerter, og følte seg til tider overveldet av sorg.6 “Likevel,” sa Nephi, “så jeg hen til min Gud og priste ham hele dagen lang, og jeg knurret ikke mot Herren på grunn av mine lidelser.”7
Mine kjære brødre og søstre, hvordan reagerer vi på våre lidelser? Knurrer vi for Herrens åsyn på grunn av dem? Eller, i likhet med Nephi og min tidligere misjonærvenn, føler vi takknemlighet i ord, tanke og gjerning fordi vi er mer fokusert på våre velsignelser enn på våre problemer?
Vår Frelser, Jesus Kristus, ga oss eksempelet under sitt jordiske virke. I tider med vanskeligheter og prøvelser er det få ting som gir oss større fred og tilfredsstillelse enn å tjene våre medmennesker. Matteus’ evangelium beretter om det som skjedde da Frelseren fikk vite at hans fetter, døperen Johannes, hadde blitt halshugget av kong Herodes for å behage Herodias’ datter:
“Men Johannes’ disipler kom og tok hans legeme og begravde det. Så gikk de og fortalte det til Jesus.
Da Jesus hørte dette, dro han bort derfra i en båt til et øde sted, hvor han kunne være for seg selv. Men folk fikk vite det, og de fulgte etter ham til fots fra byene.
Og da han steg i land, fikk han se mye folk. Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem.
Men da det led mot kveld, kom disiplene til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Send derfor folket fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe seg mat!
Jesus sa da til dem: De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat!”8
Jesus Kristus viste oss at i tider med prøvelser og motgang, kan vi se andres vanskeligheter. Beveget av medlidenhet kan vi nå ut og løfte dem. Og når vi gjør det, blir vi også oppløftet ved vår Kristus-lignende tjeneste. President Gordon B. Hinckley sa: “Den beste motgift jeg vet mot bekymring, er arbeid. Den beste medisin for fortvilelse, er tjeneste. Den beste kur for tretthet, er utfordringen med å hjelpe en som er enda mer sliten.”9
I denne kirken, Jesu Kristi Kirke, har jeg hatt mange muligheter til å vise omsorg for og yte tjeneste til mine medmennesker. Det er i slike tilfeller jeg føler at vår himmelske Fader letter mine byrder. President Russell M. Nelson er Guds profet på jorden. Han er et godt eksempel på hvordan vi skulle ha omsorg for andre i vanskelige prøvelser. Jeg forener mitt vitnesbyrd med mange andre helliges om at Gud er vår kjærlige himmelske Fader. Jeg har følt hans uendelige kjærlighet i mine mørke dager. Vår Frelser, Jesus Kristus, forstår våre smerter og våre lidelser. Han ønsker å lette våre byrder og trøste oss. Vi må følge hans eksempel ved å yte tjeneste til og ha omsorg for dem som har enda større byrder enn våre egne. I Jesu Kristi navn. Amen.