Vi taler om Kristus
Hel nok
Hvordan skulle jeg klare å skifte bleier, lage middag eller trøste mine barn med bare én arm?
Da jeg var 17 år gammel, mistet jeg det meste av min venstre arm i en bilulykke. Denne hendelsen forandret mitt liv for alltid. Selv om det har vært vanskelige dager og tunge stunder, har denne lutrerens ild gitt meg anledning til å være vitne til forsoningens kraft på en enestående måte.
Mitt liv dreier seg nå helt om å være hustru og mor, to roller jeg virkelig elsker. Før mine barn ble født, lurte jeg på om jeg kunne strekke til som mor. Hvordan skulle jeg klare å skifte bleier, lage middag eller trøste mine barn med bare én arm? Femten år senere befinner jeg meg midt i rollen som mor med fem søte barn. Jeg har tilpasset meg bra, og mine barn legger knapt merke til at jeg er annerledes enn andre mødre. Min manglende arm er ikke lenger noen hindring, men et symbol på kjærlighet. Den er en kilde til trøst for mine barn å holde i når de gråter eller sovner om kvelden. Denne hengivenheten kan skyldes så mangt, men jeg ser den som bevis på Frelserens evne til å skape noe godt av noe tragisk.
Jeg kan ikke beskrive hvor godt det føles når denne delen av meg kan gi mine barn slik trøst. Morsrollen har satt min fysiske begrensning i perspektiv, og jeg har følt at forsoningen allerede begynner å helbrede meg.
De daglige krav til en mor har noen ganger vært vanskelige. Vanskelige stunder gir meg grunn til å tenke over oppstandelsens realitet og Frelserens evne til å helbrede meg. Derfor betyr de trosfremmende eksempler på helbredelse i Skriftene noe spesielt for meg. En av mine favoritter er da Frelseren besøkte folket i Amerika og helbredet deres syke. Jeg har tenkt på hvordan det ville ha vært å være en av dem som Frelseren helbredet. Beretningen begynner med hans kjærlige innbydelse:
“Har dere noen som er syke blant dere? Bring dem hit. Har dere noen som er lamme eller blinde eller halte eller krøplinger … eller som er plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet …
“… jeg kan se at deres tro er tilstrekkelig til at jeg kan helberede dere”.
“… Da han hadde uttalt dette, kom hele forsamlingen – alle som én – frem med sine syke og sine lidende og sine lamme og med sine blinde og med sine stumme og med alle dem som var plaget på en eller annen måte, og han helbredet dem alle.” (3 Nephi 17:7–9).
For meg er dette en av de mest gripende hendelser som beskrives i Skriftene. Men mitt perspektiv har blitt endret etter hvert som jeg har påtatt meg morsrollen med én arm. Tidligere tenkte jeg at jeg var en av dem som så mest frem til oppstandelsen og tanken på å bli gjort hel. Men nå haster det ikke slik lenger. I stigende grad føler jeg at forsoningen virker i mitt liv nå. Jeg har innsett at den helbredende kraft ikke trenger å begynne bare når oppstandelsen finner sted. Å bli hel har allerede begynt når et av mine barn hver kveld kjærlig holder i det som er igjen av armen min og faller i søvn. Å innse dette har vært like meningsfylt for meg som noe mirakel med fysisk helbredelse. Jeg har kommet til at her og nå er jeg så hel som jeg trenger å være.
Over: Foto: Robert Casey