“Det er bønnen til Gud som hjelper oss”
Margit Røstvik (1912-1994) er en av våre norske pionerer. Hun var den aller første som tok imot evangeliet i Hammerfest, da misjonærene kom til verdens nordligste by i 1949, og var midtpunktet i Hammerfest gren i mange år.
Flere år før misjonærene kom, opplevde Margit krigens redsler på nært hold, og reddet livet på mirakuløst vis flere ganger. Hun mente selv at hun ble bevart av Herren fordi hun hadde en jobb å gjøre, og at opplevelsene gjorde henne mer mottagelig for evangeliet da hun fikk kjennskap til det.
Margit fortalte med sine egne ord om noen av disse opplevelsen i en tale på en distriktskonferanse i 1985.
Med familiens tillatelse gjengis talen her.
“Andre verdenskrig raste, og høsten 1944 ble det på kort varsel bestemt at Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres. Vi hadde tre barn da. Bjørg på 7 år, Ellen-Karin på 4 og Else-Marie som bare var 2 og en halv måned gammel.
Jeg var på besøk hos en venninne som bodde rett overfor dampskipskaia. Flyalarmen gikk og et drønn av bomber ble sendt ned over byen. Venninnen min og jeg tok med oss barna og gjemte oss under en trapp i huset.
Vi hørte bare suset av bomber og tenkte at dette nok var vår siste stund. Vi ba til Gud at han måtte hjelpe oss og bevare oss. Vi satt lenge musestille og lyttet. Da det ble stille og vi kunne komme frem, tok jeg barna med meg og gikk hjem. Det som forbauset oss da vi kom ut på gaten, var at alle husene omkring oss var skadet av bombene. Dørene var smadret og vinduene knust og det lå glass over det hele, men huset vi hadde vært i var like helt.
Dagen etterpå evakuerte mine barn og jeg og to andre mødre med sine barn til mine foreldres hjem på Rolvsøy. Turen over fra Hammerfest til Rolvsøy ble litt av en prøvelse. Fiskebåten som vi reiste med var tidligere truffet av en bombe så hele hekken var borte.
Været var bra da vi reiste fra byen, men da vi kom et stykke ut på Ravsbotn stoppet motoren og det blåste opp til storm. Det var to mann som eide båten, og de jobbet på spreng med motoren for å få den i gang, men det lot seg ikke gjøre, for det var deler som manglet. Sjøen hadde nå drevet oss nesten mot land, og vi fikk beskjed om at vi kom til å forlise og bli knust mot fjellet. Havet raste og båten fyltes med vann. Plutselig sier min eldste datter som var syv år, “Mamma, vi må be til Gud”.
Vi knelte alle ned i vannet som rakk oss opp til knærne og ba. Mens vi lå der og ba til Gud, hører vi motoren begynne å gi lyd fra seg, og den går. Skipperen kom gledesstrålende og sa: “Jeg vet ikke hva som har skjedd, men motoren går”. Jeg svarte og sa “Det er bønnen til Gud som hjelper oss”. Vi kom akkurat ut på vågen, og da stoppet motoren igjen, men vi var jo reddet. Vi signaliserte til folk på land, og de kom og fraktet oss videre.
Vi var ikke mange dager på Rolvsøya før vi fikk ordre om at hele Finnmark skulle evakueres, og da var det bare å forberede seg til å reise igjen.
Min far hadde slaktet noen sauer som han hadde hengt til tørk, og jeg fikk et lammeslakt med meg. Alle hjemme begynte å gjøre seg klar til å dra. Det var ei hard tid. Tyskerne kom og skjøt kyrne og ellers alle dyr, og ordren var at vi bare fikk ta med 20 kilo per person.
Min familie reiste med fiskebåtene til Reine i Lofoten, men før vi dro, gravde vi en del av jordbruksredskapene i jorda, og senket en av fiskebåtene på havna ned i sjøen. I tilfelle noen av oss overlevde og kom tilbake, så hadde vi i hvert fall en båt å hjelpe oss med.
Det var sorg i mitt hjerte da jeg fikk høre at min mann Jens ikke fikk reise med oss sydover. Han og broren jobbet for kommunen og hadde ansvaret for levering av proviant til alle båtene. Tyskerne hadde bruk for dem, og truet dem med at dersom den ene dro, ville den andre bli skutt.
Det var fryktelig tungt å forlate min mann, og barna gråt fordi pappa ikke fikk være med.
Jeg kledde på barna en masse tøy. Jeg hadde strikkemaskin og hadde strikket masse varme klær til barna. De rullet nesten avgårde, men jeg tenkte at dersom bagasjen ble tatt fra oss, så hadde vi i hvert fall klær. Vi reiste med båt til Svolvær og videre til Kabelvåg til tante Serina Svarholt.
Da vi kom frem måtte alle passasjerer undersøkes og avluses, og de som trengte klær fikk det. På grunn av alle klærne jeg hadde hatt på barna, oppholdt vi oss for det meste på dekk under reisen og unngikk lus. En del klær ble tatt fra oss, fordi vi hadde så mye på oss.
I desember hadde jeg fortsatt ikke hørt noe fra Jens. Jeg undersøkte hos tyskerne og fikk beskjed om at han var død. Jeg var knust av fortvilelse, men likevel optimist. På nyåret i 1945 fikk vi høre at hele Hammerfest var brent og rasert.
Men i februar dukket plutselig Jens opp igjen, til vår store glede, og vi reiste til hans familie i Røstvika i Sør-Trøndelag. Jeg trivdes der og ville gjerne bli værende, men Jens ville tilbake til Hammerfest og bidra til gjenoppbyggingen av byen.
Da freden kom i 1945 reiste vi til Harstad, og bodde der til han hadde fått bygget hus til oss i Fuglenesdalen i Hammerfest.”
Det var i huset i Fuglenesdalen Margit ble undervist av misjonærene i 1949, og der Hammerfest gren ble opprettet. Margit var svært engasjert og ivrig i misjonærarbeidet, og bidro til at grenen vokste raskt, til tross for stor skepsis og motstand i lokalmiljøet.
Resten av historien om Margit Røstvik og hvilken viktig rolle hun spilte for kirken i Nord-Norge kan du lese på kirkens norske nettsider; www.jesukristikirke.no