Meningsfylt undervisning i hjemmet

Av Darren E. Schmidt

Fire måter vi underviser våre barn i livets viktige leksjoner.

Det har vært både utfordrende og givende å benytte undervisningsøyeblikk med våre åtte barn. Men fordi vi vet at “hjemmet er det første og mest effektive sted for barn å lære livets lærdommer”¹, har min hustru og jeg forsøkt å gjøre alt vi kan for å hjelpe våre barn å lære disse. Her er noen prinsipper som har vært nyttige for oss.

Gjør de beste tingene

Etter hvert som våre barn har blitt engasjert i flere aktiviteter, har det blitt mer og mer nødvendig å prioritere. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum har minnet oss på at “bare fordi noe er bra, er ikke det tilstrekkelig grunn til å gjøre det… Noen ting er bedre enn gode, og det er disse tingene som skulle få førsteprioritet i vårt liv.” Han sa videre: “Foreldre skulle gå aktivt inn for å sette av tid til familiebønn, familiens skriftstudium, familiens hjemmeaften og til annet dyrebart fellesskap og tid på tomannshånd, som knytter en familie sammen og fokuserer barnas verdinormer om ting av evig verdi. Foreldre skulle formidle evangeliets prioriteringer gjennom det de gjør sammen med barna.”²

Dette har vist seg å være god veiledning for vår familie. Når min hustru og jeg har overveiet og bedt angående våre barns aktiviteter utenfor hjemmet, har det vist seg at noen som vi mente var viktige, viste seg å være unødvendige. Jeg ble spesielt overrasket da jeg spurte våre barn om de ønsket å delta på et basketball-lag med meg som trener. Svaret deres lød: “Jeg tror ikke det,” sammen med: “Far, vi har en basketballkurv i hagen, og vi liker at du spiller sammen med oss og vi har kamper med naboene. Vi får ha ballen mye mer!”

Studer og lev ifølge Skriftene

Det er stor forskjell mellom å lese Skriftene og studere dem. Oldtidens profet Josva forkynte at vi lykkes i å studere Skriften når vi grunner “på den dag og natt” og “akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den” (Josva 1:8; uthevelse tilføyd). Vi har lykkes best med familiens skriftstudium når vi gir våre barn tid til å tenke over bestemte spørsmål og deretter oppfordrer dem til “å gjøre etter alt det som står skrevet i den”.

En kveld satt vi ute og spiste og leste i Mormons bok om nephittenes fall. Jeg følte meg tilskyndet til å spørre barna hvorfor de trodde nephittene var blitt så ugudelige. Seks år gamle Celeste sa at hun trodde nephittene og lamanittene hadde sluttet å holde sine daglige bønner. Vi var alle enige i at nephittenes fall startet med at de glemte bønn og andre tilsynelatende uvesentlige ting. I det øyeblikket slo det meg at jeg skulle oppfordre barna til å be med mer ettertanke og følelse.

Neste dag spurte jeg dem hvordan det gikk med deres bønner. Dette ga dem anledning til å fortelle om sine erfaringer og ga meg anledning til nok en gang å dele mitt vitnesbyrd om bønn. Vi har ikke alltid lykkes så godt med familiens skriftstudium, men når vi har hatt samtaler og oppfordringer til å handle som en del av vårt studium, har Skriftene blitt mer meningsfylte.

Hjelp barna å bli ansvarsbevisste

Vi har funnet det svært nyttig å gi våre barn oppdrag og la dem tenke ut detaljene selv. Når vi lar våre barn bli involvert og hjelpe til med noen av familiens avgjørelser, er det mer trolig at de deltar aktivt. De føler også at de samarbeider og utvikler ansvarsbevissthet. Derved lærer de å “gjøre mange ting av egen fri vilje og tilveiebringe mye rettferdighet” (L&p 58:27). Her er noe som har bidratt til at våre barn har blitt mer ansvarsbevisste:

