De venter på Jesus
“For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler” (Matteus 16:27).
Katie rotet gjennom oppbevaringsesken og så grundig gjennom det krøllete innpakningspapiret. Men kun fant ikke det hun lette etter.
Hun la alt tilbake i esken og gikk for å finne mor.
Katie hadde sett bak pianoet, under sofaen, til og med i Thomas sin barneseng. Den var borte. Hun måtte si det til mor.
“Mamma, Jesusbarnet er borte.”
Katie tok mor med seg til julekrybben i dagligstuen. Josef og Maria og hyrdene var der. Vismennene-også en kamel og et esel – var der. Alle figurene var samlet rundt den tomme krybben.
“Det ser slik ut, ikke sant?” sa mor.
“Jo, jeg finner ham ingen steder. Jeg har lett og lett.” Julekrybben ville være ødelagt uten Jesusbarnet.
Mor gikk til bokhyllen. “Han er ikke borte,” sa hun idet hun strakte seg opp og tok noe fra den øverste hyllen.
Katie sukket lettet. “Der er han!” sa hun. “Jeg skal gå og legge ham i krybben.”
Hun ville ta figuren, men mor la den tilbake på hyllen. “I år skal vi legge Jesusbarnet i krybben juledagsmorgen,” sa mor. “Det er en tradisjon pappa lærte i Frankrike.”
“Hvorfor? Alle ser så lei seg ut.”
“Jeg vet ikke om de er så lei seg,” sa mor. “Jeg synes det ser mer ut som om de venter.”
Katie undersøkte figurene. Hun kunne se den tomme plassen i krybben der Jesusbarnet skulle være. Noen av figurene strakte seg mot den.
“Ja, kanskje det,” sa Katie.
“Husker du hvor spent du var før Thomas ble født og du ventet på at han skulle komme?” spurte mor.
Katie smilte til lillebroren sin, som lekte på et teppe. “Ja, det føltes som en evighet.”
“Visste du at profeter ventet i tusener av år på at Jesus skulle komme for å hjelpe oss å vende tilbake for å bo sammen med vår himmelske Fader?”
Katie husket at hun hadde sett et bilde i Primær av en profet som skrev om Frelserens fødsel. “Ja, jeg tror det,” sa hun.
“Profeter som Jesaja tenkte på og skrev om hva Frelseren ville gjøre når han kom,” sa mor. “De ventet hele livet på at han skulle bli født. Det er en av grunnene til at vi setter frem en slik julekrybbe – for å minne oss om at mange ventet lenge på at Frelseren skulle komme.”
“Jeg ville blitt trett av å vente hele livet,” sa Katie og så på hyrdene som ventet på Jesus.
“Men det er også en annen grunn til at vi gjør dette,” sa mor.
“Hva er det?”
“Husker du da vi snakket om Det annet komme på familiens hjemmeaften?”
Katie tenkte seg om et øyeblikk. “Er ikke det når Jesus kommer igjen?
“Akkurat,” sa mor.
“Når blir det?”
“Det vet vi ikke. Men vi venter på at Jesus skal komme, akkurat slik hyrdene i julekrybben og slik profetene i oldtiden gjorde. Det er den andre grunnen til at vi venter til jul med å legge Jesusbarnet i krybben – for å minne oss om at vi også venter på Jesus.”
“Vil han komme til en krybbe igjen?” spurte Katie.
“Nei, han vil ikke være et lite barn igjen. Neste gang Jesus kommer, vil han ha oppstått. Men den tomme krybben minner oss om at akkurat slik du venter på juledagsmorgen, og slik folk ventet på at Jesus skulle komme til jorden, venter vi nå på at han skal komme igjen. Vi mistet ikke Jesusbarnet. Dette er en av måtene familien vår minnes ham på.”
“Vi må bare vente,” sa Katie med et smil.
“Akkurat,” sa mor.
“Kan vi lage noen småkaker mens vi venter?”