Forberedelse til Det annet komme
Fra en Kirkens skoleverks temakveld for unge voksne, “Terror, Triumph, and a Wedding Feast”, 12. september 2004. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Gode menn og kvinner i tidligere tider klarte å holde det gående, fortsatte å bære vitnesbyrd, fortsatte å prøve å gjøre sitt beste, ikke fordi de visste at de ville lykkes, men fordi de visste at dere ville lykkes.
Kristus kledd i rødt, av Minerva Teichert © IRI, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historisk museum.
Vi gjør vår inntreden på jordelivets scene i den største evangelieutdeling som noensinne er gitt menneskene, og vi må gjøre det beste ut av den.
Jeg liker et sitat fra profeten Joseph Smith om at tidligere profeter, prester og konger “med fryd har sett frem til den tid vi lever i, oppildnet av en himmelsk og frydefull forventning har de sunget, skrevet og profetert om denne vår tid”.1 Legg merke til denne lignende bekreftelse av president Wilford Woodruff: “Guds og alle de hellige profeters øyne følger oss. Dette er den store evangelieutdeling som har blitt omtalt siden jordens begynnelse.”2
Jeg har en teori om disse tidligere evangelieutdelinger og ledere, familier og mennesker som levde da. Jeg har ofte tenkt på dem og de destruktive omstendigheter de var konfrontert med. De opplevde fryktelig vanskelige tider, og for det meste lyktes de ikke i sine evangelieutdelinger. Hele poenget med gjengivelsen av evangeliet i de siste dager er jo at evangeliet ikke hadde klart å overleve i tidligere tider og derfor måtte videreføres i en siste, seirende tidsalder.
En evangelieutdeling som ikke vil mislykkes
Kort sagt ble frafall og ødeleggelse i en eller annen form den endelige skjebnen til alle større evangelieutdelinger vi har hatt gjennom tidene. Men her er min teori. Min teori er at disse gode menn og kvinner, lederne i disse tidligere tider, klarte å holde det gående, fortsatte å bære vitnesbyrd, fortsatte å prøve å gjøre sitt beste, ikke fordi de visste at de ville lykkes, men fordi de visste at dere ville lykkes. Jeg mener at de hentet mot og håp, ikke så mye fra sin egen situasjon som fra deres – en strålende forsamling av unge mennesker, som er samlet i hundre tusenvis rundt om i verden, fast besluttet på å gjøre en innsats for å se at evangeliet seirer.
Moroni sa en gang da han talte til oss som ville motta hans opptegnelser i de siste dager:
“Se, Herren har vist meg store og vidunderlige ting om det som snart må skje på den dag da disse ting skal komme frem blant dere.
“Se, jeg taler til dere som om dere var tilstede, og likevel er dere ikke det. Men se, Jesus Kristus har vist meg dere, og jeg vet hva dere gjør” (Mormon 8:34-35).
På et eller annet vis tror jeg alle profetene og tidligere tiders apostler virkelig hadde sine visjonære glimt av vår tid – en oversikt som ga dem håp i deres egen, mindre gode tidsepoke. Disse tidlige brødre visste forbløffende mye om oss. Profeter som Moses, Nephi og Jareds bror så de siste dager i svært detaljerte syn. Noe av det de så, var ikke hyggelig, men alle disse tidligere generasjoner fant sikkert oppmuntring i å vite at det til slutt skulle bli en siste evangelieutdeling som ikke ville ende galt.
Det var vår, ikke deres, tid som vekket “himmelsk og frydefull forventning” og fikk dem til å synge og profetere om seier. Det er vår tid, kollektivt sett, som profetene har sett frem til fra tidenes begynnelse, og disse tidlige brødre er fremdeles der og heier oss videre! I en meget reell betydning er deres sjanse til å anse seg for å ha lykkes betinget av vår trofasthet og vår seier. Jeg liker tanken på å gå inn i striden i de siste dager og representere Alma og Abinadi og det de sto for, og representere Peter og Paulus og det de ofret. Hvis dere ikke kan begeistres over et slikt oppdrag i historiens drama, kan dere ikke bli begeistret!
