2018
President Henry B. Eyring: Mektig intellekt, barnlig ydmykhet
September 2018


President Henry B. Eyring: Mektig intellekt, barnlig ydmykhet

De mangfoldige aspektene av president Henry B. Eyrings liv og karakter er like rene som de noen ganger er paradoksale.

Bilde
President Eyring waving

En av president Henry B. Eyrings sønner sa nylig, “Min far kan beskrives med to ord: rene motiver.” Jeg er sikker på at alle som noen gang har møtt denne nye annenrådgiveren til president Russell M. Nelson, og sett ham omgås med andre, eller hørt ham gi en tale kan si seg enig. Faktisk ser det ut til at de vidunderlig varierte dimensjoner av Hal Eyrings liv (som hans familie og venner kjenner han som) er en lang tilkjennegivelse av en enestående ren dyd, en vedvarende demonstrasjon av ett enkelt “rent motiv”: å være både i ord og handling akkurat det Gud ønsker at hans barn skal være.

President Eyrings metode for å nå det målet er klart og ukomplisert som målet selv – og ikke mindre utfordrende! Fra barndommen og nå helt inn i 80-årene, har Hal påtatt seg disse anstrengelsene i å gjøre rett ovenfor Gud ved å søke oppriktig etter – og være villig til å aldri handle uten – Den hellige ånds veiledning, en himmelsk ledsager han refererer til i nesten alle samtaler han har, enhver administrativ beslutning han tar, eller hver erklæring han uttaler. Å bli ledsaget av Den hellige ånd er Henry B. Eyrings overordnede måte å jobbe på for å oppnå celestial herlighet. Det er en tilkjennegivelse av hans virkelig barnlige ydmykhet. Det er bevis på hans eksepsjonelle åndelige renhet.

Ironisk nok er det mange paradokser i hans liv som gjør renheten av det enda mer slående. Sønn av og oppkalt etter en kjemiker som var Nobelpris-kandidat, prøvde Hal seg på fysikk og kjemi, men valgte isteden forretningsadministrasjon som sin akademiske karriere, et fag så langt fra Eyring-familiens tradisjon som overhodet mulig. Med tilgang til betydelig rikdom underveis, har han og hans hustru Kathleen, valgt å leve hele sitt gifte liv beskjedent og sparsommelig – til tider nesten til det plagsommelige (ifølge barnas spøkefulle beskrivelse). Profesjonelt utdannet ved ett av USAs beste universiteter, i fast stilling som professor ved et annet, og gjesteprofessor ved et tredje, kan man ikke komme høyere på utdannelsesstigen enn det Hal oppnådde i en relativt ung alder. Likevel forlot han den akademiske betydningsfullheten og profesjonelle sikkerheten for å lede et nesten ukjent to årig-universitet (i det minste ukjent for alle hans Harvard-, Stanford-, og MIT-medarbeidere), en skole han aldri hadde besøkt – Ricks College – i en by hvis beliggenhet han ikke kunne ha pekt ut for noen – Rexburg i Idaho i USA.

Bilde
President Eyring sitting at a desk

Renheten og paradokset fortsetter. Briljant utover de vanlige eksemplene på de med slike intellektuelle evner, er president Eyring ikke villig til å lene seg på sin egen evne eller dømmekraft når han tar beslutninger om saker som har åndelig konsekvens. Modig, i den videste betydningen av ordet, når det trengs, og sterk utover den vanlige betydningen av styrke, vil han simpelthen ikke, som president M. Russell Ballard (og president Eyrings egne barn) har bemerket, “påskyndes til å gjøre et hastig valg eller velge en måte å håndtere en situasjon på uten grundig vurdering. Han ville aldri handle på noen som helst måte som ville sette Kirken eller noen som helst andre han var ansvarlig for i fare.”1

Ett siste eksempel på renheten og paradokset i senteret av Henry B. Eyrings sjel, kan oppsummere denne mannens utrolige integritet:

En gang hadde president Eyring behov for å dele ut nadverden til en gruppe som ikke hadde mulighet til å delta på menighetens regelmessige nadverdsmøte. Før han gikk i gang med den vennlige gesten, tok han flere hastetelefoner til biskopen i menigheten for å be om tillatelse til å gjøre dette. Selvfølgelig ga biskopen villig og kjærlig sin tillatelse.

Jeg nevner denne spesielle hendelsen for å få frem et poeng. Lærdommen er utvilsomt åpenbar for alle. Dette er et medlem av Kirkens første presidentskap som spør. Dette er en ordinert apostel, som holder alle prestedømsnøklene et menneske kan være i besittelse av på denne jorden. Dette er han som kan og som gir rettledning til alle Kirkens prestedømsledere i menigheter og staver, inkludert biskopen i sin egen menighet i Bountiful i Utah i USA. Dette er han som kan overlate sine nøkler til hvilken som helst lokale leder, og som presiderende embedsmann av Kirken ofte er pålagt å gjøre det. Men med renhet av hjertet, som karakteriserer alt han gjør, og paradokset som ikke alle ville være så forberedt til å vise, er dette president Henry B. Eyring som strengt følger retningslinjene etablert for alle Kirkens medlemmer overalt i verden som ikke er presiderende ledere. Ydmykt presenterer han sitt ønske til Herrens salvede, og er mer enn villig til å ta rådet og handle etter sin lokale leders avgjørelse.