Hjelp dem å forberede en leksjon, et skriftsted eller et talent som de selv velger, til familiens hjemmeaften.
La dem velge en salme som alle synger under familiens skriftstudium, og be deretter et barn holde bønn.
La dem hjelpe til med å planlegge en familietur og ha ansvar for noe til den.
Ha et familieråd med dem om pengesaker, og la dem hjelpe til med å ta avgjørelser om innkjøp.
Lær dem å utføre en spesiell oppgave, og la dem ha ansvaret for denne i en uke.
Utfør et månedlig tjenesteprosjekt som familie, og la dem bestemme hvem familien vil hjelpe.
La dem etter tur bestemme hvem de vil besøke på en bestemt søndag.
La dem bestemme en familieaktivitet til en kveld i løpet av måneden.

Vokt dem

Til tider har min hustru og jeg følt oss som gjetere som driver inn våre barn til bønn eller skriftstudium. Men andre ganger har vi følt en god ånd når vi virkelig har voktet dem og vist omsorg for vår lille flokk. Hvis vi ikke er forsiktige, kan vi lett gå glipp av disse stundene.

Jeg opplevde en slik stund da jeg hjalp våre barn til sengs. En av mine sønner spurte: “Pappa, hva frister deg?”

Jeg ble forbløffet over spørsmålet.

Deretter sa han: “Vi har snakket om hva som frister oss, og vi lurte på hva som frister deg.”

Jeg visste at dette ville være en ideell stund å undervise dem, men jeg var utkjørt etter en lang arbeidsdag. Jeg følte meg ikke opplagt til en dyp samtale med to gutter så sent på kvelden, spesielt ikke siden det var skole neste dag.

Men jeg kom til å tenke på historien om Frelseren ved brønnen. Selv etter å ha gått omtrent 50 kilometer tok han seg tid til å undervise kvinnen fra Samaria (se Johannes 4). Jeg kom til at dette kunne være en av de gode stundene, så jeg satte meg ned og spurte dem om de trodde det var synd å bli fristet. Det ble en lang pause, og deretter begynte vi å snakke og lytte til hverandre. Jeg fortalte dem om Frelserens møte med Satan (se Matteus 4) og bar vitnesbyrd om velsignelsene ved å stå imot fristelse.

Det var en av de spesielle stunder som foreldre opplever. Vi kom til sengs noe senere enn vanlig, men gleden jeg opplevde var vel verdt ethvert offer av søvn.

“En av våre viktigste anledninger er å svare et barn når det oppriktig stiller spørsmål, for de spør ikke alltid, de er ikke alltid lærevillige, de vil ikke alltid lytte,” sa eldste Richard L. Evans (1906–71) i De tolv apostlers quorum. “Ofte må vi rette oss etter deres betingelser, når det passer dem, og ikke alltid etter våre betingelser og når det passer oss… Hvis de føler at de kan ha tillit til oss når det gjelder trivielle spørsmål, vil de kanskje senere ha tillit til oss når det gjelder vektigere saker.”³

Utvalgt og hjulpet av Herren

Det ansvar det er å våke over Guds barn, er et tungt ansvar. Hver gang jeg føler meg utilstrekkelig som far, minnes jeg noe som eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa en gang: “Den samme Gud som plasserte stjernen i en nøyaktig bane tusen år før den viste seg over Betlehem for å markere Jesubarnets fødsel, har viet minst like stor oppmerksomhet til plasseringen av hver enkelt av oss i nøyaktige baner, slik at vi kan, hvis vi vil, opplyse omgivelsene i vårt eget liv, slik at vårt lys ikke bare kan lede andre, men også varme dem.”⁴

Denne uttalelsen oppløfter meg når jeg er mismodig. Den gir min hustru og meg mot og tillit til våre evner som foreldre, idet vi vet at våre barn har blitt plassert innen vår “bane” av en bestemt grunn og at vår himmelske Fader har tillit til oss.

Måtte Han velsigne deres familie når dere lærer evangeliet sammen, hjelper deres barn å bli ansvarsbevisste og benytter disse dyrebare undervisningsøyeblikkene.

Det tapte får, av Del Parson