Vi taler om Kristus
Han vil påta seg deres skrøpeligheter
Noen år etter at min kone Gisèle og jeg kom hjem etter å ha presidert over Fiji Suva misjon, fikk Gisèle magekreft. Hun måtte gjennom tre vanskelige kirurgiske inngrep og komplikasjoner som resulterte i at magesekken måtte fjernes. Det var under min kones verste lidelser at jeg fikk en større forståelse av Jesu Kristi forsoning.
Jeg husker at jeg følte meg helt overveldet av det Gisèle gjennomgikk. Hva hadde hun gjort for å fortjene noe sånt? Hadde hun ikke tjent Herren trofast? Hadde hun ikke etterlevd Visdomsordet? Hvorfor kunne ikke Han ha hindret denne sykdommen? Hvorfor?
En kveld slapp jeg ut alle mine følelser i bønn og fortalte Herren om all min frustrasjon. «Jeg kan ikke lenger tåle å se min kjære kone gjennomgå slike smerter!» fortalte jeg ham. Så bestemte jeg meg for å vende meg til Skriftene. Jeg fant trøst i disse versene om Jesus Kristus i Alma 7:11–12:
«Og han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.
Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.»
Før dette hadde jeg ikke tenkt over alt Frelserens underfulle forsoning innebar. Jeg hadde ikke virkelig forstått at Jesus Kristus ville påta seg Gisèles smerte – eller min. Jeg la min smerte og frykt på ham som påtar seg «sitt folks smerter og sykdommer». Med denne nye forståelsen følte jeg at en tung byrde ble løftet av mine skuldre!
I dag har Gisèle det veldig bra, som om hun aldri hadde hatt kreft. På de regelmessige legesjekkene sier legen stadig at hun er «et mirakel». Jeg er så takknemlig for hennes fysiske helbredelse, men jeg er også takknemlig for den helbredelse som jeg opplevde i mitt hjerte. Den trøst vi bare kan få gjennom Frelseren, ga meg fred og en visshet om at alt ville ordne seg.
Når jeg møter prøvelser nå, går mine tanker alltid til denne mektige lærdommen og det Herren sa til profeten Joseph Smith: «Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?» (L&p 122:8). Jeg finner alltid trøst i å minnes Jesu Kristi offer.
Jeg er evig takknemlig for vår Frelsers villighet til å gjennomgå all den smerte og de kvaler han gjennomgikk. Jeg vitner om hans kjærlighet, hans barmhjertighet og hans årvåkne omtanke for sine barn. Han er vår Frelser, og jeg elsker ham.
O, min Fader, av Simon Dewey, kopiering ikke tillatt