Forbered Kristi kirke til Hans komme
La meg legge et annet element til dette blikket på evangelieutdelingen som jeg tror blir en naturlig følge. Fordi vår evangelieutdeling er den siste og største av alle, fordi alt til slutt vil kulminere og bli oppfylt i vår tidsepoke, er det derfor et spesielt, meget konkret ansvar som faller på de av oss som tilhører Kirken nå, som ikke nødvendigvis hvilte på skuldrene til Kirkens medlemmer i samme grad i tidligere tider. I motsetning til Kirken på Abrahams, Moses’, Jesajas eller Esekiels tid, eller til og med i Jakobs og Johannes’ nytestamentlige tid, har vi ansvaret for å forberede Guds lams kirke til å ta imot Guds lam – i egen person, i seierrik herlighet, i hans rolle i tusenårsriket som Herrenes herre og Kongenes konge. Ingen annen evangelieutdeling har hatt denne oppgaven.
I Skriftenes språk er det vi som er utpekt i all historisk tid til å forberede bruden til brudgommens komme og være verdige en innbydelse til bryllupsfesten (se Matteus 25:1-12; 22:2-14; L&p 88:92, 96). Kollektivt sett – enten det skjer i vår levetid eller i våre barns eller barnebarns tid eller en annen tid – har vi som kirke og som enkeltmedlemmer ansvar for å være verdige til å la Kristus komme til oss, verdige til å la ham hilse på oss, godkjenne og ta imot oss og omfavne oss. Det liv vi fremstiller for ham på dette hellige tidspunkt, må være ham verdig!
Vi må være akseptable for ham
Jeg fylles av ærefrykt, av en overveldende pliktfølelse mht. å gjøre meg beredt (og i den grad jeg kan, hjelpe Kirkens medlemmer å bli beredt) til den lenge omprofeterte dagen, til den overføring av myndighet, til det tidspunkt vi skal overlevere Kirken til Ham hvis kirke det er.
Når Kristus kommer, må medlemmene av Hans kirke se ut og handle som medlemmer av Hans kirke forventes å se ut og handle, dersom vi skal være akseptable for ham. Vi må gjøre Hans gjerning og etterleve Hans læresetninger. Han må raskt og lett gjenkjenne oss som sine sanne disipler. Som president J. Reuben Clark jr. (1871-1961), tidligere førsterådgiver i Det første presidentskap, en gang sa: vår tro må ikke være vanskelig å oppdage.3
Ja, i den storslagne siste time gjør vi klokt i, hvis vi sier at vi tror, å vise det i handling. Hyrden kjenner sine får, og vi må på den store dag være kjent som hans disipler både i gjerning og i ord.
Mine kjære unge venner, dette er de siste dager, og dere og jeg skal være de beste siste-dagers-hellige vi kan. Vær så snill å legge vekt på hellige.
Når vil alt dette avsluttes? Når skal Kristus vise seg for verden i triumf og tusenårsriket begynne? Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at innledningen til det hele begynte i Den hellige lund for 193 år siden. Jeg vet at som følge av Det første syn og alt som har fulgt med det, lever vi i en tid med uovertrufne velsignelser – velsignelser som er gitt oss i den hensikt at vi skal være trofaste og rene, så brudgommen, når han endelig kommer i triumf, personlig kan rettferdiggjøre å innby oss til bryllupsfesten.
Mine kjære unge brødre og søstre, dere har min kjærlighet og mitt vitnesbyrd om at Gud ikke bare lever, han elsker oss. Han er glad i deg. Alt han gjør er til vårt gode og til vår beskyttelse. Det er ondskap og sorg i verden, men Han gjør ingen ondt eller fortred. Han er vår Fader – en fullkommen far – og han vil beskytte oss mot stormen.
Den eneste jeg virkelig vil dere skal være opptatt av, er veldig personlig: Hvordan kan vi leve et mer fyllestgjørende liv, mer trofast så alle denne store evangelieutdelings velsignelser kan utøses over oss og over dem hvis liv vi påvirker?
“Frykt ikke, lille hjord. … Se hen til [Kristus] i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.” “Dere har ennå ikke forstått hvor store velsignelser Faderen har … beredt for dere” (L&p 6:34, 36; 78:17).
Jeg gir dere min velsignelse, min kjærlighet og et apostolisk vitnesbyrd om at disse ting er sanne, at vår evangelieutdeling ikke vil mislykkes, og at de som etterlever Kristi læresetninger og utfører hans verk, vil være verdige til en innbydelse til bryllupsfesten når brudgommen kommer.