Røttene til hans tro

Bilde
Eyring family photo

Denne sterke åndelighet og gjennomskinnelige renhet av president Eyrings tro begynte tidlig. Født av Henry og Mildred Bennion Eyring 31. mai 1933, mens Henry sr. var en verdenskjent professor ved Princeton University, vokste Hal opp i en region der det var så få medlemmer av Kirken at familien Eyring holdt sabbatsmøter i sitt eget hjem. President Eyring har i ettertid spøkt om da Primær besto av bare han selv og hans yngre bror, Harden, mens Unge menn kun besto av deres eldre bror Ted. Deres mor Mildred var pianisten og musikklederen, og hvordan hun gjorde begge deler, det klarer han ikke helt å huske.

Det å ikke kunne tilbe med en større menighet forhindret ikke Hal i å utvikle et vitnesbyrd. “Jeg lærte da” forteller han, “at Kirken er ikke en bygning, Kirken er ikke engang mange mennesker. Jeg følte meg nær min Himmelske Fader, og jeg visste [allerede da] at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Hans Kirke, det spilte ingen rolle at vår lille gren møttes i vår spisestue.”

Da Hal var 13 år, takket faren ja til en betydningsfull stilling ved University of Utah. Den unge Henry deltok i morgen-Seminar og likte å spille på skolens basketballag, men fikk ifølge ham selv aldri noen nære venner.

En dag da han syntes synd på seg selv, fikk han en tilskyndelse som kom til å endre livet hans. Han følte det som at det var en advarsel fra Gud: “En dag, når du vet hvem du virkelig er, vil du være lei deg for at du ikke brukte tiden din bedre.” Han reagerte på den tilskyndelsen med å lese Mormons bok flere ganger som tenåring. Han følte seg også veiledet av president David O. McKays bok Gospel Ideals, som blant annet, lærte ham hvordan han skulle behandle kvinner riktig, en hengivenhet han ville vise hele sitt liv til sin elskede hustru Kathleen.

En drøm gikk i oppfyllelse

Siden tidlig i barndommen, var Hals inderligste ønske å gifte seg og stifte familie. Han tenkte på sine fremtidige barn så ofte at han hadde allerede gitt dem det felles kallenavnet “rødtoppene,” da han så dem for seg med rødt hår som sin mors.

Denne drømmen begynte endelig å gå i oppfyllelse mens han tjente som rådgiver i distriktspresidentskapet i Boston, et kall i Kirken Hal hadde mens han holdt på med påbyggingsstudier ved Harvard University etter sine forberedende studier ved University of Utah. Som doktorgradsstudent sommeren i 1960, representerte Hal distriktspresidentskapet på en andakt for unge enslige voksne holdt ved Cathedral of the Pines i den sydvestlige delen av New Hampshire i USA, et velkjent, naturlig utendørs amfiteater i regionen. Under begivenheten så han en ung kvinne kledd i en rød og hvit kjole, og den rene godheten hun utstrålte gjorde sterkt inntrykk på han. Han tenkte “Det er den beste personen jeg noen gang har sett. Hvis jeg kunne være med henne resten av mitt liv, kunne jeg være alt det gode jeg alltid har ønsket å være.”

Den unge kvinnen var Kathleen Johnson fra Palo Alto i California i USA, som ikke hadde tenkt å være i New England den sommeren, men som på grunn av venninnens insistering hadde deltatt på sommerskole sammen med henne på Harvard. Etter utendørsandakten, avtalte Hal å møte Kathy i Kirken en søndag, og ble glad for å høre at hun likte å spille tennis. Hal hadde spilt tennis flere ganger i uken med en venn fra universitetet og var en naturlig god idrettsutøver, så han tenkte at en tenniskamp ville være ideelt for første stevnemøte, og en måte for ham å gi et fenomenalt inntrykk. Det Kathleen ikke hadde fortalt ham, var at hun hadde vært kaptein på sin videregående skoles tennislag! “Hun feide meg av banen,” klager han fortsatt om kampen. Dette var det første av hans fremtidige hustrus bemerkelsesverdige eksempler på ydmyk livsførsel, for deretter å hjelpe sin ektemann til det samme.

Bilde
Eyring wedding photo

En ny sti

Etter at de giftet seg, og etter Hals endelige utnevnelse ved fakultet til handelsskolen ved Stanford University, kun noen få måneder før Hal ble avløst som biskop for studentmenigheten i Palo Alto, var det en sen kveld i desember 1970, at Kathy stilte ham et spørsmål tilsynelatende ut av det blå. Mens Hal krøp til sengs etter en krevende dag, lente hun seg over og spurte, “Er du sikker på at du gjør det du burde gjøre for karrieren din?”

