En plan for vår familie
“Vi kan få være sammen bestandig, slik lyder Herrens plan” (Barnas sangbok, 98).
Jeg satt på mor og fars seng og savnet dem veldig da telefonen ringte.
“Hei, Levi! Nå kan du gjette,” sa pappa. “Din søster Nora ble født i ettermiddag.”
Jeg forsto at pappa var glad, men stemmen hans lød også litt rar – som om han var bekymret.
“Hvor stor er hun?” spurte jeg og lurte på om jeg egentlig ønsket å høre svaret.
Pappa var stille et øyeblikk. “Omtrent en kilo,” sa han. Nå hørtes han absolutt bekymret ut. Fødselen var ventet ved juletider, men nå var det fremdeles september. “Ja, hun er bitte liten,” fortsatte pappa. “Husk å be for henne, Levi. Og be for oss også, så vi kan stole på at vår himmelske Fader vet hva som er best for familien.”
Da jeg hadde lagt på, gikk jeg ut på kjøkkenet og fant en pose bønner som mor hadde planlagt å koke suppe av. Det sto at pakken veide nesten like mye som Nora veide akkurat nå. Jeg holdt den i hendene og prøvde å tenke meg hvordan en baby på den størrelsen så ut.
“Hennes ånd har nettopp vært hos vår himmelske Fader,” tenkte jeg og husket det jeg hadde lært om det førjordiske liv og frelsesplanen. Jeg visste at selv om Nora døde, ville vi se henne igjen fordi vi alle var beseglet som familie. Men jeg håpet også at hun ville bli værende sammen med oss her på jorden.
De neste månedene var mor og far mye på sykehuset. Bestemor og bestefar kom hjem til oss for å ta seg av meg og mine yngre brødre og søstre. Menigheten fastet og ba for familien vår, og snille damer fra Hjelpeforeningen kom med middag til oss noen ganger. Alle ønsket å få vite hvordan det gikk med Nora.
En kveld ba mor og far oss alle komme inn i dagligstuen. De fortalte at far skulle dra sammen med biskopen for å gi Nora en velsignelse. Da far hadde tatt på seg dress og slips, og hadde dratt, samlet mor oss rundt sofaen for å holde bønn.
“Vær så snill å velsigne far når han gir Nora en prestedømsvelsignelse,” ba mor. Stemmen hennes ble dempet. “Og vær så snill, hvis det er din vilje, la henne komme hjem og bli frisk.”
Mens vi ba, kunne jeg føle Den hellige ånd fylle rommet med fred og kjærlighet. Det var som om vår himmelske Fader fortalte meg at uansett hva som hendte med Nora, var det en del av hans plan.
Senere samme kveld kom far hjem og fortalte at noe fantastisk hadde skjedd på sykehuset. Vanligvis var det mye bråk på Noras rom. Det var en mengde maskiner og skjermer med alarm og blinkende lys der, og sykepleiere og leger hadde det alltid travelt med å hjelpe de bitte små babyene der. Men da far og biskopen kom, ble det annerledes. Alle maskinene var stille. Sykepleierne satt ved siden av babyene og leste eller overvåket dem. Far og biskopen kunne gi Nora en velsignelse uten noen forstyrrelser.
Jeg vet ikke om Nora vil vokse opp her på jorden eller snart vende tilbake for å bo hos vår himmelske Fader. Men jeg vet at vår himmelske Fader hører og besvarer våre bønner, og jeg føler fred når jeg husker at han har en plan for ethvert medlem av min familie.
Illustrasjoner: Ben Simonsen