På villspor i den forbudte by
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Jeg hadde følt Ånden før, men jeg hadde aldri følt noe konkret – og så absolutt ikke rettledning om hvor jeg skulle gå.
Illustrasjon: Vlad Gusev
Jeg var midt i Den forbudte by i Beijing i Kina. Bare minutter tidligere hadde jeg vært omgitt av venner og lærere, men plutselig var jeg fullstendig alene.
Jeg forsto straks at jeg var i fare. En enslig 15 år gammel amerikaner stakk seg virkelig ut i det travle palassmuseet. Jeg hadde kommet til Kina sammen med klassekamerater på en skoletur, og våre lærere og guider hadde advart oss mange ganger mot de mulige farene ved å ferdes i et fremmed land hvis vi ikke var forsiktige.
Jeg gikk rundt i området og trengte meg gjennom folkemengder av turister – både kinesere og utlendinger – og sto på tå for å speide etter de matchende røde og hvite T-skjortene som alle medlemmene av gruppen vår hadde på seg. Men jeg så ingenting. På en eller annen måte hadde gruppen min kommet bort fra meg, og jeg ante ikke hvilken retning de hadde gått i. Jeg satte meg ned og holdt øye med innganger og utganger. Ti minutter gikk, så 30 og deretter 45. Ingen fra gruppen min dukket opp.
Noen tok meg i hånden. Jeg kikket opp og fikk øye på en kortvokst kvinne som var litt vill i blikket og hadde lange negler. Hun tok meg i hånden og dro meg med. “Bli med meg,” sa hun på gebrokkent engelsk. “Pene jente, bli med meg.”
Jeg fikk en ubehagelig følelse i magen. “Kom deg vekk,” ropte jeg og trakk til meg hånden. Før hun fikk grepet den igjen, løp jeg gjennom en utgang og kom til en annen del av byen.
Jeg løp en stund til jeg var enda mer bortkommet enn før. Jeg satte meg på en trapp i nærheten, et stykke unna folkemengden, og begynte å gråte. Jeg kunne noen få ord på kinesisk, men absolutt ikke nok til å få en veibeskrivelse tilbake til hotellet, et eller annet sted på den andre siden av den store og kaotiske byen Beijing. Og på dette tidspunktet var jeg ikke engang sikker på hvor jeg kunne finne en utgang.
Med tårer i øynene begynte jeg å be. Jeg innrømmet at det hadde vært tåpelig av meg å vandre bort fra gruppen, selv om det bare var et øyeblikk, og jeg tryglet min himmelske Fader om hjelp til å finne veien tilbake til gruppen.
Jeg reiste meg og gikk tilbake sånn noenlunde i den retningen jeg hadde kommet fra. Jeg fikk ingen umiddelbar åpenbaring – og jeg var usikker på hvordan en slik åpenbaring ville høres ut eller føles om jeg så hadde fått den. Jeg hadde følt Ånden før, en varm følelse etter å ha hjulpet noen eller hørt en tale i kirken, men jeg hadde aldri følt noe konkret – og så absolutt ikke rettledning om hvor jeg skulle gå. Jeg begynte å gå nølende, mens jeg fortsatte å be i mitt hjerte.
Til slutt kom jeg til et veiskille. Jeg begynte å gå til høyre da jeg hørte en stemme hviske: “Stopp.”
Stemmen var så mild at jeg nesten ignorerte den helt som en av mine egne tanker. Men den ga meg en trygghet som jeg absolutt ikke hadde følt tidligere. “Sett deg på den benken,” sa stemmen. Jeg kikket opp og så en benk midt i veiskillet. Jeg gikk bort og satte meg ned. Bare tre minutter senere dukket det opp en kjent hvit og rød T-skjorte i folkemengden og vinket til meg. Det var guiden vår den dagen.
Jeg spratt opp fra benken jeg satt på. Jeg ble så glad at jeg nesten ga kvinnen en klem.
“Vi har lett etter deg i en time!” sa hun. “Hvor har du vært?”
Mens hun ledet meg tilbake til gruppen, forklarte jeg hvor jeg hadde vært, helt fra jeg kom bort fra gruppen og til jeg bestemte meg for å sette meg ned istedenfor å gå til høyre i veiskillet.
“Du er veldig heldig,” sa hun. “Hvis du hadde gått til høyre der, ville du ha gått i motsatt retning av resten av gruppen. Byen er så stor at jeg aldri ville ha funnet deg.”
Jeg reiste fra Kina noen uker senere uten å ha gått meg vill flere ganger i løpet av turen, men jeg har mange ganger tenkt tilbake på øyeblikket da jeg hørte Ånden hviske til meg. Jeg hadde ikke mottatt en slik tilskyndelse før, men det var det Herren visste at jeg trengte for ikke å gå feil vei. Jeg innså også hvor lett det ville ha vært å ignorere den hvis jeg ikke hadde lyttet.
Siden den dagen har jeg hørt Ånden mange ganger på mange forskjellige måter, som har advart meg mot både fysiske og åndelige farer. Noen ganger har jeg sett konsekvensene av å følge eller ikke adlyde denne røsten, slik jeg gjorde den første dagen i Den forbudte by. Som regel har jeg ikke vært i stand til å se resultatene. Men jeg har lært at når jeg ydmyker meg og er villig til å lytte, vil Herren hjelpe meg å gjenkjenne Åndens tilskyndelser, og han vil lede meg tilbake dit jeg trenger å være. Med ham er jeg aldri alene.