Bli bedre hellige ved å involvere seg i felleskirkelig arbeid
Forfatteren bor i Utah, USA.
Når vi tjener sammen med personer fra andre trossamfunn, bygger vi ikke bare opp vårt samfunn og forbedrer forholdet oss imellom, men vi blir også selv bedre disipler.
Kirkens ledere ber ofte medlemmer delta sammen med de ærlige av hjerte – uansett religiøs tilhørighet – i tjeneste og i saker som angår moral. Og Kirkens ledere er ofte gode eksempler. Nylig mottok president Dieter F. Uchtdorf, sammen med sin hustru, Harriet, årets humanitærpris fra Den katolske samfunnstjeneste. Han bemerket ironien i at “to tyskere, tidligere lutheranere, nå trofaste siste-dagers-hellige, ble hedret av katolikker i USA”.1
Medlemmer over hele verden har reagert prisverdig på oppfordringen om å tjene skulder ved skulder med medlemmer av andre organisasjoner. Jeg har blitt grepet av beretninger om våre menigheter som har beplantet og stelt offentlige parker, holdt felleskirkelige konferanser om moralnormer og ryddet offentlige steder sammen med andre forsamlinger.
Ved å tjene sammen med personer med annen tro har jeg innsett at uttalelsen av Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum er sann: Respektfull og oppriktig felleskirkelig tjeneste styrker ikke bare vårt samfunn, men gjør også at vi samlet og individuelt får større kjærlighet til Gud og hans barn.2
Forbedre verden
For noen år siden flyttet en presbyteriansk prest inn i nabolaget mitt. Hun ønsket å tjene alle sine naboer, ikke bare sin kirkes menighet. I vårt nabolag, hvor majoriteten var siste-dagers-hellige, tilbød hun vennlig hjelp og inviterte til selskaper i nabolaget. Det førte til at våre medlemmer begynte å delta i hennes kirkes tjenesteprosjekter. Hun og naboer av forskjellige trossamfunn samlet sammen inn pengemidler som i stor grad hjalp en siste-dagers-hellig familie med store utgifter til legehjelp.
Apostel Orson F. Whitney (1855-1931) uttalte: “Gud bruker mer enn ett folk for å fullføre sitt store og strålende verk… Det er for omfattende, for vanskelig for bare ett folk.”3 Store ting kan utrettes når gode mennesker slår seg sammen. Innsatsen som presten i nabolaget vårt gjorde, førte til at det ble dannet en felles nabokomité, som sammen med stavens Hjelpeforening holdt en konferanse for kvinner som skaffet hygienepakker og bøker til flyktningmottak. Disse felleskirkelige samlingene gjorde deretter stavsmedlemmer i stand til å hjelpe til med å servere mat ved en stor samling av flyktninger og trå til da en annen kirke trengte flere frivillige ved et herberge for hjemløse.
“Vi har et ansvar … for å samarbeide med andre kirker og organisasjoner,” har president Thomas S. Monson sagt til medlemmer,4 og dette har gagnet verden enda mer enn humanitærhjelp. I en tale til kristne ledere i USA beskrev eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum en rekke formelle diskusjoner mellom siste-dagers-hellige og evangelisk kristne som ble holdt ved Brigham Young University.5 Ett resultat av disse konferansene var at en fremtredende teolog ba om unnskyldning for at noen i hans kirke hadde gitt en feil fremstilling av de siste-dagers-helliges tro.6 Eldste Holland sa om slik brobygging: “Jeg kan ikke annet enn tro at dette er en del av et guddommelig arrangement i disse urolige tider.”7
Bedre forhold oss imellom
Når vi tjener sammen med andre, kan noen retningslinjer hjelpe oss å gjøre vår samhandling mer meningsfylt og unngå å støte noen. Jeg bodde en gang i en stor by og meldte meg som frivillig i en lokal kirkes undervisningsprogram som var åpent for alle – bare for å oppdage at personen som ledet det, fant at mitt medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke kunne aksepteres. Denne opplevelsen fikk meg til å verdsette alles bidrag, uansett hans eller hennes religiøse tilhørighet (eller mangel på slik). Jeg følger takknemlig opp enhvers interesse for å lære om Kirken, men jeg vet også at vi siste-dagers-hellige tar Jesu påbud alvorlig om å elske vår neste, kle den nakne, mette den sultne og besøke den som er i fengsel (se Matteus 25:34-36) uten å forvente at mottakeren eller de vi tjener sammen med, vil omvende seg til Kirken. Oppriktig og respektfullt felleskirkelig engasjement krever aldri at noen gruppe, inkludert vår, skal fornekte sin tro. I stedet oppfordrer den deltakere til “ikke å stride mot noen kirke” (se L&p 18:20) og “iklé seg kjærlighetens bånd” (se L&p 88:125).
