Velsignet av Mama Taamino

Victor D. Cave, Kirkens tidsskrifter

Da jeg møtte Taumatagi Taamino, var jeg ung misjonær og virket i mitt eget land. Søster Taamino var en eldre enke og var litt krumbøyd på grunn av høy alder og hardt arbeid, men hun strakte alltid ut armene for å ta imot min ledsager og meg og kysse oss på begge kinnene, slik skikk og bruk tilsier i Fransk Polynesia.

Søster Taamino var skral og gikk sakte og behersket, men hun tok seg av alle. Hun sørget til og med for at min ledsager og jeg alltid hadde rene, nystrøkne klær. Barn elsket å være sammen med henne fordi hun tok godt imot dem og lyttet til det de hadde å si. Hun bodde i et beskjedent toromshus omgitt av sand, palmetrær, familie og venner. Av respekt kalte alle henne «Mama Taamino».

Presidenten for Tahiti Papeete misjon hadde gitt min ledsager, eldste Tchan Fat, og meg i oppdrag å hjelpe til med å forberede en gruppe på 80 siste-dagers-hellige til å motta sin begavelse og bli beseglet som familier i det nærmeste templet – Hamilton New Zeeland tempel, fem timer unna med fly. Mama Taamino hadde reist til templet hvert år i seks år, og dette året skulle hun reise atter en gang. Jeg lurte på hvordan hun kunne ha råd til så dyre reiser når levekårene hennes var så beskjedne. Seks år senere fikk jeg svaret.

I 1976, som president for Papeete Tahiti stav, inspiserte jeg regelmessig stavens møtehus. En dag ved lunsjtid stoppet jeg ved møtehuset i Tipaerui. Den gangen hadde vi betalte vaktmestere, og der fant jeg Mama Taamino, nå i slutten av 60-årene, som jobbet som vaktmester for å bidra til å forsørge sin store familie. Hun møtte meg med sitt vante «Kom og spis,» men jeg svarte: «Mama Taamino, du er ikke ung lenger, og alt du har til lunsj er et lite stykke brød, en bitteliten boks med sardiner og litt juice? Tjener du ikke nok til å spise mer enn dette?»

Hun svarte: «Jeg sparer til å reise til templet igjen.» Mitt hjerte smeltet av beundring for hennes eksempel på kjærlighet og offer. Mama Taamino reiste til templet i New Zealand nesten 15 ganger – hvert år frem til Papeete Tahiti tempel ble innviet i oktober 1983. Under innvielsen strålte hun av glede.

I 1995, denne gangen som misjonspresident, traff jeg Mama Taamino igjen. Hun hadde flyttet tilbake til laguneøya Makemo, ikke langt fra sitt fødested. Nå som hun var i 80-årene, kunne hun ikke lenger gå, men rynkene i ansiktet hennes uttrykte tålmodighet og en dyp forståelse av livet og evangeliet. Hun hadde fremdeles et nydelig smil, og øynene strålte av ren nestekjærlighet.

Tidlig neste morgen fant jeg henne sittende i et av møtehusets blomsterbed, hvor hun luket og ryddet. En av sønnene hennes hadde båret henne dit. Når hun var ferdig med ett område, brukte hun hendene og armene til å bevege seg til neste område. Dette var hennes måte å fortsette å tjene Herren på.

Sent på ettermiddagen da jeg foretok tempelintervjuer, ble Mama Taamino bragt til der jeg satt i skyggen av et tre nær møtehuset. Hun ønsket muligheten til å besvare hvert av spørsmålene som var nødvendige for å få tempelanbefaling.

«President, jeg kan ikke dra til templet lenger,» sa hun. «Jeg begynner å bli gammel og syk, men jeg vil alltid ha en gyldig tempelanbefaling med meg.»

Jeg skjønte hvordan hun lengtet etter å komme i templet igjen, og jeg visste at hennes lengsel var akseptabel for Gud. Ikke lenge etterpå forlot hun sitt jordiske tabernakel for å slutte seg til dem hun så trofast hadde tjent i Herrens hus. Hun tok ikke med seg annet enn sin tro, sitt vitnesbyrd, sin vennlighet, sin nestekjærlighet og sin villighet til å tjene.

Mama Taamino var en sann polynesisk pioner hvis eksempel velsignet mange av hennes brødre og søstre – også meg.

Selv i 80-årene arbeidet søster Taamino i møtehusets blomsterbed og luket og ryddet. Dette var hennes måte å fortsette å tjene Herren på.