President Spencer W. Kimball (1895–1985)

Under sin oppvekst på landet i Arizona lærte Spencer W. Kimball tidlig å arbeide hardt. Som barnebarn av apostelen Heber C. Kimball (1801–68) og sønn av en stavspresident utviklet Spencer også et sterkt vitnesbyrd og en dyp hengivenhet til evangeliet.

Som gutt var det ofte Spencers plikt å sitte på toppen av høyvognen og trampe ned høyet mens hans eldre brødre la høyet på vognen. Det var varmt, støvete og kløende arbeid, men han gjorde det – unntatt når kirkeklokken ringte for å varsle at Primær skulle begynne, som den gangen ble holdt på en ukedag. Han hadde alltid deltatt, og han ville ikke gå glipp av det denne gangen heller. Brødrene hadde andre planer, og begynte å kastet høyet oppi vognen enda fortere. Da de merket at høyet hopet seg opp, var Spencer allerede halvveis til Primær.

Spencer W. Kimball reiste senere på misjon og virket som biskop og stavspresident før han ble kalt som apostel i 1943. Hans arbeidsmoral var legendarisk, til tross for en rekke alvorlige sykdommer som omfattet hjerteinfarkt og halskreft. Han oppfordret Kirkens medlemmer til å forlenge sine steg, og hans personlige motto var ganske enkelt: «Gjør det.» På grunn av hans helse trodde noen at Spencer W. Kimballs virke som Kirkens president ville bli kortvarig. Han presiderte imidlertid over Kirken i 12 år, en periode hvor antall templer i drift ble fordoblet, antall misjonærer økte med 50 prosent, og prestedømmet ble gitt til alle verdige mannlige medlemmer.

Hans urokkelige hengivenhet til evangeliet og hans sterke arbeidsmoral førte Spencer W. Kimball fra en beskjeden start på landsbygden i Arizona til Kirkens ledende råd. Hans virke som Kirkens president bar preg av betydelig vekst når det gjaldt tempelbygging og misjonærarbeid. T.v.: Sammen med sin hustru Camilla (1894–1987).