En annen nyttig retningslinje kom fra en klok stavsleder i vårt nabolag der siste-dagers-hellige var i flertall. Han rådet medlemmer som samarbeidet med andre trossamfunn, til ikke å “overta” ved å dominere i forbindelse med avgjørelser eller lederskap, men arbeide i råd og la alle “få det samme privilegium” (L&p 88:122). Denne lederen, som hadde stor erfaring i å arbeide sammen med andre kirker, oppfordret også medlemmer til å fremme gode forhold. Han hadde oppdaget at noen som hadde samarbeidet med siste-dagers-hellige, fant dem hardtarbeidende og hyggelige, men mer interessert i å få arbeidet gjort enn i å utvikle vennskap.
Min erfaring innen saker som gjelder samfunnet og utdannelse, har overbevist meg om at Ånden er sterk når forskjellige personer går sammen om et verdig oppdrag. Broderlig kjærlighet og rene motiver driver tjenesten frem i enda større grad enn det harde arbeidet som trenges.8
En siste-dagers-hellig som talte under en felleskirkelig konferanse for akademikere, sa at å knytte forbindelser med andre bidrar til at de som ikke deler vår tro, forstår oss bedre.9 En annen akademiker, som ikke tilhører vår kirke, underviser om mormonismen på et kjent amerikansk universitet. Hun oppdaget at studentene ønsket å lære om vår kirke “primært … fordi de i oppveksten var blitt lært å tro at religionen var en kult eller sekt, men deres erfaring med siste-dagers-hellige venner og kolleger stemte ikke med dette bildet”.10
Hvordan forbedre oss
Å samarbeide med andre hjelper ikke bare dem å forstå oss, men det motiverer også oss å lære av dem og bli mer klar over at Gud “ikke gjør forskjell på folk” (se L&p 1:35). Han hjelper gode mennesker i alle trossamfunn og kulturer i deres innsats for å forbedre livet for hans barn.
Denne anerkjennelsen av det gode i andre hjelper oss å forbli ydmyke – i motsetning til fariseerne som Jesus fordømte på grunn av deres åndelige stolthet (se Matteus 23) eller zoramittene, som Almas bok beskriver som avvisende og arrogante (se Alma 31). Når vi er åpne for det gode i andre, kan vi bli bedre mennesker.
Vår kjærlighet kan utvides fra en nær sirkel av familie til å omfatte ikke bare våre venner, men til slutt våre naboer – endog fiender. Et medlem av Kirken som tjenestegjorde i Amerikas militære styrker under 2.-verdenskrig i Japan, fortalte om hvordan han kjempet med bitterhet mot det japanske folk. Men etter at japanske landsbyboere hadde ønsket ham velkommen inn i en hellig bygning, oppdaget han at “deres ånd rørte ved min, og jeg følte en forunderlig forandring i mine følelser for dem. Min bitterhet forsvant… Jeg tenkte på hva som hadde skjedd i den helligdommen og den forunderlige forvandlingen jeg følte for folk der.”11
På samme måte kan andre som vi oppriktig ønsker velkommen i vår midte, også oppleve en forvandling. En evangelisk kristen som tok eksamen ved Brigham Young University skrev en artikkel om sin erfaring og beskrev hvordan hun innledningsvis hadde en defensiv holdning overfor studenter som var medlemmer av Kirken. Men da hun endelig hadde utviklet meningsfylte vennskap, verdsatte hun “den vekt siste-dagers-hellige la på Guds nærhet til menneskeheten. Jeg begynte å innse at jeg i et forsøk på å beholde Guds overhøyhet hadde oversett Guds nærhet – og da jeg forsto det, gjorde det sterkt inntrykk på meg.”12
I sin tale til kristne ledere erkjente eldste Holland “risikoen forbundet med å lære noe nytt om andre. Ny innsikt påvirker alltid gamle oppfatninger, og derfor er noen nye tanker, omarbeiding og omstrukturering uunngåelig.”13 Når jeg blir venn med noen av en annen tro, finner jeg ofte ut at jeg analyserer våre forskjeller og prøver å skjelne de kulturelle fra de doktrinære, mens jeg hele tiden prøver å verdsette alt det dydige og skjønne de tilbyr. Innsatsen føles faktisk noen ganger risikabel, men den er alltid verdt det. I prosessen med å betrakte ting annerledes gir jeg avkall på flere av mine overfladiske kulturelle tendenser og kommer nærmere kjernen i evangeliet.
Flere av mine grupper i Kirken inviterte min venn presten til å tale over emnet “Elsk din neste tross religiøse forskjeller”, og hun opplevde å bli godt mottatt av mange som var til stede. Hun inviterte i sin tur noen siste-dagers-hellige, inkludert meg, til å tale til forskjellige menigheter om det samme emnet. Etter gudstjenestene ble jeg omringet av medlemmer fra menighetene som ønsket å snakke med meg, omfavne meg og til og med felle tårer av felles kjærlighet og forståelse. Når jeg har opplevd slike ting, har jeg funnet ut at eldste Hollands konklusjon er sann:
“Når vi ser lenger enn til folks hudfarge, etnisk gruppe, sosial sirkel, kirke, synagoge, moské, trosbekjennelse og uttalelser om tro, og når vi prøver så godt vi kan å se hvem de er og hva de er – barn av den samme Gud – hender noe godt og verdifullt i oss, og derved blir vi trukket inn i en tettere forening med den Gud som er vår alles Fader.”14