Fiji Troens frukter
En familie finner sannheten, en annen families kjærlighetskrets vokser, og en ung kvinne setter sin lit til sin tro.
Fiji ble en gang ansett som ganske avsidesliggende i forhold til resten av verden – et sted hvor man trakk seg tilbake fra problemer i forbindelse med det høye tempoet i moderne byliv. Men ikke nå lenger. Fly, satellitter og verdenshandel gir nå Fiji alle vår tids utfordringer som finnes ellers i verden. For Kirkens medlemmer på Fiji er måten å møte disse utfordringene på, den samme som i resten av verden, nemlig trofast lydighet til evangeliets prinsipper.
Tre eksempler fra Fiji lærer oss hvordan disse prinsippene former liv.
Familien Kumar
George Kumar ønsket å sørge for at hans eldste sønn Ryan ville leve produktivt og moralsk. Familien Kumar fant imidlertid i tillegg evige evangeliesannheter som lærte dem alle en ny og bedre måte å leve på.
Evangeliet blåste nytt liv i familien, sier bror Kumar. «Vi tilbringer mer tid sammen – mer kvalitetstid, med åpnere forhold.» De har daglig familiebønn, og regelmessig familiens hjemmeaften er «en forutsetning», sier Ryan.
Det var Ryan som først ble medlem av Kirken.
Da Ryan var midt i tenårene, ble George Kumar bekymret for sønnens utvikling i livet. Fordi han var redd at Ryan og vennene hans ikke brukte tiden produktivt, fant George en måte å omgi sønnen sin med unge mennesker som oppførte seg annerledes. En fetter av George som jobber på Kirkens skole i Suva, fortalte at Ryan kunne kvalifisere seg for opptak. (Skolen er en videregående skole som tilsvarer ungdomsskole og videregående skole andre steder.)
Etter at han begynte på Kirkens skole, begynte Ryans oppførsel å bli bedre. «Det var de andre elevenes eksempel,» sier han. Tidligere hadde han tilbragt mye tid sammen med venner som bare søkte fornøyelser. Men etter å ha sett hvor annerledes elevene på Kirkens skole levde, «mistet jeg lysten til å gjøre de tingene,» forklarer han.
Ryan utviklet et vitnesbyrd om evangeliet, og foreldrene hans var så glade for forandringene i livet hans at da han spurte om lov til å bli døpt og bekreftet, var det lett å si ja. Ryan ga slipp på de gamle vennene sine. Han hadde fått nye.
Men da han ba foreldrene om å høre på misjonærene, «var vi motvillige», minnes George. De hadde imidlertid sett hvilke forandringer evangeliet hadde medført i Ryans liv, så de visste at Kirken måtte være god. Forandringen i Ryans oppførsel var så tydelig at i hans tredje og siste år ved Kirkens skole, ble han kåret til beste gutt, en heder som vanligvis bare tilfaller en elev som har gått alle årene ved skolen.
Noen endringer i Ryans oppførsel virket imidlertid underlige for foreldrene i begynnelsen. Hvorfor klarte de for eksempel ikke å overtale ham til å spise den første søndagen i måneden? Men da Ryan forklarte formålet med fasten, skjønte foreldrene at forandringene i livet hans stakk dypere enn de hadde vært klar over.
Ryans yngre bror Michael hadde også lagt merke til hvordan broren hadde forandret seg, og begynte å lytte til evangeliet. «Ryan begynte å bli med på aktiviteter i Kirken, og jeg la merke til at hver gang han kom tilbake, var han glad,» sier Michael. «Jeg henviste meg faktisk selv til misjonærene. Jeg ønsket å få leksjonene. Jeg ønsket å bli døpt og bekreftet.»
Da misjonærene holdt leksjonene for nye medlemmer for Michael etter at han var døpt, begynte hans mor Alitiana å lytte. Dette påvirket også mannen hennes, og snart hadde både George og hans kone fått et vitnesbyrd.
Ryan fikk det privilegium å døpe foreldrene sine inn i Kirken i 2006, kort tid før han reiste som misjonær til New Zealand Wellington misjon. Senere, før Michael reiste på misjon, fikk han det privilegium å ledsage sine foreldre gjennom templet. Eldste Michael Kumar kom til Utah Salt Lake City syd misjon i august 2008, kort tid før Ryan kom hjem fra New Zealand.
Det viste seg å bli vanskelig for familien Kumar å betale tiende og betale for en sønn på misjon. Hele bror Kumars inntekt gikk til huslånet og andre faste utgifter. De gjorde imidlertid de nødvendige ofre. Hele familien var innforstått med behovet. Når for eksempel bror Kumar muntert fortalte at de skulle spise «vanlig» mat den kvelden, skjønte hele familien at det ikke ville finnes kjøtt til middag. «Det var dager da vi bare hadde brød og kakao,» minnes Michael.
Ryan sier han er takknemlig for foreldrenes offer. «Jeg skjønte at de virkelig er trofaste mot de pakter de har inngått.»
Ryans yngre bror sier at siden deres omvendelse, «kommer vi bedre gjennom livets prøvelser som familie. «Vår himmelske Fader har hjulpet oss.»