Spørsmålet hennes overrasket ham. Alt i livet deres virket perfekt. Fremtiden virket lys og klar, herunder familien Eyrings drømmehjem som Hal nylig hadde skrevet om i dagboken sin. Det skulle inkludere slikt som “et eget rom for prosjekter stort og robust nok til å kunne jobbe på og lagre en kajakk,” og ha “minst fem stikkontakter ved kjøkkenbordet” og “en bod eller et badehus hvor man kan trekke seg tilbake til for å skrive.”

“Hva mener du?” spurte Hal sin kone.

“Kunne du ikke drive med forskning for Neal Maxwell?” spurte hun, med henvisning til den nye skolesjefen i Kirkens skoleverk. Med dette fikk han virkelig hakeslepp. Han hadde bare møtt Neal A. Maxwell en gang, og han visste at Kathleen aldri hadde møtt ham i det hele tatt. Han prøvde å beskrive for henne hvorfor en slik karriereendring ikke ville være en bra løsning for ham, men likevel insisterte hun på at det minste han kunne gjøre var å be om saken. Dette gjorde han straks, han knelte ved sengen og holdt en kort bønn. Da det ikke kom noe svar, følte Hal at saken var klargjort og sovnet raskt.

Morgenen etter, derimot, mottok Hal to tydelige åndelige tilskyndelser som for alltid ville endre kursen i hans karriere og liv. Han skrev om begge i dagboken sin: For det første: “Ikke bruk din menneskelige dømmekraft til å eliminere mulighetene som presenteres for deg: Be om alle med et åpent sinn.” For det annet: “Gjør jobben som du blir tildelt i Kirken og i ditt yrkesliv så godt du kan, de er forberedelse.”

Den første tilskyndelsen kom som en irettesettelse, som Hal fra da av alltid ville leve etter. Etter å ha tidligere takket nei til tre forskjellige jobbtilbud uten å be om dem, kom disse ordene til hans sinn: “Gjør aldri den feilen igjen. Du vet ikke hva som er hva med hensyn til din karriere.”

Med denne åndelig veiledningen klar i sinnet, var Hal forberedt når skolesjef Maxwell ringte, mindre enn tre uker senere, for å avtale et møte med ham i Salt Lake City. Bror Maxwell gikk rett til poenget. “Jeg ønsker å be deg om bli rektor for Ricks College,” sa han. Hal svarte at han trengte å be om det. Han gjorde det, og det korte svaret var, “Det er min skole.” Resten, som de sier, er historie. Hans tjeneste i Kirken siden da har vært like eksemplarisk som den har vært iøynefallende. Han gikk videre til å tjene som nestleder i Kirkens skoleverk og deretter som skolesjef (to ganger), etterfulgt av kall til Det presiderende biskopsråd, De syttis quorum, De tolv apostlers quorum og som rådgiver til tre av Kirkens presidenter.

Bilde
President Eyring with President Hinckley

Fotografi med president Hinckley og hustru, Kathy, fra Deseret News; fotografi fra parade av Tom Smart, Deseret News

Men for Hal var virkelig ikke ett eneste kall i Kirken viktigere enn et annet: “Utfordringene i hvert stadium av livet kan friste oss til å avslå eller forsømme kall til å tjene Frelseren,” har president Eyring sagt. “Noen av disse kallene kan virke uviktige, men mitt og min families liv ble forandret til det bedre ved at jeg tok imot et kall til å undervise et diakonenes quorum. Jeg følte disse diakonenes kjærlighet til Frelseren og hans kjærlighet til dem.”2

Ett konkluderende paradoks: Jeg kjenner ingen som er mer kritisk til konflikt og som avskyr vold mer enn min venn Henry B. Eyring. Likevel ble han uteksaminert som den beste ROTC-kadetten [en gruppe college-baserte programmer for utdannelse av offiserer i reservestyrkene i USAs forsvar] i sin klasse ved University of Utah og tjente sitt land med utmerkelser i det amerikanske luftforsvaret. Om en måtte dra ut i krig – og vi er helt klart i en som begynte allerede under rådene i himmelen – skulle du ville ønske, først av alt, å bli ledet av en som hatet tanken på krig. Men om det var en (åndelig) krig på gang, ville du trygle lederen om å tenke klart, til og med genialt, for å måle hver taktiske og strategiske mulighet mot åpenbart lære, og leve etter og søke etter bekreftelse fra Den hellige ånd i enhver beslutning som ble gjort. Et slikt eksepsjonelt forsvar av det hellige i en kamp mot alt vanhellig eller urent demonstrerer kanskje den ultimate renheten i Henry B. Eyrings noen ganger tilsynelatende paradoksale liv. Jeg ville være stolt over å tjene med hans flybesetning, ombord hans slagskip eller i hans skyttergrav.

Noter

  1. Privat korrespondanse, 25. april 2018.

  2. Henry B. Eyring, “Til mine barnebarn”, Liahona, nov. 2013, 69.