Unge kvinner og beslutningen om å reise på misjon
Hvordan disse unge voksne kvinnene anvendte profetiske råd angående misjonærtjeneste på heltid.
På generalkonferansen i oktober 2012 bekjentgjorde president Thomas S. Monson at “dyktige, verdige unge kvinner som har et ønske om å tjene, kan anbefales til misjonærtjeneste fra de fyller 19, istedenfor 21 år”. Han sa at selv om unge kvinner “ikke [er] under samme forpliktelse til å tjene som de unge mennene”, yter de “et verdifullt bidrag som misjonærer, og vi er takknemlige for deres tjeneste”.1
Hvordan avgjør en søster om hun skal reise på misjon eller ikke? Følgende beretninger handler om hvordan søstre ble ledet av Ånden i å avgjøre hvilken vei som var riktig for dem.
Det manglende leddet
Hvis noen hadde spurt meg da jeg var liten om jeg ville reise på misjon, ville jeg ha sagt nei. Mitt hjerte myknet for ideen etter hvert som jeg ble eldre, delvis fordi jeg hadde sett mine eldre søsken tjene. Men jeg tenkte fremdeles egentlig aldri på det som noe jeg ville gjøre.
Da jeg fylte 21, begynte jeg å lure på om jeg skulle reise på misjon, men jeg ba aldri oppriktig angående det. Ettersom tiden gikk, begynte jeg å føle at noe manglet. Jeg fortalte min mor hva jeg følte, og hun foreslo at jeg skulle vurdere å reise på misjon. Hun sa at da hun var på min alder, hadde hun de samme følelsene som meg. Å reise på misjon var svaret for henne, så kanskje det var mitt svar også.
Jeg var livredd for å be angående en misjon. En av grunnene til at jeg aldri hadde vurdert en misjon før, var at jeg ikke trodde jeg var sterk nok til å gjøre det. Jeg måtte forlate mine bekvemmeligheter og kanskje lære et nytt språk. Dessuten trodde jeg ikke at jeg kunne evangeliet godt nok til å undervise i det. Men da jeg ba med en hensikt, følte jeg min frykt smelte bort. Svaret jeg fikk, var overveldende: Herren elsket meg, og han ville at jeg skulle reise på misjon.
Jeg ble overrasket over selvtilliten jeg følte etter at jeg fikk mitt svar. Jeg følte meg ikke lenger nervøs eller uskikket. I stedet gledet jeg meg til å forkynne evangeliet, og jeg begynte å arbeide med misjonspapirene mine. Jeg ble snart kalt til Utah Salt Lake City Temple Square misjon.
Rebecca Keller Monson
Et misjonærliv
Da jeg var 17, begynte folk å spørre meg om jeg hadde tenkt å reise på misjon. Jeg hadde ikke bestemt meg ennå, så jeg unngikk alltid å svare.
Men etter hvert som min 21-årsdag nærmet seg, begynte jeg å tenke på det. Jeg leste min patriarkalske velsignelse, snakket med mine foreldre og ba.
Ønsket kom aldri. Jeg følte aldri at jeg trengte å reise på misjon. Jeg tenkte på rådet fra president Gordon B. Hinckley (1910-2008), som sa at selv om misjonærsøstre er velkommen, er de ikke “forpliktet til å reise på misjon”.2 Jeg kom også til å tenke på Herrens ord i Lære og pakter: “Hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet” (4:3).
Dette skriftstedet hjalp meg å bestemme meg for ikke å reise på misjon. Da jeg fortalte Herren i bønn om min beslutning, følte jeg fred og en bekreftelse på at det fantes måter jeg kunne være misjonær på uten heltidstjeneste. Jeg har siden oppdaget at jeg kan bære mitt vitnesbyrd på mange måter – gjennom en samtale om Herrens milde barmhjertighet, når jeg går ut som besøkende lærerinne eller når jeg gjør slektshistorie og tempelarbeid. Jeg vier meg til misjonærarbeid ved å gjøre mitt beste for å etterleve evangeliet og følge Åndens inspirasjon.
Amy Simon
Godt mot
I begynnelsen av 2010 strevde jeg med noen prøvelser og gikk en tur for å klarne tankene. Mens jeg gikk, følte jeg Ånden hviske at jeg ikke skulle bekymre meg om fortiden, men i stedet tenke på min fremtid. Akkurat da jeg begynte å revurdere mitt mål om å fullføre studiene, ble jeg tilskyndet til å tenke på misjon. Jeg hadde aldri tenkt på misjon før, men da tanken fikk feste, gjorde en begeistring for og et ønske om å tjene det samme. Jeg bestemte meg imidlertid for at jeg ville ha litt mer tid til å tenke på en så stor avgjørelse.
