Kapittel 18

Vær på vakt mot stolthet

“Stolthet er den universelle synd, den store last. Motgiften mot stolthet er ydmykhet.”

Fra Ezra Taft Bensons liv

I sin første generalkonferansetale som Kirkens president, underviste president Ezra Taft Benson om forskjellene mellom stolthet og ydmykhet:

“Stoltheten ser ikke opp til Gud og bryr seg om hva som er rett. Den ser sidelengs mot mennesket og argumenterer om hvem som har rett…

Stolthet karakteriseres ved ‘Hva ønsker jeg av livet?’ istedenfor ‘Hva vil Gud at jeg skal gjøre med mitt liv?’ Det er egenviljen i motsetning til Guds vilje. Menneskefrykt tar over foran gudsfrykt.

“Ydmykhet forholder seg til Guds vilje – til frykten for hans dom og behovene hos mennesker rundt oss. Verdens bifall klinger i den stoltes ører, mens himmelens bifall varmer den ydmykes hjerte.”¹

Disse lærdommene var kjent for de menn som hadde virket sammen med president Benson i De tolv apostlers quorum. De visste at som president for deres quorum, tok han aldri hensyn til sitt personlige syn – kun til å lære og følge Guds vilje. President Boyd K. Packer, som senere selv ble president for De tolvs quorum, fortalte om president Bensons tilnærming til diskusjoner på quorumsmøtene: “Man kunne være uenig med president Benson uten å bekymre seg for om det var noe personlig ved det. Vi hadde livlige diskusjoner om saker uten å bekymre oss for hva hans syn måtte være.”² Eldste Russell M. Nelson, som virket i De tolvs quorum i to år under president Bensons ledelse, sa: “Ved enhver overveielse målte president Benson en situasjon kun opp mot én norm – Hva er best for riket? selv om det ikke nødvendigvis var hans mening. Hvis det betydde at noen ting kanskje måtte gjøres på en annen måte enn han ville ha gjort det, så fikk det være. Han ønsket bare det som var best for riket.”³

Som en av regjeringens ledere var president Benson like opptatt av å gjøre det som var best for Guds rike. Da han var USAs landbruksminister, fikk han mye av “verdens bifall”⁴, i tillegg til en god del hard kritikk. Han lot ingen av delene få klinge i ørene. I stedet levde han opp til en påminnelse han ofte fikk av sin hustru Flora: “Ikke bekymre deg om verdens oppfatning av deg så lenge du har Herren på din side.”⁵ Han var tilfreds med “himmelens bifall”⁶ i det stille, og han forsøkte alltid å gjøre Guds vilje.

Frelseren, som er “saktmodig og ydmyk av hjertet” (Matteus 11:29), er vårt store eksempel på ydmykhet.

Ezra Taft Bensons læresetninger

Herren har bedt oss være på vakt mot stolthet.

Lære og pakter forteller oss at Mormons bok er “et fallent folks historie”. (L&p 20:9) Hvorfor falt de? Dette er et av hovedbudskapene i Mormons bok. Mormon gir svaret med følgende ord i bokens avsluttende kapitler: “Se, denne nasjons eller det nephittiske folks stolthet forårsaker deres ødeleggelse.” (Moroni 8:27.) Og så, for at vi ikke skal gå glipp av dette viktige budskap fra et fallent folk i Mormons bok, advarer Herren oss i Lære og pakter: “Vokt dere for stolthet for at dere ikke skal bli som nephittene i fordums tid.” (L&p 38:39)

Jeg ber oppriktig om støtte i deres tro og bønner når jeg nå skal forsøke å bringe frem i lyset dette budskapet fra Mormons bok – stolthetens synd. Jeg har tenkt meget på dette budskapet i det siste. Jeg vet at Herren vil at jeg skal fremføre dette budskap nå.

I det førjordiske råd var det stolthet som felte Lucifer, en “morgenrødens sønn”. (2 Nephi 24:12-15; se også L&p 76:25-27; Moses 4:3.) Ved denne verdens ende, når Gud renser jorden ved ild, vil de stolte bli brent som halm og de saktmodige vil arve jorden. (Se 3 Nephi 12:5; 25:1; L&p 29:9; JS – H 1:37; Malaki 4:1.)

