En kjær julesang
Forfatteren bor i Washington, USA.
Jeg verdsatte ikke sangen hennes før jeg forsto hvem hun egentlig sang for.
Illustrasjon: Dan Burr
Jeg husker at det var den vanlige julefesten i menigheten -- bord dekket med rødt og grønt papir, middag servert på papirtallerkener, små barn løpende omkring og den muntre summingen av medlemmer som pratet. På en eller annen måte var det en som hadde klart å roe det hele ned for å velsigne maten, og deretter spiste alle. Programmet skulle til å starte.
Det var ikke min menighet. Jeg hadde blitt med en venninne til festen i hennes menighet, derfor kjente jeg ikke mange. Vi hadde tenkt å gå derfra tidlig, men hennes mor overtalte oss til å være tilstede under programmet.
Det første nummer var ved Primær-barna, som gikk opp på scenen med gullfargede glitterkranser på hodet. De sang en sang og gikk så ned fra scenen igjen mens de dyttet til hverandre og kniste, og etterlot seg en sti av glitter.
To pianister spilte deretter muntre sanger. Den første pianisten spilte “O, kom alle sjeler” (Salmer, nr. 127) uten en eneste feil. Den andre, en gutt, satte seg ved pianoet og så engstelig over skulderen bort på sin mor, som stille begynte å telle takten. Gutten sukket, vendte seg til instrumentet og spilte så godt han kunne “Up on the Housetop (“Oppe på taket”).”
Det neste nummeret var en av mine yndlingssanger – “C-h-r-i-s-t-m-a-s.”
Jeg tittet opp og så en søster med bøyd hode og en hånd tett inntil kroppen som med en merkelig gange gikk og stilte seg ved siden av pianoet. Hun sto med den ene hoften lavere enn den andre og smilte skjevt før hun begynte å synge. Jeg innrømmer at jeg tok feil da jeg lurte på om sangen ville bli fremført bra.
“Da jeg var liten, betydde jul bare én ting,” sang hun. Sangen fortsatte med å fortelle hvordan et barn lærer å stave Christmas og oppdager hva høytiden egentlig dreier seg om.
Munnen hennes var slapp på den ene siden, og hun hadde problemer med å forme ordene.
Ubemerket så jeg meg rundt i rommet og studerte ansiktene til medlemmene i hennes menighet. Ingen syntes å være forlegne. De satt faktisk og smilte og lyttet tilfreds.
Hun fortsatte å synge og vendte ansiktet oppover og festet blikket på et punkt et eller annet sted i taket. Etter en liten stund så jeg opp også, men jeg så bare takplater. Men da jeg så på henne igjen, la jeg merke til glitrende tårer i øynene hennes.
Da hun avsluttet, ble det stor applaus i salen. Hun ble rød i kinnene. Da hun gikk tilbake til plassen sin, ble hender strakt ut for å røre ved armen eller skulderen hennes idet medlemmer ga uttrykk for ekte takknemlighet. En søster som satt i nærheten av meg, sa til henne at hun hadde sunget nydelig, og til dette svarte hun stille: “Takk. Jeg håper Han likte det.”
Han? Hvem hadde hun sunget for? I samme øyeblikk som jeg stilte meg selv spørsmålet, visste jeg svaret. Jeg forsto at hun ikke hadde sunget for noen i rommet. Hun hadde ikke opptrådt for å få tilhørernes bifall. Hun hadde sunget for Frelseren for å prise ham.
Mange julehøytider har funnet sted siden denne menighetsfesten, og jeg har hørt sangen “C-h-r-i-s-t-m-a-s” fremført av mange fremragende stemmer. Men den versjonen jeg hørte den julen, fremført på en uvanlig måte, men i sannhet fra hjertet, er den jeg husker best.