Se det gode i Kari
Vi tålte ikke hverandre. Kunne vi noensinne være venner?
Illustrert av Taia Morley
I fjerde klasse gikk jeg i den beste klassen noen gang. Alt i klassen var perfekt – unntatt Kari (navnet er endret). Hun var slem mot nesten alle, inkludert meg. Jeg så at hun dyttet andre i korridoren, og hun dyttet meg også noen ganger. Jeg kom gråtende hjem, for jeg kunne ikke forstå hvorfor hun skulle plage meg.
Ingen var venner med henne. Hun hadde eget bord ved lunsjen, for ingen ville sitte ved siden av henne. Jeg fortalte mor om Kari, og hun ga meg noen livsendrende visdomsord: “Kanskje hun bare trenger en venn.”
Dette kom som et sjokk for meg. Hvordan skulle jeg på noen måte være snill mot en som ikke ville nøle et øyeblikk med å kalle meg et stygt navn? Men nølende bestemte jeg meg for å være snillere mot Kari og prøve å forstå henne. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med henne, oppdaget jeg at hun faktisk var grei. Jeg forsto snart at hennes liv var mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg. Hun hadde det vanskelig hjemme, og hun unngikk enhver samtale med ordet “familie”.
En dag satt jeg sammen med mine venner mens vi spiste lunsj. Fordi Kari var slem mot andre, var det noen piker som ikke var snille mot henne. De begynte å gjøre narr av Kari og snakket høyt nok til at hun kunne høre dem. De sa slike ting som: “Kom og sitt sammen med oss – ALDRI!” “Hva er det for en lukt? Å, det er Kari!” Og “Hold deg unna oss!” Jeg satt der og lyttet.
Da hørte jeg en liten røst i hodet mitt: “Gjør noe.” Jeg reiste meg og følte mer enn et dusin par øyne se på meg. “Stopp!” sa jeg. “Hvorfor sier dere slike ting til noen? Bare vær snille mot henne!” Alle ble tause. Da jeg satte meg, så jeg på Kari. Hun snudde seg og ga meg et svært takknemlig blikk.
Da jeg gikk i sjette klasse, fylte jeg 12 år, og jeg ønsket å ha et selskap med noen få venner. Da mor spurte om jeg ønsket å invitere noen flere, hørte jeg den samme lille røsten i mitt indre: “Inviter Kari.”
“Jeg har lyst til å invitere Kari,” svarte jeg.
“Jaså? ”
Jeg nikket. Etter selskapet var mine venner og jeg, innbefattet Kari, så sammensveiset at vi kom sammen hver fredag de siste tre månedene av skoleåret. Kari kom hver gang. Vi ble bestevenner.
Nå går jeg i åttende klasse og har flyttet til en annen delstat, men jeg kommuniserer ofte med Kari, som fremdeles er en av mine beste venner. Noen ganger spør mine andre venner hvordan vi ble så nære venner.
“I fjerde klasse var hun en bølle, og vi hatet nesten hverandre,” sier jeg.
“Hvordan ble dere da så gode venner?”
“Jeg så etter det som var godt i henne. Alle har noe godt i seg, og jeg gikk inn for å finne det hos henne.”