De neste månedene var fylt med tilskyndelser til å reise på misjon. Selv om jeg fortsatt følte det samme ønsket og den samme begeistringen når tilskyndelsene kom, følte jeg samtidig tvil og frykt. Jeg visste at kvinner oppfordres til å tjene hvis de ønsker det, men ikke er forpliktet til å gjøre det. I løpet av denne tiden fikk jeg prestedømsvelsignelser som fortalte meg at Herren ville være tilfreds uansett hva jeg valgte.
Sommeren etter hadde jeg en romvenninne som hadde vært på misjon. Hun sa at hun også følte frykt før, og til og med etter at hun bestemte seg for å tjene. Hun hjalp meg å forstå at Ånden ikke snakker gjennom tvil og frykt (se 2 Timoteus 1:7). Mens vi snakket, rørte Ånden ved meg. Jeg gikk tilbake til rommet mitt og leste et brev fra en venn som var på misjon. Brevet oppfordret meg til å lese Josva 1:9, og jeg følte Ånden oppmuntre meg til å slå det opp.
Ordene gjennomboret min sjel: “Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.” Jeg følte at Herren talte direkte til meg. Jeg visste at jeg kunne reise på misjon. Jeg trengte ikke å frykte – jeg ville ikke gjøre det alene. Herren ville være med meg.
En måned senere fikk jeg mitt kall til Filippinene Iloilo misjon, der Josva 1:9 var misjonens tema.
Kristen Nicole Danner
En annerledes misjon
Jeg hadde planlagt hele mitt liv å reise på heltidsmisjon. Men da jeg studerte ved Brigham Young University (Utah), begynte jeg å bli nervøs. Hvordan kunne jeg vite om jeg egentlig var ment å reise på misjon? Jeg tilbragte året før min 21-årsdag med å bønnfalle min himmelske Fader om å fortelle meg om jeg skulle reise. Så sa en av mine religionsprofessorer noe som forandret mitt liv: “Herren kan ikke kjøre en parkert bil.” Jeg bestemte meg for å handle.
Jeg sendte inn mine papirer, fikk mitt kall, kjøpte misjonærklær og kjørte hjem fra Utah til North Carolina – alt mens jeg forberedte min misjon med inderlig bønn, studium og faste.
Etter at jeg kom hjem til North Carolina, kom en ung mann jeg hadde møtt på skolen, for å besøke meg, og vi snakket alvorlig om forholdet vårt.
Mine bønner ble inderlige og tryglende igjen, men jeg fortsatte å føle at Herren stolte på at jeg ville ta min egen beslutning. Jeg følte ansvaret tynge, men også den skjønne forsikringen om at så lenge jeg valgte i tro, ville Herren støtte min beslutning.
Ti dager før jeg skulle reise, fridde min venn. Jeg utsatte misjonen for å gi meg selv tid til å tenke. Da jeg bestemte meg for å forlove meg, bekreftet Ånden for min forlovede og meg at det var riktig.
Selv om jeg ikke reiste på heltidsmisjon, forandret mine forberedelser til en misjon livet mitt. Å trekke nærmere Herren hjalp meg å bli den personen han ville at jeg skulle være som hustru og mor.
Cassie Randall
Opplevelser for livet
Jeg var velsignet med et sterkt vitnesbyrd om og kjærlighet til evangeliet i ung alder, men jeg kan ikke huske et avgjørende øyeblikk da jeg visste at det var rett for meg å reise på misjon. Jeg bare visste alltid at jeg ville reise. Jeg satte meg tidlig som mål å leve på en måte som ville kvalifisere meg til å reise på misjon.
Da jeg begynte å forberede min misjonssøknad, fastet og ba jeg, og jeg gikk i templet. Mens jeg samarbeidet med biskopen, fortsatte jeg å føle den fred jeg hadde følt hele mitt liv med hensyn til å reise på misjon.
Prosessen var vanskelig til tider. Livet syntes plutselig å bli dyrere, og skolen og arbeidet ble mer krevende. Jeg studerte borte fra familien min, og det virket som om alle mine venner var gift. Det var skremmende å innse at de jeg brydde meg om, ville fortsette å forandre seg mens jeg var borte.
Ettersom jeg ikke hadde noen spesiell åndelig begivenhet som bekreftet min beslutning om å tjene, var det lett å tvile når ting ble vanskelig. Men Herren velsignet meg etter at jeg fikk mitt kall til Chile Santiago øst misjon, med å utvikle kjærlighet til menneskene i min misjon, til og med før jeg dro. Jeg har nå erfaringer for livet som har bekreftet at en misjon var et godt valg for meg.
Madeleine Bailey
T.v.: fotoillustrasjon: Robert Casey; t.h.: foto av et navneskilt av Emily Leishman Beus © IRI
Øverst: fotoillustrasjon: Derek Israelsen; t.h.: fotoillustrasjon: Jerry L. Garns