Familiens omvendelse skulle snart påvirke andre også. To av Ryan og Michaels søskenbarn, som hadde kommet for å bo hos familien Kumar, valgte også å høre misjonærleksjonene og slutte seg til Kirken.
Velsignelsene av familien Kumars ofre har vært både timelige og åndelige, sier bror Kumar. De har klart å få pengene til å strekke til for å dekke sitt behov. Etter at Michael reiste på misjon, fikk bror Kumar seg en ny jobb som han håper vil gjøre ham i stand til å betale ned huslånet raskere.
De åndelige velsignelsene familien Kumar har mottatt, har imidlertid vært av større betydning for dem. George og Alitiana vokser i sine kall – han som eldstenes quorumspresident i Lami annen menighet, Suva Fiji nord stav, og hun som annenrådgiver i menighetens Primærforening.
Ryan kommenterer at hans eget syn på livet nå er et helt annet enn mange av hans jevnaldrendes: «Jeg har alltid noe å gjøre – noe som kan bidra til å bygge opp riket.» Når det gjelder å legge planer for fremtiden, sier han, får evangeliet de troende til «å se ting i et evig perspektiv».
Både George og Alitiana Kumar hadde lært kristne læresetninger før de hørte evangeliet. De hadde imidlertid ikke funnet trøst i det de hadde lært. «I andre religioner,» sier bror Kumar, «lærer man å frykte Guds vrede – å være redd. Men Jesu Kristi forsoning gir oss en ny mulighet.»
Familien Kumar prøver å gjøre mest mulig ut av denne nye muligheten.
Familien Naivaluvou
Peni og Jieni Naivaluvou fordoblet størrelsen på familien sin da de tok inn fire jenter fra Vanuatu som gikk på Kirkens skole på Fiji. Familien Naivaluvou ser imidlertid ikke på dette som et offer. De føler at de har blitt rikelig velsignet på grunn av det. Én av velsignelsene, tror de, er at de har fått enda et barn, Hagoth, som ble født i januar 2009.
I begynnelsen av 2008 hørte biskop og søster Naivaluvou fra Tamavua menighet, Suva Fiji nord stav, at to unge elever fra Vanuatu trengte et sted å bo, så familien Naivaluvou vurderte sin egen situasjon. Sønnene Soane (18) og Ross (16) bodde hjemmefra fordi de gikk på en skole på Tonga, landet hvor deres forfedre kommer fra. De to jentene fra Vanuatu bodde for øyeblikket, til høy kostnad for foreldrene, hos en familie i Suva som ikke var medlem av Kirken. De to jentene ville være godt selskap for den den gang 13 år gamle Andrea Naivaluvou, som også går på Kirkens skole, og som kom hjem på ettermiddagene før foreldrene kom hjem fra jobben. Dermed bestemte bror og søster Naivaluvou seg for at de ville invitere jentene fra Vanuatu til å bo hos seg uten kostnad.
Jentene insisterte på å hjelpe til med kostnadene, men likevel ble utgiftene deres under halvparten av det de hadde betalt tidligere – en velsignelse for deres familier.
I april kom to andre jenter fra Vanuatu på besøk og trivdes veldig godt i familien Naivaluvous hjem. Kort tid senere spurte disse to jentene om de også kunne få lov til å bo der. Familien Naivaluvou tok imot dem med glede.
Hvordan var det å ha fire unge mennesker ekstra i hjemmet? «Vi har fått så god kontakt med hverandre at de er mer som våre egne døtre,» sier biskop Naivaluvou. Familien Naivaluvou gjorde det klart helt fra begynnelsen av at jentene skulle regnes som en del av familien. De fire jentene fra Vanuatu er faktisk i slekt med hverandre, men hjemme hos familien Naivaluvou behandlet de hverandre som søstre født av de samme foreldrene. Andrea Naivaluvou aksepterte dem også «som mine søstre», sier hun. De eldre jentene passet på henne og hjalp henne til og med med skolearbeidet når det var behov for det. De fire jentene begynte å kalle biskop og søster Naivaluvou Ta og Na – mamma og pappa på fijiansk.
Dette kan være første gang, sier søster Naivaluvou, at jenter fra Vanuatu som går på Kirkens skole, har kunnet bo hos medlemsfamilier. Faren til en av jentene kom på besøk og uttrykte sin dype takknemlighet til familien Naivaluvou for den kjærlighet de har vist datteren hans.
Søster Naivaluvou påpeker at en av jentene, datteren til en distriktspresident på Vanuatu, var et godt eksempel for familien ved sin tro. Biskop Naivaluvou sier at eksemplet hennes hjalp familien å bli mer konsekvente når det gjaldt skriftstudium og familiebønn.
Både bror og søster Naivaluvou sier de har blitt velsignet timelig fordi de har delt med andre. Ressursene deres har rukket lenger. Søster Naivaluvou tror også at den velsignelse det var å bli gravid igjen etter 13 år har sammenheng med deres villighet til å vise kjærlighet til andre.