I Lære og pakter bruker Herren tre ganger ordene “vokt deg for stolthet”, heriblant en advarsel til Kirkens andre eldste, Oliver Cowdery, og til Emma Smith, profetens hustru. (L&p 23:1; se også 25:14; 38:39.)⁷

Det sentrale trekk i stolthet er fiendskap mot Gud og fiendskap mot vår neste.

Stolthet er en meget misforstått synd, og mange synder i uvitenhet. (Se Mosiah 3:11; 3 Nephi 6:18.) I Skriftene er det ingenting som kalles rettferdig stolthet – den blir alltid ansett som en synd. Så uansett hvordan verden bruker denne betegnelsen, må vi forstå hvordan Gud bruker dette ordet, slik at vi kan forstå et språk som benyttes i hellige skrift, og dra nytte av det. (Se 2 Nephi 4:15; Mosiah 1:3-7; Alma 5:61.)

De fleste av oss anser stolthet som selvopptatthet, forfengelighet, selvskryt, arroganse og hovmod. Alt dette inngår i denne synden, men selve kjernen mangler.

Det sentrale trekk i stolthet er fiendskap – fiendskap mot Gud og fiendskap mot vår neste. Fiendskap betyr, “motstand eller opposisjon”. Det er den kraft som Satan vil benytte for å herske over oss.

Stolthet er i bunn og grunn utfordrende av natur. Vi setter vår vilje opp mot Guds vilje. Når vi retter vår stolthet mot Gud, skjer det i en ånd av “min vilje skje, ikke din”. Som Paulus sa, “søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.” (Filipperne 2:21.)

Når vår vilje utfordrer Guds vilje, får begjær, grådighet og lidenskaper frie tøyler. (Se Alma 38:12; 3 Nephi 12:30.)

De stolte kan ikke godta at Guds myndighet gir veiledning for deres liv. (Se Helaman 12:6.) De setter sin oppfatning av sannhet opp mot Guds store kunnskap, sine evner opp mot Guds prestedømskraft, sine bragder opp mot hans mektige gjerninger.

Vårt fiendskap mot Gud har mange merkelapper, som opprør, hårdhjertethet, stivnakkethet, uvillighet til å omvende seg, oppblåsthet, lett å fornærme, tegnsøkere. De stolte vil at Gud skal være enig med dem. De er ikke interessert i å forandre mening for å være enig med Gud.

En annen viktig del av denne hyppig forekommende synd er fiendskap mot våre medmennesker. Vi fristes daglig til å heve oss over andre og redusere deres betydning. (Se Helaman 6:17; L&p 58:41.)

De stolte gjør alle til sine fiender ved å utfordre deres intellekt, meninger, arbeid, rikdom, talenter, eller anvende en hvilken som helst annen verdslig målesnor på andre. Ifølge C. S. Lewis: “Den stolte føler ingen glede over å eie noe, bare over å eie mer enn en annen … Det er sammenligningen som gjør deg stolt, gleden ved å kunne heve seg over andre. Når konkurranseelementet blir borte, blir også stoltheten borte.” (Mere Christianity, New York: Macmillan, 1952, s. 109-10.)

I det førjordiske råd satte Lucifer sitt forslag opp mot Faderens plan som fikk støtte av Jesus Kristus. (Se Moses 4:1-3.) Han ønsket å bli gjort ære på over alle andre. (Se 2 Nephi 24:13.) Kort sagt gikk hans stolte ønske ut på å avsette Gud. (Se L&p 29:36; 76:28.)

Skriftene er fulle av eksempler på de alvorlige følger som stolthet kan få for personer, grupper, byer og nasjoner. “Forut for undergang går overmot.” (Ordspråkene 16:18.) Det ødela nephittenes nasjon og byen Sodoma. (Se Moroni 8:27; Esekiel 16:49-50.)⁸

De stolte frykter menneskers dom mer enn Guds dom.

Det var på grunn av stolthet at Kristus ble korsfestet. Fariseerne var arge fordi Jesus hevdet at han var Guds Sønn. Dette var en trussel mot deres stilling, og førte til at de planla å drepe ham. (Se Johannes 11:53.)

Saul ble Davids fiende på grunn av sin stolthet. Han var sjalu fordi et stort antall israelittiske kvinner sang at “Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener”. (1 Samuelsbok 18:6-8.)

