Akkurat som Skriftene!
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Vi mente fotturen ville være lett, helt til vi så skiltet.
“Jeg vil også lette de byrder som er lagt på deres skuldre” (Mosiah 24:14).
Tiåringer er ganske gløgge. Vi liker å finne ut av saker og ting selv.
Faren min sier alltid til meg at jeg skal anvende Skriftene på meg selv. Anvende betyr at man prøver å bruke det man lærer av Skriftene i sitt eget liv. Så når vi leser sammen som familie, plumper jeg av og til ut med noe før far får forklare det for oss. For eksempel: “Far, jeg vet at det forventes at vi skal faste og be, slik det står i Skriftene.”
Han smiler fordi jeg alltid forstår budskapet.
Men én gang fant jeg ut at Skriftene virkelig kan være svært likt mitt liv! Det hendte da vi dro på en fottur til et familietreff.
Jeg bar min egen store ryggsekk og sovepose, og jeg klaget ikke. Vi trodde jo at det bare var ca. 6,5 km til innsjøen. Det kunne jeg klare uten problemer.
Turen var ikke for hard, men jeg var glad vi stoppet for å hvile etter 3 km. Da så vi det første skiltet på stien. Der så vi at innsjøen fortsatt var 9,5 km unna. Far trengte ikke fortelle meg at turen i virkeligheten var dobbel så lang som vi hadde trodd. Jeg hadde allerede funnet det ut. Han trengte å minne oss på at vi måtte få vannet til å vare lenger.
Min fars råd var viktig, men vanskelig å følge. Ettermiddagssolen var varm, og det var nesten ikke noe skygge på stien. Det syntes som om vi aldri ville nå frem til innsjøen.
De voksne holdt seg bakerst sammen med de yngste barna, og de eldste søskenbarna gikk forrest. Jeg holdt følge med tre søskenbarn på min alder, og vi var et sted midt imellom.
Da vi ikke lenger kunne se noen foran eller bak oss, begynte vi å bli nervøse. Ryggsekkene var tunge og vannflaskene tomme. Hvor mye lengre måtte vi gå?
Til slutt ble vi så engstelige og trette at vi bestemte oss for å stanse og be.
Etter bønnen plukket vi opp igjen ryggsekkene og travet videre.
En liten stund etterpå hørte vi hestetramp på stien bak oss. Vi ventet og så en mann komme ridende mot oss.
Han stoppet og ga oss litt vann. Han forklarte at våre eldre søskenbarn hadde skyndt seg til innsjøen med et vannfilter for å begynne å pumpe vann til oss. Mannen hadde hørt at vi trengte vann og ville hjelpe til. “Trenger noen av dere hjelp med ryggsekkene?” spurte han.
Jeg så på søskenbarna mine, og de smilte til meg. Vi følte oss faktisk i ganske bra form!
“Det er bedre at du drar og hjelper de andre,” sa vi til mannen. “Vi klarer oss bra.”
Og det var sant! Resten av veien til innsjøen føltes det som engler løftet sekkene våre og dyttet oss videre. Da jeg fortalte mine foreldre om det senere, strålte far og mor fikk tårer i øynene.
En uke senere leste familien Mosiah 24. Jeg gjorde store øyne da vi leste følgende ord: “Jeg vil også lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen” (vers 14).
“Det var det som hendte på stien,” brast det ut av meg. Jeg trengte ikke tenke over hvordan jeg skulle bruke dette skriftstedet i livet – dette skriftstedet beskrev allerede mitt liv! Det var fantastisk! Jeg klarte nesten ikke vente med å finne andre skriftsteder som var som mitt liv.
Slik lærte jeg at jeg kunne anvende Skriftene på meg, og jeg kunne også se meg selv i Skriftene!
Illustrasjon: Scott Peck