Mormons bok – del den med andre
Jeg visste at Mormons bok var sann på grunn av tre ting jeg følte da jeg leste den.
Da jeg var 18 år, bodde jeg i Lima i Peru, der jeg ble født og vokste opp. På den tiden traff min far igjen en god venn som han ikke hadde sett på lang tid.
Far ble imponert over at vennen så yngre ut og var pent kledd. Han spurte hva som hadde skjedd med ham som hadde ført til denne forvandlingen. “Har du nettopp vunnet i lotteriet?” spurte han. Vennen svarte: “Noe bedre enn det. Nå er jeg en siste-dagers-hellig, og jeg ønsker å dele evangeliet med deg og din familie.”
Far trodde han spøkte og sa: “OK, hvis du har lyst til å sende misjonærene deres, så gjør det.” Men denne mannen mente alvor, og før mange dager var gått, kom misjonærene og banket på døren vår. Dette var begynnelsen til en fantastisk opplevelse.
Misjonærene fortalte oss om Mormons bok og la igjen et eksemplar så vi kunne lese den. Dette var om sommeren, og jeg var hjemme på ferie et par måneder etter å ha fullført mitt første år ved universitetet. Så jeg tok boken om ettermiddagen og begynte å lese.
Side etter side leste jeg, jeg leste og leste og kunne ikke stoppe. Det var noe magisk ved denne boken. Jeg er glad i å lese og har lest mange bøker, men dette var annerledes. Jeg ble fengslet av boken, og da jeg hadde lest i flere timer, sa mor: “Juan, slå av lyset! Brødrene dine vil sove.” Jeg svarte: “Ja, bare et øyeblikk, bare et øyeblikk,” og jeg fortsatte å lese. Selv etter å ha lest i mange timer, var jeg ikke sulten, ikke tørst og ønsket ikke å sove.
Før jeg hadde lest ut boken, visste jeg at det var noe spesielt ved den. Jeg fikk et vitnesbyrd på grunn av tre ting jeg opplevde mens jeg leste boken for første gang.
Det første som skjedde i løpet av disse timene, var at jeg følte stor fred som var forskjellig fra alt jeg hadde opplevd tidligere. Jeg følte denne freden i flere timer.
Den andre tingen jeg opplevde mens jeg leste, var glede. Det var ikke den fryden jeg pleide føle når jeg var sammen med venner eller når jeg kjøpte noe jeg virkelig likte. Det var ikke fryd, det var glede jeg følte. Mens jeg leste, begynte jeg å gråte og jeg innså: “Å, jeg liker dette!”
Det tredje jeg opplevde var opplysning. Da jeg begynte å lese, var det vanskelig å forstå fordi det fantes ord som Nephi og forsoning som var ukjente for meg. Men etter å ha lest noen timer ble mitt sinn åpnet, og det føltes som det var lys i mitt sinn, og jeg kunne forstå mer og mer etter hvert som jeg fortsatte å lese boken.
Jeg lærte senere at disse tre opplevelsene er noen av de måter som Ånden tilkjennegir seg på for oss. Jeg hadde mottatt Ånden, og jeg var klar til å bli døpt, men jeg trengte å vente til resten av familien ville motta sitt eget vitnesbyrd. Endelig, 6. april 1972 ble min mor, min søster og jeg døpt. Min far og mine andre to søsken var tilstede og var oppmerksomme på det som foregikk, og noen måneder senere ble også de døpt.
Kirken og evangeliet kom inn i mitt liv på riktig tidspunkt. Det første året på universitetet var jeg blitt utsatt for mange av menneskenes filosofier og nye ideer og levemåter som var så forskjellige fra det jeg var vant til. Mange av de verdinormer jeg hadde lært i min andre kirke gjennom barndommen, ble utfordret av de nye ideene som ble forklart meg.
Det var vanskelig for meg, for jeg ble forvirret. Det var så mye nytt som jeg følte ikke var riktig, men det var så normalt for andre. Og jeg hadde ikke nok kunnskap til å forsvare mine normer.
Etter at jeg var blitt døpt, var det annerledes for meg å dra tilbake til universitetet. Nå hadde jeg noe å si og reagere vennlig overfor andre. Jeg kunne trygt si: “Nei takk, jeg tror ikke dette er noe for meg.” Og nå visste jeg hvorfor jeg måtte si det. Kirken og Mormons bok kom til meg i riktig tid. Jeg er i sannhet takknemlig for at de forandret mitt liv.
Jeg ble velsignet for min beslutning om å bli medlem av Kirken. I Kirken møtte jeg mine beste venner. Jeg hadde vært svært sjenert, og jeg foretrakk å være alene, studere, lese mine bøker og hygge meg for meg selv. Men da Kirken kom inn i mitt liv, lærte jeg hva en sann venn er. Jeg fant en fantastisk ung kvinne i Kirken som ble min hustru. Jeg fant prestedømsledere og mennesker som brydde seg om meg. I Herrens kirke fant jeg det jeg trengte.
Det er mange mennesker som ville finne det de trenger i Kirken. Vær ikke redd for å åpne munnen når du er sammen med dine venner, og si: “Jeg tror dette. Jeg ønsker å dele dette med deg.” Noen ganger hører du voksne si hva som er riktig og galt, men når du har en venn på din alder som sier det samme, følger du den personen. Av en eller annen grunn lyder våre venners røst kraftigere enn voksnes. Så vær et godt eksempel, for du vet aldri om en Juan Uceda er der og venter. Du vil aldri vite det med mindre du åpner munnen og sier: “Juan, jeg vil gjerne invitere deg med til min kirke. Jeg ønsker at du vil lese denne boken.” Hvis du gjør noe så enkelt, kan du kanskje forandre liv.
Eldste Uceda (nr. to fra h.) med sin familie i Lima, Peru, like etter at han sluttet seg til Kirken.
Etter at eldste Uceda var blitt medlem av Kirken, fikk han mange anledninger til å bære vitnesbyrd om Mormons bok som heltidsmisjonær i Peru. Over t.v.: Eldste Uceda (t.h.) står sammen med en konvertittfamilie han underviste. Under, t.v.: Eldste Uceda (bakerste rad, t.h.) samles med andre misjonærer utenfor en kirkebygning.
Familiefotografier gjengitt med tillatelse fra eldste Uceda; illustrasjoner: Brian Call