Nephis historie, min historie

Navn ønskes ikke oppgitt

Telefonsamtalen med Jake gjorde meg nedtrykt, men jeg fant håp i en oldtidsprofets eksempel.

Noen år etter fullført utdannelse deltok jeg på en familiens hjemmeaften sammen med andre unge enslige voksne i menigheten. Vi hadde blitt invitert hjem til en rådgiver i stavspresidentskapet, og hans hustru holdt leksjonen.

Vi leste beretningen om da Nephi og hans brødre prøvde å få messingplatene fra Laban (se 1. Nephi 3–5). Læreren vår snakket om Nephis mot og standhaftighet. Så kikket hun opp på den lille gruppen vår. Blikket hennes var gjennomtrengende.

«Nephi og brødrene hans hadde fått en vanskelig oppgave,» påpekte hun. «Det måtte flere forsøk til, og ingen av dem gikk lett. Det var imidlertid verdt den standhaftige anstrengelsen. Som et resultat av at de hadde Skriftene, kunne Nephi hindre at familien skulle ”synke ned i vantro og gå til grunne” (1. Nephi 4:13).

Det vil være ”plater” i deres eget liv,» fortsatte hun. «Kanskje dere trenger standhaftighet for å fullføre utdannelsen. Kanskje dere vil trenge mot når det gjelder stevnemøter. Uansett hvilke ofre, veisperringer, tilbakeslag eller hjertesorg – uansett hva som skal til for å bevare deres fremtidige familie og unngå at de skal synke ned i vantro – gå tilbake og hent platene.»

Det var en fin lignelse, syntes jeg. Jeg arkiverte den i hukommelsen for fremtidig bruk. Akkurat da følte jeg ikke at det var mange veisperringer i livet mitt. Jeg hadde fullført utdannelsen, likte jobben min, og jeg hadde gått ut med en flott mann – en gammel venn som jeg etter hvert hadde utviklet et nærmere forhold til – i rundt fire måneder. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med tingenes tilstand.

Flere måneder senere hadde mitt forhold til Jake (navnet er endret) utviklet seg en hel del. Jakes foreldre hadde imidlertid skilt seg flere år tidligere, og deres brudd påvirket ham fremdeles sterkt. Han var redd at om vi giftet oss, ville forholdet ta slutt for oss, akkurat som for foreldrene.

Jeg sa jeg var villig til å gi ham tid – mye tid om han trengte det – til å tenke seg om og finne ut av sine følelser. Vi snakket om å ta beslutninger basert på tro istedenfor frykt. Vi snakket om handlefrihetens rolle og det faktum at han ikke måtte anta at foreldrenes bane nødvendigvis måtte bli hans også. Vi snakket om Jesu Kristi forsoning og Frelserens evne til å helbrede vårt hjerte.

Samtalene våre lot til å hjelpe en del på uroen hans, og forholdet vårt fortsatte som vanlig. Så da han ringte meg en lørdag ettermiddag for å slå opp, var det mer enn overraskende. Han sa at han ikke klarte å forestille seg å gifte seg med meg – eller med noen. Han trodde ganske enkelt ikke på ekteskapet lenger.

Den neste timen repeterte vi alt vi allerede hadde snakket om, men jeg klarte ikke å overbevise ham. Han hvisket: «Jeg er så lei for det,» og så la han på røret. Jeg satt stille på sengen mens tårene rant. Jeg var helt lamslått.

Litt senere banket romvenninnen min på soveromsdøren. «Skal du på stavskonferansen?» spurte hun. Jeg følte ikke for å dra noe sted eller gjøre noe som helst, men jeg tok på meg en kjole og satte meg i bilen hennes.

Da vi kom dit, var den første personen jeg så, den kvinnen som hadde holdt leksjonen på familiens hjemmeaften flere måneder tidligere. Ingen av oss sa noe, men vi fikk øyekontakt, og i tankene mine hørte jeg en røst som kalte meg ved navn og sa: «Gå tilbake og hent platene.»

På et aller annet vis visste jeg alt hva denne tilskyndelsen innebar. Den handlet ikke bare om en oldtidsprofet som skulle dra tilbake for hente en hellig opptegnelse. Den handlet også om meg. Den betydde at selv om Jake ikke trodde på ekteskapet, kunne jeg fremdeles gjøre det. Jeg kunne håpe og be og arbeide for det – ikke på en drømmende og vemodig måte, men med tro, aktivitet og daglig forberedelse fordi dette er Guds plan for sine barn. Det betydde ikke at jeg måtte gå tilbake til Jake og være sammen med ham til jeg klarte å overbevise ham om ekteskapets fortreffelighet, og det betydde heller ikke at jeg måtte begynne å gå ut med en annen med en gang. Det var greit å ta seg tid til å sørge og leges.

Jeg kunne imidlertid unngå å velte meg i selvmedlidenhet. Jeg kunne motstå fristelsen til å være nedsettende mot Jake – eller menn generelt. Jeg kunne søke venner som trodde på ekteskapet og gledet seg til det. Og i likhet med Nephi kunne jeg stole på en kjærlig himmelsk Fader som ikke gir noen befaling – enten den gjelder å hente gamle opptegnelser eller gifte seg og stifte familie – uten å berede en vei for oss så vi kan gjennomføre den.

Jeg jobber fremdeles med saken. Jeg er ikke gift ennå, men jeg er takknemlig for de gode erfaringene jeg har hatt med stevnemøter – erfaringer som har blitt beriket av en bedre forståelse av hvilken rolle standhaftighet spiller når det gjelder å nå rettferdige mål.

Jeg finner også trøst og trygghet i det eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum har sagt om Nephis utholdenhet. Han sa:

«Etter to mislykkede forsøk var Nephi likevel tillitsfull. Han krøp inn i byen mot Labans hus uten å vite alle svarene. Han sa: ”Jeg ble ledet av Ånden, for jeg visste ikke på forhånd hva jeg skulle gjøre,” og tilføyde noe viktig, ” Likevel gikk jeg videre.” (1. Ne. 4:6–7; uthevelse tilføyet.)

Nephi var villig til å prøve gang på gang og anstrenge seg til det ytterste. Han trodde at han ville få hjelp. Han nektet å bli mismodig. Og fordi han handlet, hadde tillit til Herren, var lydig og brukte sin handlefrihet på rett måte, fikk han veiledning. Han ble inspirert steg for steg mot målet, og i sin mors ord ble han ”gitt …kraft til å utføre det som Herren har befalt.” (1. Ne. 5:8; uthevelse tilføyet.)»¹

Standhaftighetens prinsipp gjelder naturligvis ikke bare stevnemøter. Det gjelder også dem som er kronisk syke og ikke vet om de kan møte en ny, smertefull dag med en positiv innstilling. Det gjelder ektepar som prøver å løse utfordringer i ekteskapet, foreldre som ber i mange år for et barn som har kommet på avveier, en tenåring som møter motgang på skolen på grunn av sin tro, og misjonærer som har arbeidet i mange dager uten å holde en leksjon. På en måte har vi alle blitt befalt å gå tilbake og hente platene.

Og i likhet med Nephi kan vi gjøre så. Med mot, standhaftighet og tro kan vi utføre alt Herren har befalt oss.

Illustrert av Michael Parker