De stolte frykter menneskenes dom mer enn Guds dom. (Se L&p 3:6-7; 30:1-2; 60:2.) “Hva vil andre synes om meg?” veier tyngre enn “Hva vil Gud synes om meg?”

Kong Noah skulle til å befri profeten Abinadi, men en appell til hans stolthet fra hans ugudelige prester sendte Abinadi i flammene. (Se Mosiah 17:11-12.) Herodes sørget over sin hustrus ønske om at han skulle halshugge døperen Johannes, men hans stolte ønske om å vise seg overfor “sine gjester” fikk ham til å gjøre det. (Matteus 14:9; se også Markus 6:26.)

Kong Noahs stolthet førte til Abinadis død, men også til hans egen.

Frykt for menneskenes dom tilkjennegir seg i konkurransen om menneskers anerkjennelse. De stolte vil “heller ha ære av mennesker enn ære av Gud”. (Johannes 12:42-43.) Synden kommer til uttrykk i motivene for de gjerninger vi gjør. Jesus sa at han “alltid gjør det som er [Gud] til behag”. (Johannes 8:29.) Ville det ikke være bedre å ha Guds behag som motiv enn å prøve å heve oss over våre medmennesker og utkonkurrere hverandre?

Noen stolte mennesker er ikke så opptatt av at deres inntekt skal dekke deres behov som at deres inntekt er større enn andres. Deres belønning er å ligge et hakk over andre. Dette er stolthetens onde.

Når stoltheten griper vårt hjerte, mister vi vår uavhengighet av verden og overgir vår frihet til den trelldom menneskenes dom representerer. Verden roper høyere enn Den hellige ånds hvisken. Menneskenes fornuft underkjenner Guds åpenbaringer, og den stolte slipper jernstangen. (Se 1 Nephi 8:19-28; 11:25; 15:23-24.)⁹

Stolthet tilkjennegir seg på mange måter.

Stolthet er en synd som lett kan sees i andre, men sjelden i oss selv. De fleste av oss anser stolthet som en synd som fester ved dem som står på toppen, slike som de rike og lærde som sies å se ned på oss andre. (Se 2 Nephi 9:42.) Men det finnes en langt mer utbredt sykdom blant oss – og det er den stolthet som skuer opp fra bunnen. Den kommer til uttrykk på så mange måter, slik som ved kritikk av andre, sladder, baksnakking, knurring, å leve over evne, misunnelse, begjær, å være tilbakeholden med takknemlighet og ros som kan løfte andre, og ved å være utilgivende og sjalu.

Ulydighet er i det store og hele motstand mot noen som står over oss i myndighet. Det kan være foreldre, en prestedømsleder, en lærer eller til og med Gud. De stolte hater den kjensgjerning at det står noen over dem. De tror at dette reduserer deres posisjon.

Selviskhet er et av stolthetens vanligste ansikter. “Hvordan alt berører meg” er sentralt for alt som teller – innbilskhet, selvmedlidenhet, verdslig selvrealisering, selvtilfredsstillelse og selvopptatthet.

Stolthet fører til hemmelige forbund som organiseres for å få makt, rikdom og heder i verden. (Se Helaman 7:5; Ether 8:9, 16, 22-23; Moses 5:31.) Denne frukten av stolthetens synd, dvs. hemmelige forbund, tilintetgjorde jaredittenes og nephittenes samfunn, og vil fremdeles forårsake mange nasjoners fall. (Se Ether 8:18-25.)

Et annet av stolthetens ansikter er strid. Argumentering, krangler, urettferdig herredømme, generasjonskløfter, skilsmisser, mishandling av ektefelle, opprør og bråk, faller alt sammen inn under kategorien stolthet.

Strid i vår familie støter Herrens ånd bort. Det driver også mange av våre familiemedlemmer bort. Strid dekker alt fra et uvennlig ord til verdensomspennende konflikter. Skriftene forteller oss at “hovmot volder bare trette”. (Ordspråkene 13:10; se også Ordspråkene 28:25.)

Skriftene vitner om at de stolte lett blir fornærmet og bærer nag. (Se 1 Nephi 16:1-3.) De holder tilbake tilgivelse for å kunne binde et annet menneske i et gjelds- og skyldforhold og for å rettferdiggjøre sine sårede følelser.

