Forbered gaver for din fremtidige familie
Fra talen “Gifts of Love”, holdt under en andakt ved Brigham Young University 16. desember 1980. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Begynn i år å arbeide på noen gaver – store gaver – til din fremtidige familie.
Fotoillustrasjoner: Cody Bell
Jeg har alltid dagdrømt om å bli en som gir store gaver. Jeg ser for meg at noen åpner mine gaver og viser med gledestårer og et smil at det å gi, ikke bare gaven, har beveget dem. Kanskje du også har denne dagdrømmen. Mange av dere er trolig allerede eksperter på å gi gaver.
Det er noe dere kan gjøre dette året for å begynne å bli en bedre giver selv. Som studenter har dere faktisk noen spesielle anledninger. Dere kan begynne å få lagt noen gaver – store gaver – til side for deres fremtidige familie. La meg fortelle dere om disse.
Skriftlig skolearbeid
Dere kan starte på rommet deres i dag. Ligger det et uferdig papirark et eller annet sted i haugene? (Jeg antar at det er hauger der, jeg tror jeg vet hvordan rommet ditt ser ut.) Det er kanskje ferdig maskinskrevet og klart til å leveres. Hvorfor bry seg mer med det? Jeg lærte hvorfor i en religionstime da jeg underviste ved Ricks College (nå Brigham Young University-Idaho). Jeg underviste fra Lære og pakter, kapittel 25. I dette kapitlet blir Emma Smith fortalt at hun skulle bruke sin tid til å “skrive og til å lære mye” (vers 8). Omtrent på tredje rad bakerst satt en blond pike som rynket på brynene da jeg oppfordret klassen til å utvikle sine skriveferdigheter med flid. Hun rakte opp hånden og sa: “Jeg synes ikke dette virker fornuftig. Alt jeg noen gang kommer til å skrive, er brev til mine barn.” Det fikk hele klassen til å le. Bare ved å se på henne kunne jeg se for meg mange barn rundt henne, og jeg kunne til og med se brevene hun kom til å skrive. Kanskje det ikke ville være viktig for henne å skrive godt.
Da reiste en ung mann seg nesten bakerst. Han hadde ikke sagt stort i løpet av terminen, jeg er ikke sikker på om han noen gang hadde uttalt seg. Han var eldre enn de andre studentene, og han var sjenert. Han spurte om han kunne si noe. Med rolig stemme fortalte han at han hadde vært soldat i Vietnam. En dag som han trodde ville bli en rolig dag, hadde han lagt fra seg riflen sin og krysset det befestede området for å hente post. Akkurat da han hadde fått et brev i hånden, hørte han at det ble blåst i horn, og skrik og bombekastere og geværild ble etterfulgt av en fiendesverm. Han kjempet seg tilbake til geværet sitt og brukte hendene som våpen. Sammen med mennene som overlevde, drev han fienden bort. Deretter satte han seg ned blant de overlevende, og noen av de døde, og åpnet brevet. Det var fra hans mor. Hun skrev at hun hadde hatt en åndelig opplevelse som forsikret henne om at han ville komme levende hjem hvis han var rettskaffen. I klassen min sa gutten stille: “Det brevet var som Skriftene for meg. Jeg tok vare på det.” Så satte han seg.
Du kan få barn en dag, kanskje en sønn. Kan du se ansiktet hans? Kan du se ham et sted, på et tidspunkt, i livsfare? Kan du føle hans frykt? Griper det deg? Ville du gjerne gi noe stort? Hvilket offer kreves for å skrive brevet du ønsker så sterkt å sende? Begynn å øve deg i denne ettermiddag. Gå tilbake til rommet ditt og skriv og les og skriv om igjen denne oppgaven, om og om igjen. Det vil ikke synes som et offer hvis du ser for deg denne gutten, føler med ham og tenker på brevene han vil trenge en dag.
Hvordan løse matteproblemer
Noen av dere har kanskje ikke noe skriftlig arbeid som venter. Det kan være en lærebok der et matteproblem er gjemt. La meg fortelle deg om en dag i din fremtid. Du har en tenåringssønn eller -datter som sier: “Jeg hater skolen.” Etter at du har lyttet oppmerksomt en stund, finner du ut at det ikke er skolen og heller ikke matematikken han eller hun hater – det er følelsen av å mislykkes.
Du oppfatter riktig disse følelsene, og du blir rørt. Du vil gjerne gi noe stort. Så du åpner boken og sier: “La oss se på ett av problemene sammen.” Tenk på hvilket sjokk du får når du ser at den samme robåten fremdeles følger strømmen nedover på to timer og tilbake på fem timer, og spørsmålene fremdeles er hvor fort strømmen går og hvor langt båten har reist. Du tenker kanskje: “Ja ja, jeg får mine barn til å føle seg bedre ved å vise dem at heller ikke jeg kan matte.” La meg gi deg et råd: de vil betrakte dette som en dårlig gave.
