Min bror misjonæren
“Jeg gjerne vil forkynne ordet til dem som søker sannhets vei” (“Jeg håper på misjon jeg kalles”, Barnas sangbok, 91).
Vår familie – mine foreldre, min bror og jeg – forberedte oss i lang tid for at min bror skulle kunne reise på misjon. Hver gang vi snakket om at han skulle bli misjonær, spøkte jeg med ham og sa at jeg ikke kom til å savne ham og at jeg ville bli glad for å være alene.
Endelig kom dagen da han skulle sende inn misjonærpapirene. Han hadde prøvd å gjøre det bra på skolen, og vi hadde alle arbeidet hardt for å spare penger til misjonen hans.
En dag ringte stavspresidenten og sa at kallet var kommet. Min bror besluttet å åpne brevet etter middagen hjemme. Han var blitt kalt til Mexico City Øst misjon.
Kort tid etterpå satte vi ham av på flyplassen og tok avskjed. På hjemveien klarte ikke mor å holde igjen tårene, men jeg gråt ikke. Men bare to timer senere, da jeg var i det værelset jeg pleide å dele med min bror, innså jeg plutselig at jeg ikke ville se ham igjen på lang tid. Da var det jeg som ikke kunne holde igjen tårene, og jeg tillot meg å gråte og gråte. Mine foreldre omfavnet meg og trøstet meg, og alle følte vi stor glede og stor bedrøvelse på samme tid.
Helt siden den dagen har jeg bedt til min himmelske Fader og bedt ham ta vare på min bror mens han er på misjon.
Min bror lærte meg at jeg også må forberede meg til misjon. Jeg må være verdig til å motta prestedømmet, delta på Seminar og nå målene innen Jeg oppfyller min plikt overfor Gud. Han lærte meg å arbeide og spare penger, lese i Skriftene og være lydig mot mine ledere.
Jeg ønsker også å reise på misjon slik at andre kan få evangeliets velsignelser og vite at det er sant.