Ikke lenger avhengig: Min reise for å overvinne synd
Som ung kvinne trodde jeg aldri pornografi skulle bli noe jeg kom til å streve med.
Illustrasjon: by Jim Madsen
Jeg trodde aldri at avhengighet av pornografi kunne være et problem for piker. Da jeg var omkring 16 år gammel, viste det seg at jeg hadde tatt feil. Jeg kom over en video med pornografi, og siden jeg var alene og nysgjerrig, så jeg den. Etter den første gangen var det som jeg måtte se noe hver dag. Jeg ble henfallen til pornografi.
Å se pornografi fikk meg til å føle meg ussel. Jeg visste at det var galt, men gjorde ikke noe for å endre det. Jeg var aldri lykkelig, og følte meg skitten og smittet med Satans fristende søppel. Men likevel fant jeg anledninger til å se det bare for å tilfredsstille lysten. Min avhengighet førte til at jeg gjorde mer og mer galt. Jeg løy for alle: min bror, min mor og verst av alt – for Herren og meg selv. Jeg sa til meg selv at én mer film ville ikke skade meg, én mer skitten historie ville ikke være så ille.
Jeg gikk fremdeles i kirken, GUF og Seminar, men jeg hadde ikke riktig innstilling eller Ånden med meg. Jeg var irritert, så jeg fikk ikke noe ut av leksjonene. Jeg sluttet å betale tiende, be og lese i Skriftene. Jeg følte meg skyldig, men klarte fremdeles ikke å kutte ut. Jeg var selv skyldig i at det gikk nedover med meg hver dag.
Så ble min adgang til pornografi begrenset. Til å begynne med savnet jeg pornografien, men så forsto jeg at ting hadde forandret seg til det bedre. Min rutine var annerledes. Jeg så ikke pornografi hver dag. Fremdeles hadde jeg trang til å se på, men jeg ble flinkere til å stå imot. Endelig, etter to år med avhengighet av pornografi, begynte jeg konsekvent å be om styrke og sluttet fullstendig. Men jeg følte meg fremdeles skitten innvendig. Jeg visste at jeg måtte snakke med biskopen. Jeg klarte bare ikke å få meg til å gjøre det.
Endelig, etter å ha hørt mange fortelle om omvendelsesprosessen de hadde gått gjennom og om prøvelsene de hadde overvunnet, følte jeg at jeg virkelig måtte gå til biskopen. Jeg innså også at jeg gikk glipp av en stor velsignelse i Kirken, nemlig min patriarkalske velsignelse.
Jeg avtalte et møte med biskopen.
Jeg var skamfull da jeg gikk in på biskopens kontor den kvelden jeg skulle ha intervju. Jeg var redd han bare ville se på meg og si at mitt tilfelle var håpløst og at jeg hadde gravd et hull som var for dypt til å komme ut av. Jeg var redd han aldri ville betrakte meg som før. Men mens jeg fortalte ham hele historien min, ga han meg et kjærlig smil og lyttet oppmerksomt. Han brydde seg virkelig om meg. Etter å ha snakket med biskopen og ordnet opp i ting, fortalte han meg til slutt at jeg var ren.
Mine år med avhengighet av pornografi var mine tyngste år, men jeg følte så godt da jeg forlot biskopens kontor og følte meg ren. Det var som om en bør jeg hadde båret på i mange år, ble løftet av mine skuldre. Jeg var glad jeg kunne motta min patriarkalske velsignelse og ta verdig del i nadverden og føle Ånden igjen. Jeg følte meg som en ny person. Folk fortalte meg til og med at jeg var blitt annerledes og at jeg hadde en annen glød over meg. Jeg var gladere hele tiden og hadde en bedre innstilling til alt.
Jeg vet at vi med Herrens hjelp kan forandre oss og overvinne avhengighet. Vi trenger ikke nøle med å snakke med biskopen, for han vil hjelpe oss når vi omvender oss, slik at vi kan føle oss rene igjen gjennom Jesu Kristi forsoning.