Det finnes en bedre gave, men den krever en innsats nå. Da min far var gutt, må han ha løst robåtproblemet og mange andre. Det var en del av utstyret han trengte for å bli en vitenskapsmann som ville få stor betydning for kjemi. Men han var også betydningsfull for meg. Vår dagligstue var ikke så elegant som noen andre var. Der besto møbleringen av – stoler – og én veggdekorasjon – en grønn tavle. Jeg nådde en alder som din gutt eller pike vil nå. Jeg lurte ikke på om jeg kunne løse matteoppgavene. Jeg hadde bevist og var fornøyd med at det kunne jeg ikke. Og noen av mine lærere var også fornøyd med at det stemte.
Men far var ikke fornøyd. Han mente at jeg kunne klare det. Derfor brukte vi tavlen etter tur. Jeg husker ikke gavene min far pakket inn og ga meg. Men jeg husker tavlen og hans rolige stemme. Hans undervisning krevde mer enn å vite hva jeg trengte, det krevde hans omsorg. Den krevde mer enn å være villig til å gi av sin tid da, så dyrebar som den var. Den krevde tid han hadde benyttet tidligere da han hadde de anledningene du har nå. Fordi han hadde brukt tid da, kunne han og jeg ha den tiden ved tavlen, og han kunne hjelpe meg.
Og fordi han ga meg dette, har jeg en gutt som lot meg sitte ned sammen med ham et år. Vi rodde den samme båten opp og ned. Og læreren hans skrev “stor forbedring” på karakterkortet hans. Men jeg vil fortelle deg hva som forbedret seg mest: det en fin gutt følte for seg selv. Ikke noe som jeg legger under et juletre til Stuart, har halvparten så stor sjanse til å bli et slikt arvestykke som hans stolthet over å ha oppnådd noe.
Kunst og musikk
Kanskje det er noen kunst- (eller musikk[?]) studenter som smiler. De tenker: “Han kan i hvert fall ikke overbevise meg om at det er en gave skjult i mine uferdige oppgaver.” La meg prøve. I forrige uke var jeg tilstede ved en aften til ære for en ung mann. Det ble vist lysbilder. Lysene ble slått av, og jeg kjente igjen to stemmer. Den ene var en berømt sanger i bakgrunnen, og den andre, fortelleren, var den unge mannens far.
Hans far må ha brukte timevis på å ordne lysbilder, skrive oppløftende ord og så på en eller annen måte koordinere musikk og ord til riktig volum og tidspunkt. Du vil en dag ha en gutt som vil bli hedret ved en slik anledning, med alle hans søskenbarn og tanter og onkler tilstede. Og av hele ditt hjerte vil du ønske å fortelle ham hva han er og hva han kan bli. Om du kan gi denne gaven, avhenger av om du vet hva som bor i ham nå, og blir grepet og begynner å utvikle de kreative ferdighetene du vil trenge. Jeg lover deg at det vil bety mer enn du nå kan drømme om.
Omvend deg nå
Det er enda en gave noen kanskje ønsker å gi og som krever at man starter tidlig. Jeg så det starte en gang da jeg var biskop. En ung mann satt overfor meg ved skrivebordet. Han snakket om feil han hadde begått. Han snakket om hvor sterkt han ønsket at de barna han kanskje ville få en dag, skulle ha en far som kunne bruke sitt prestedømme og som de kunne bli beseglet til for evig. Han sa at han visste at prisen og smerten forbundet med omvendelse kunne være stor. Så sa han noe jeg aldri kommer til å glemme: “Biskop, jeg kommer tilbake. Jeg gjør hva som helst. Jeg kommer tilbake.” Han var bedrøvet. Og han hadde tro på Kristus. Det tok fremdeles måneder med smertefull innsats.
Og så er det et sted en familie med en rettskaffen prestedømsbærer som familieoverhode. De har evige håp og fred på jord. Han vil trolig gi sin familie alle slags vakkert innpakkede gaver, men ikke noe vil være av så stor betydning som den han påbegynte for lang tid siden i mitt kontor og som han aldri har sluttet å gi. Han følte den gang behovene til barn han bare hadde drømt om, og han ga tidlig og rikelig. Han ofret sin stolthet og latskap og sløvhet. Jeg er sikker på at det ikke synes som et offer nå.
Han kunne gi denne gaven takket være en annen gave som ble gitt for lenge siden. Gud Faderen ga sin Sønn, og Jesus Kristus ga oss forsoningen, den største av alle gaver. Frelseren følte all den smerte og sorg for synd som ville ramme oss alle og enhver som noensinne ville leve (se Hebreerbrevet 4:14-16).
Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at Jesus villig ga denne store gaven til oss alle. Og jeg bærer vitnesbyrd om at når dere aksepterer denne gaven, gitt ved et altomfattende offer, bringer det giveren glede (se Lukas 15:7).
“For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det” (Matteus 10:8). Jeg ber om at vi vil gi rikelig. Jeg ber om at vi vil bli grepet av andres følelser, at vi vil gi uten å føle tvang eller forvente vinning, og at vi vil vite at offer føles godt når vi verdsetter den glede det bringer et annet hjerte.
Foto: iStockphoto/Thinkstock og Welden C. Andersen