Da bror og søster Naivaluvous to sønner kom hjem etter endt skoleår på Tonga, aksepterte de også de unge kvinnene som en del av familien. Men Soane kan kanskje unnskyldes for at han ikke helt ser på jentene som søstre. Han ble valgt til ballkavaler for en av de unge kvinnene. Han spilte sin rolle som en gentleman.
Da de fire pikene hadde fullført skoleåret og reiste tilbake til Vanuatu på slutten av 2008, stakk det dem i hjertet å ta farvel, forteller biskop Naivaluvou. Det var som om han og hans kone sa farvel til fire døtre. Og da et nytt skoleår begynte i 2009, var familien Naivaluvou glade for å ønske sine fire «døtre» velkommen tilbake – i tillegg til to nye.
Med bare fire soverom i huset lurte noen på hvordan de kunne få plass til seks unge kvinner i tillegg til sin egen datter og en nyfødt. Men familien Naivaluvou hadde ingen problemer med å finne ut av det.
Det handlet tross alt ikke om privatliv. Det handlet om å utvide kjærlighetskretsen.
Asenaca Ramasima
I 2008 fikk Asenaca Ramasima to av de mest prestisjefylte prisene for elever ved Kirkens skole på Fiji. Først ble hun kåret til duks, eller skolens beste elev. Med denne prisen følger et stipend som dekker skolepengene. Hun fikk imidlertid også Herrens løve-pris, som gis til eksemplariske Seminar-elever. Hun setter enda mer pris på denne andre prisen, fordi den er en påminnelse om hvordan hun har prøvd å anvende sin tro på vår himmelske Fader i hverdagen.
Livet har allerede gitt Asenaca rikelig med vanskeligheter, selv om hun bare er 19 år gammel. Likevel synes hun å stråle av glede – glede over kunnskapen om at hun har en evig familie fordi de ble beseglet i Suva Fiji tempel i 2001, og glede over kunnskapen om at hennes himmelske Fader kjenner og elsker henne.
Asenaca er yngst av fem barn, etter fire brødre. Da faren døde, forteller hun, oppfordret deres eldste bror, som var misjonær den gangen, dem alle til å huske at faren deres ikke var borte. Han ville alltid være nær dem.
Brødrene hennes ble familiens forsørgere, mens moren ble det åndelige bindemiddelet som holdt dem sammen. Barna har blitt velsignet ved å følge sine foreldres eksempel.
«Min far var en inspirasjon for meg. Han sa alltid: ”Arbeid hardt, arbeid hardt,”» sier den lavmælte Asenaca. Det å jobbe hardt på skolen har vært hennes måte å gjøre ære på sin far og hjelpe sin mor. Med stipendet som følger med duks-prisen, har Asenaca gjort et verdifullt bidrag til kostnadene for sin egen utdannelse.
Foreldrenes eksempel har også gitt henne et grunnlag for hennes åndelige utdannelse. «Vi ble undervist hver dag i hjemmet gjennom familiens skriftstudium og våre foreldres undervisning,» sier Asenaca. Hennes mor, tilføyer hun, fortsetter å bygge videre på dette grunnlaget for familien.
Asenacas eget regelmessige skriftstudium hjelper henne å opprettholde og styrke sin tro på Jesus Kristus. Hun setter av tid til skriftstudium uansett hvordan timeplanen måtte se ut.
Tro på Jesus Kristus har i sin tur hjulpet henne å holde seg nær sin himmelske Fader, slik at hun kan be om hans veiledning. «Jeg vet at han alltid er der,» sier hun. «Hvis jeg gjør det han vil jeg skal gjøre, vil han være der for meg, og hans Ånd vil bekrefte det som er riktig.»
Denne veiledningen er viktig når noen unge kvinner på hennes alder prøver å overtale henne til å «ha det gøy» på deres måte – ved å drikke, røyke og sette kyskheten til side. Men «disse tingene strider mot min samvittighet», sier Asenaca, og på grunn av sin tro og den trygghet hun føler på grunn av sin himmelske Faders veiledning, «kan jeg si nei».
Tjeneste i Kirken, sier hun, har hjulpet henne å utvikle en selvtillit hun ellers ikke ville hatt. Dette vil være viktig når hun er ferdig på Kirkens skole, for da håper hun å komme inn på Brigham Young University i Provo, Utah eller BYU–Hawaii for å studere regnskap.
Disse stedene ligger langt borte fra familiens hjem på landsbygden utenfor Suva. Vil det ikke bli litt skummelt å dra så langt hjemmefra? Asenaca tenker seg om en stund, og så smiler hun bredt slik hun pleier å gjøre. Jo, svarer hun – men hun vil gjøre det for å nå sine mål.
Det er lett å tro at Asenaca vil sette ord ut i handling. Så langt har hun lykkes veldig godt med å nå sine mål. Og i likhet med andre trofaste medlemmer på Fiji, har hun fått både åndelig vekst og timelig fremgang ved å utøve tro og holde budene.
Fotografier: Don L. Searle
George, Alitiana og Ryan Kumar.
Eldste Michael Kumar som misjonær i Utah Salt Lake City syd misjon.
Forsiden: Peni, Jieni og Andrea Naivaluvou. Siste omslagsside: Soane og Ross Naivaluvou.
Suva Fiji tempel.