Fem-minutters leksjonen

Av Christopher James Smith

Jeg kom bare fem minutter etter at alle skulle sitte på plass. Den lille tiden kunne vel ikke hindre meg i å være tilstede ved universitetets avslutningsfest.

Etter mine fire år ved universitetet skulle jeg være tilstede ved avslutningsseremonien, der alle avgangsstudentene, kledd i den tradisjonelle luen og kappen, skulle motta vitnesbyrdene av en besøkende dignitær. Jeg så frem til denne stunden, en feiring av fire harde studieår. Samme morgen som seremonien skulle finne sted, fikk jeg et brev fra universitetet, men jeg tok meg ikke tid til å åpne det.

Seremonien skulle begynne kl. 13:30, og jeg hadde en avtale om å bli fotografert før den begynte. Uheldigvis var det kø der, og jeg så at klokken tikket avgårde og nærmet seg tiden da seremonien skulle begynne. Men jeg hadde ventet så lenge at jeg var bestemt på å få bildet tatt. Jeg var endelig ferdig 10 minutter før seremonien skulle begynne, og løp til hallen.

Men da jeg kom dit, var dørene lukket, og det sto vakter der. Jeg ba om å få komme inn, men ble nektet og fortalt at jeg måtte ha kommet 15 minutter før plassene skulle inntas. Det var første gang jeg hørte om dette, så jeg protesterte. Men vaktene var ikke til å rokke. Jeg hadde arbeidet fire år for å motta dette diplomet, og nå kunne jeg ikke motta det under høytideligheten. Jeg måtte sitte på galleriet sammen med tilskuerne.

Da jeg kom hjem og åpnet brevet jeg hadde mottatt samme morgen, leste jeg en klar beskjed om å være på plass minst 15 minutter før eller bli nektet adgang. Jeg følte meg som en av de uforstandige jomfruene i Frelserens lignelse:

“Mens [de uforstandige jomfruene] var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt.

Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss!

Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke” (Matteus 25:10-12).

Selv om det å bli utestengt fra en viktig markering kan synes som en alvorlig konsekvens for noe som kan betraktes som en liten feil, innser jeg nå at det er slik det er med valg og konsekvenser. Når jeg plukker opp en ende av en pinne fra bakken, plukker jeg også opp den andre enden. Slik er det med ethvert valg. Jeg velger ikke bare handlingen, men også konsekvensen som er forbundet med den – uansett hvor uforutsett konsekvensen kan være.

Det er Satan som ønsker at vi skal konsentrere oss om valg uten å tenke på konsekvenser. Han gjør ofte dette ved å lokke oss til å fokusere på fysisk begjær, “kjødets vilje” (2 Nephi 2:29) og umiddelbar fornøyelse.

På den annen side ønsker vår Fader i himmelen at vi skal fokusere på lykke og evige velsignelser. Han forventer at vi skal overveie konsekvensene når vi tar avgjørelser, og at konsekvenser er en del av vår motivasjon: “De er fri til å velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann, eller til å velge fangenskap og død” (2 Nephi 2:27).

Selv om jeg ikke er takknemlig for å ha gått glipp av å motta diplomet mitt formelt, er jeg takknemlig for hva denne erfaringen lærte meg i evighetens betydning – at jeg aldri ønsker å ta et valg som vil utelukke meg fra å bli ønsket velkommen inn i Brudgommens nærhet. Heller enn å å bli utestengt med “Jeg kjenner deg ikke”, gjør jeg mitt beste for å ta valg som vil la meg høre ham si: “Gå inn til din herres glede” (Matteus 24:21).