2010
Han er oppstått
April 2010


Hva vi tror på

Han er oppstått

Uansett hvor jeg reiser, prøver jeg alltid å besøke den lokale kirkegården. Det er en tid til ettertanke og til å overveie livets mening og det faktum at døden er uunngåelig. På den lille kirkegården i byen Santa Clara i Utah kan jeg huske at det var stor overvekt av sveitsiske navn som prydet gravsteinene, som var medtatt av vær og vind. Mange av disse menneskene forlot hjem og familie i det grønne Sveits. De svarte på kallet om å «komme til Sion», og slo seg ned i den del av landet hvor de nå «hviler i fred». De opplevde vårflom, tørke om sommeren, dårlige avlinger og arbeid som fikk ryggen til å verke. Den arv de etterlot seg, heter offervilje.

De største kirkegårder, og de som på mange måter fremkaller de dypeste følelser, er hedret som hvilesteder for de menn som døde i den heksegryte av konflikt som vi pleier å kalle krig, mens de bar sitt fedrelands uniform. Tankene går til drømmer som falt i grus, til håp som ikke gikk i oppfyllelse, til sorgfulle hjerter og til liv som brutalt ble meiet ned av krigens sigd.

Mange dekar med pene, hvite kors i Frankrikes og Belgias byer er en sterk påminnelse om den fryktelige pris som den første verdenskrig krevde. Verdun i Frankrike er i virkeligheten en kjempemessig kirkegård. Hver vår når bøndene pløyer sin jord, finner de en hjelm her og et geværløp der – dystre påminnelser om alle de millioner av menn som bokstavelig talt dynket jorden med sitt livsblod.

Døden, et nytt kapittel i livet

For mange år siden sto jeg ved sengen til en ung mann som svevde mellom liv og død. Han var far til to barn. Han tok min hånd i sin, så meg inn i øynene og sa inntrengende: «Biskop, jeg vet at jeg kommer til å dø. Fortell meg hva som skjer med ånden min når jeg dør.»

Jeg ba om himmelsk veiledning. Min oppmerksomhet ble rettet mot Mormons bok, som lå på bordet ved siden av sengen hans. Jeg begynte å lese høyt:

«Nå, med hensyn til sjelens tilstand mellom døden og oppstandelsen … alle menneskers ånder så snart de har forlatt dette dødelige legeme, … blir tatt hjem til den Gud som ga dem liv.

«… Deres ånder som er rettferdige, blir ønsket velkommen i en lykkens tilstand som kalles paradis, en hvilens tilstand, en fredens tilstand hvor de skal hvile fra alle sine vanskeligheter og fra all bekymring og sorg» (Alma 40:11–12).

Min unge venn lukket øynene, sa et oppriktig takk og gled stillferdig over i det paradis som vi nettopp hadde snakket om.

Seier over graven

Vi lar Lukas, legen, beskrive det Maria og den andre Maria opplevde da de kom til graven i hagen:

«Men de fant steinen rullet fra graven …

… Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme.

… Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær.

Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Han er ikke her, han er oppstått» (Lukas 24:2–6).

Dette er kristendommens klare budskap. Oppstandelsens realitet gir alle som én den fred som overgår all forstand. Den trøster dem hvis kjære ligger ute på markene i Flandern, er nedsenket i havets dyp eller hviler i den vesle byen Santa Clara. Dette er en universell sannhet.

Som den minste av Hans disipler bærer jeg mitt personlige vitnesbyrd om at døden er beseiret, og at seieren over graven er vunnet. Måtte de ord som ble gjort hellige av Ham som oppfylte dem, bli faktisk kunnskap for alle. Husk dem. Vern om dem. Hold dem høyt i ære. Han er oppstått.

  1. Vi er kommet til jorden for å lære, for å leve og for å ha fremgang på vår evige ferd mot fullkommenhet.

  2. Noen oppholder seg på jorden bare et øyeblikk, mens andre lever lenge i landet. Målestokken er ikke hvor lenge vi lever, men snarere hvor godt vi lever.

  3. Så kommer døden, og et nytt kapittel i vårt liv begynner.

  4. Dette nye kapittel fører oss frem til oppstandelsens strålende dag, når ånd og legeme vil bli forenet, for aldri mer å bli adskilt.

Fra «Han er oppstått»», Liahona, april 2003, 2–7.

Kristus sa til den sørgende Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Johannes 11:25–26).

Kristi oppstandelse, som en del av forsoningen, åpner veien til oppstandelsen for oss alle.

Fra venstre: Min Forløser lever, av Roger Loveless, kopiering ikke tillatt. Fotoillustrasjoner: Matthew Reier, Christina Smith og Welden C. Andersen. Se mine hender og føtter, av Harry Anderson. Lasarus, av Carl Heinrich Bloch