Et svar på hans bønner

Lindsey Leavitt, Nevada, USA

Jeg følte ikke julens ånd. Det var desember det siste året mitt på videregående skole, og søknader om opptak ved en høyskole og mitt siste Laurbærpike-prosjekt tårnet seg opp foran meg. Jeg håpet å finne en mulighet til å arbeide som frivillig, og at dette kunne telle på søknadene mine og også på Laurbærpike-prosjektet. Heldigvis spurte min rådgiver på skolen om min venninne Jessica og jeg ville organisere en innsamling av leker på skolen til en lokal veldedighetsinstitusjon.

Jeg delegerte det meste arbeidet til prosjektkomiteen. Jeg ba dem lage en plakat med et stort termometer som skulle vise antall leker som ble donert. Vi mente det var nok annonsering, og vi brukte hver lunsjperiode til å samle inn leker som ble donert. Men elevene kom med få leker, og termometermålingen forble lav.

Rådgiveren vår begynte merkelig nok å legge til side noen leker. Da Jessica og jeg spurte hva hun ville gjøre med dem, fortalte hun at en lærer ved skolen nylig hadde fått diagnosen kreft. Etter at han hadde strevd med å undervise mens han gjennomgikk behandling, hadde han besluttet å ta en pause fra arbeidet. Julen nærmet seg, og regningene i forbindelse med behandlingen tårnet seg opp, så det ville ikke bli mye jul hos hans familie. Rådgiveren foreslo at vi skulle pakke inn gavene hun hadde satt til side, og gi familien dem.

Jeg ble grepet. Jeg hadde sett på mitt tjenesteprosjekt som noe som skulle komme meg selv til gode, ikke andre. Jeg besluttet å tredoble vårt mål for donerte leker og begynne å samle inn penger til læreren og hans familie.

Jessica og jeg besøkte klasserom og agiterte for vår sak. Responsen var enorm. Lærere, stab og elever ga leker og penger for å hjelpe familien. Vi passerte snart vårt mål for leker, noe som forbløffet institusjonen. Vi samlet også inn over 1000 dollar til familien.

Da vi omhyggelig pakket inn gavene vi hadde samlet inn og kjøpt, innså jeg at det vitnesbyrdet om tjeneste som jeg mottok, var like viktig som gavene vi ga bort. Jeg kan ikke gi uttrykk for den begeistringen jeg følte da vi i hemmelighet så på da familien oppdaget gavene vi anonymt hadde lagt foran døren deres.

Noen måneder senere ble Jessica og jeg bedt om å undervise på et seminar om tjenesteprosjekter. Vi forklarte hva vi hadde gjort uten å nevne lærerens navn. En pike rakte opp hånden og reiste seg. Tårene rant mens hun snakket. Læreren var onkelen hennes, og hun beskrev hvor meget vår tjeneste hadde betydd for ham. Hun sa det var et svar på hans bønner.

Hvilken glede det var den julehøytiden å komme sammen i inderlig tjeneste og vite at vi hadde utgjort en forskjell.