De stolte tar ikke lett imot råd eller veiledning. (Se Ordspråkene 15:10; Amos 5:10.) En forsvarsholdning brukes til å rettferdiggjøre og forklare skrøpeligheter og svikt. (Se Matteus 3:9; Johannes 6:30-59.)

De stolte setter sin lit til at verden forteller dem hvorvidt de har noen verdi eller ikke. Deres selvaktelse avgjøres av hvor de plasseres på verdens rangstige. De føler seg verdifulle hvis antallet personer under deres eget nivå når det gjelder prestasjoner, talent, skjønnhet eller intellekt, er stort nok. Stoltheten er heslig. Den sier: “Hvis du lykkes, lider jeg nederlag.”

Hvis vi elsker Gud, gjør hans vilje og frykter hans dom mer enn menneskenes, har vi selvaktelse.¹⁰

Stolthet begrenser eller stopper fremgang.

Stolthet er en fordømmende synd i ordets rette forstand. Den begrenser eller stopper fremgang. (Se Alma 12:10-11.) De stolte lar seg ikke lett undervise. (Se 1 Nephi 15:3, 7-11.) De vil ikke skifte mening for å kunne godta sannhet, av den grunn at for å gjøre det må de innrømme at de har tatt feil.

Stolthet har negativ innflytelse på alle våre forhold – vårt forhold til Gud og hans tjenere, forholdet mellom mann og hustru, foreldre og barn, arbeidsgiver og arbeidstager, lærer og elev, og hele menneskeheten. Vår grad av stolthet bestemmer hvordan vi behandler vår Gud og våre brødre og søstre. Kristus ønsker å løfte oss opp til det sted hvor han er. Ønsker vi å gjøre det samme for andre?

Stolthet overskygger vår følelse av å være Guds barn og vår fellesskapsfølelse med andre. Den adskiller oss i “klasser” etter “rikdom” og “anledning til å lære”. (3 Nephi 6:12.) Enhet er umulig for et stolt folk, og hvis vi ikke er ett, er vi ikke Herrens. (Se Mosiah 18:21; L&p 38:27; 105:2-4; Moses 7:18.)

Forestill dere hva stolthet har kostet oss i fortiden, og hva den nå koster oss, våre familier og Kirken.

Forestill dere hvor mye omvendelse som kunne funnet sted som følge av forandrede liv, bevarte ekteskap og styrkede hjem, hvis ikke stolthet hadde forhindret oss i å bekjenne våre synder og avstå fra dem. (Se L&p 58:43.)

Tenk på de mange som er mindre aktive medlemmer av Kirken fordi de har blitt fornærmet og fordi deres stolthet hindrer dem i å tilgi eller ta del i nadverden.

Se for dere de titusener av unge menn og ektepar som kunne vært på misjon hvis det ikke hadde vært for at deres stolthet hindret dem i å gi sitt hjerte til Gud. (Se Alma 10:6; Helaman 3:34-35.)

Tenk på hvilken økning i tempelarbeide vi ville oppleve hvis den tid som ble tilbragt i denne guddommelige tjeneste, var viktigere enn de mange verdslige hensyn som opptar vår tid.¹¹

Ydmykhet fører til samhold og styrke i ekteskap og familier.

Motgiften mot stolthet er ydmykhet.

Stolthet berører oss alle til forskjellige tider og i forskjellig grad. Nå kan dere sikkert forstå hvorfor bygningen i Lehis drøm som representerer denne verdens stolthet, var stor og rommelig, og stor var folkemengden som strømmet inn i den. (Se 1 Nephi 8:26, 33; 11:35-36.)

Stolthet er den universelle synd, den store last. Ja, stolthet er den universelle synd, den store last.

Motgiften mot stolthet er ydmykhet og underkastelse. (Se Alma 7:23.) Det er et sønderknust hjerte og en angrende ånd. (Se 3 Nephi 9:20; 12:19; L&p 20:37; 59:8; Salmene 34:18; Jesaja 57:15; 66:2.) Rudyard Kipling sa det treffende på denne måten:

Tummel og høye rop tar slutt.
Ledere og konger drar.
Det gamle offer varer ved,
et hjerte ydmykt, angerfullt.
Hærskarenes Gud, vær med oss nå,
slik at vi aldri glemme må…

Gud vil ha et ydmykt folk. Vi kan velge å være ydmyke, eller vi kan tvinges til å være ydmyke. Alma sa: “Velsignet er de som ydmyker seg uten å være tvunget til å være ydmyke.” (Alma 32:16.)

