Når ender ikke flyter
Vi bare antok at andungene ville like seg i vannet. Men en overraskelse ventet oss.
Alt begynte med overraskelsesgaven pappa kom hjem til sine tre døtre med. Da vi kikket inn i en kvitrende pappeske, skrek vi jenter av fryd. Andunger! Vi gledet oss sånn til å stikke hånden inn og ta en. Vi dyttet så hardt til pappa at han nesten mistet esken.
«Ta det rolig, jenter!» klukklo han. «Det er en til hver av dere!»
Jeg ble forbauset over hvor knøttliten den lille andungen føltes i hånden min. I mitt varsomme grep føltes det som den varme kroppen var omtrent på størrelse med en tier, og den kunne ikke veie stort mer heller.
«Skal si den er lett!» utbrøt jeg. «Ikke rart at andunger flyter!»
Pappa lo igjen idet han gikk ut på kjøkkenet til mamma. Pappa likte å overraske, spesielt når det kunne få familien hans til å smile. Det var da jeg kom til å tenke på plaskebassenget. Det ville bli det perfekte hjem for de nye endene våre.
«Nora, hent det gamle plastbassenget i garasjen,» beordret jeg søsteren min.
Mens hageslangen pumpet rent, kaldt vann inn i bassenget, begynte vi å granske endene våre og prøve å gi dem navn. Min hadde en liten brun flekk på det runde nebbet og latterlig store svømmeføtter.
Plutselig kom jeg til å tenke på vennene mine. De ville le av hvor begeistret jeg var for disse nye kjæledyrene. Men så kom jeg på at vennene mine ikke ville komme på noen dager. Foreldrene hadde latt dem dra på camping i fjellet i nærheten. De skulle sykle langs en gammel grusvei, velge et leirsted og sette opp et telt. De ville ha det kjempemorsomt og komme hjem dagen etter og le og snakke om campingturen sin. Mamma hadde ikke gitt meg lov. Hun sa jeg var for ung!
Da plaskebassenget var fullt, samlet vi jenter oss rundt det og gledet oss stort til dette øyeblikket. Vi satte de flaksende, kvekkende fuglene ned på vannet, og rett til bunns bar det. Alle tre sank!
Vi stakk hendene ned i bassenget og reddet de stakkars fuglene som holdt på å bli kvalt. Hva hadde gått galt? Vi forventet ikke at de skulle gjøre noe vanskelig, som å svømme. De behøvde bare flyte. Er ikke det lett for en and?
«Hva skjedde?» lurte søsteren min på.
«Kanskje vi overrasket dem!»
Vi ble enige om at det måtte være som når barn skal lære å gå. De må bare falle noen ganger. Vi ble enige om å gjøre et nytt forsøk.
«En, to, tre, nå!»
Bums! Bums! Bums! rett til bunns som blykuler.
Heldigvis for andungene hadde ingen av oss hjerte til å gjennomføre vår teori om at de bare trengte trening. Da Nora foreslo at vi skulle bruke en hårføner på fjærene deres, løp vi alle inn i huset. Varsomt tørket de to søstrene mine de stakkars fuglene med den rosa hårføneren min, mens jeg slo opp telefonnummeret som hørte til navnet på pappesken.
«Hallo? Det var vi som nettopp kjøpte – det vil si, pappa kjøpte nettopp – tre små andunger. Ja. Vi har et problem med endene våre. Vi foretrekker nemlig at endene flyter.»
Det denne mannen hadde å si, var en tankevekker for meg. Jeg visste ikke at jeg hadde lært så mye før jeg hørte meg selv forklare det for Nora og Suzy: «De dunete fjærene er ikke vannavstøtende. De suger det til seg. Vi må vente en uke eller to før kroppen vil lage den voksaktige oljen som vil gjøre fjærene vanntette.»
«Men det stemmer ikke,» sa Nora. «Jeg har sett andunger følge etter moren sin på elven. De var bare noen dager gamle.»
«Mannen forklarte det for meg. Når andunger blir født, legger moren vingene sine rundt dem for å holde dem varme. Oljen fra morens vinger smitter av på ungene. Sammen med moren sin kan de flyte. På egenhånd må de bli litt eldre før de trygt kan ferdes på vannet.»
Da gikk tankene mine til fjellet et sted, til vennene mine i teltet. Kanskje mamma bare ville ha meg under vingene sine litt lenger. Jeg strøk fingeren over den lille andungens rygg.
«Vi skal holde deg unna bassenget så lenge, småen,» lovet jeg ham. Så la jeg til: «Savner du moren din?»
Illustrasjon: Jim Madsen