La oss velge å være ydmyke.

Vi kan velge å ydmyke oss ved å overvinne vår fiendskap mot våre brødre og søstre, ved å akte dem som oss selv, og ved å løfte dem like høyt eller høyere enn oss selv. (Se L&p 38:24; 81:5; 84:106.)

Vi kan velge å ydmyke oss ved å motta råd og irettesettelse. (Se Jakobs bok 4:10; Helaman 15:3; L&p 63:55; 101:4-5; 108:1; 124:61, 84; 136:31; Ordspråkene 9:8.)

Vi kan velge å ydmyke oss ved å tilgi dem som har krenket oss. (Se 3 Nephi 13:11, 14; L&p 64:10.)

Vi kan velge å ydmyke oss ved å yte nestekjærlig tjeneste. (Se Mosiah 2:16-17.)

Vi kan velge å ydmyke oss ved å reise på misjon og forkynne det ord som kan ydmyke andre. (Se Alma 4:19; 31:5; 48:20.)

Vi kan velge å ydmyke oss ved å reise oftere til templet.

Vi kan velge å ydmyke oss ved å bekjenne og forsake synder og bli født av Gud. (Se L&p 58:43; Mosiah 27:25-26; Alma 5:7-14, 49.)

Vi kan velge å gjøre oss selv ydmyke ved å elske Gud, underkaste oss hans vilje og sette ham først i vårt liv. (Se 3 Nephi 11:11; 13:33; Moroni 10:32.)

La oss velge å være ydmyke. Vi kan klare det. Det vet jeg vi kan.

Mine kjære brødre og søstre, vi må forberede oss til å forløse Sion. Det var hovedsakelig stolthetens synd som gjorde det umulig å opprette Sion på profeten Joseph Smiths tid. Det var den samme stolthetens synd som gjorde slutt på å ha alle ting felles blant nephittene. (Se 4 Nephi 1:24-25.)

Stolthet er Sions store anstøtssten. Jeg gjentar: Stolthet er Sions store anstøtssten.

Vi må rense vårt indre kar ved å overvinne stolthet. (Se Alma 6:2-4; Matteus 23:25-26.)

Vi må underkaste oss “Den hellige ånds tilskyndelser”, legge av det stolte, “naturlige menneske”, bli “en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning” og bli “som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk”. (Mosiah 3:19; se også Alma 13:28.)

Måtte vi gjøre dette og fortsette på veien til oppfyllelsen av vår guddommelige fremtid, er min inderlige bønn.¹²

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Benson påpekte at stolthet førte til nephittenes undergang (se del 1). Hvorfor tror du stolthet har en så ødeleggende virkning?
Hvordan kan folk “[sette sin] vilje opp mot Guds vilje”? (Se del 2.) Hva er noen velsignelser som kommer til oss når vi følger Guds vilje?
Hvorfor tror du vi noen ganger spør: “Hva vil andre synes om meg?” istedenfor “Hva vil Gud synes om meg?” (Se del 3.) Hvordan kan vårt liv forandre seg når vårt største ønske er å behage Gud?
Gjennomgå uttrykkene for stolthet som er nevnt i del 4. Hvordan kan vi unngå disse uttrykkene for stolthet i vårt liv?
President Benson sa: “Stolthet har negativ innflytelse på alle våre forhold” – til Gud og til andre (del 5). Hvorfor er det slik? På hvilke måter blir våre relasjoner bedre når vi er ydmyke?
I del 6 forteller president Benson hvordan vi kan velge å være ydmyke. Hvorfor tror du det er bedre å velge å være ydmyk enn å bli tvunget til å være ydmyk?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 23:12; Lukas 18:9-14; Jakobs brev 4:6; Alma 5:27-28; L&p 112:10; 121:34-40

Studiehjelpemidler

For å anvende en profets ord på deg selv, kan du tenke på hvordan hans læresetninger angår deg (se Undervisning, intet større kall [1999], 159). Overvei hvordan disse læresetningene kan hjelpe deg med bekymringer, spørsmål og utfordringer.