Taylors talent
Heather Hall, Utah, USA
Kan du si meg hvilke talenter Taylor har som jeg kan fortelle klassen om?» spurte Primær-læreren til 8-åringen min meg. Hun hadde ringt fordi Taylors klasse skulle snakke om talenter de hadde fått av sin himmelske Fader.
Jeg fikk fullstendig jernteppe. Jeg tenkte tilbake på de siste åtte årene og prøvde å finne på et svar. Fire dager gammel fikk Taylor et slag som ga ham alvorlige hjerneskader og stadige anfall. Han kan hverken se, snakke eller kommunisere. Han har aldri kommet lenger enn 6-måndersstadiet når det gjelder mental utvikling. Han tilbringer mesteparten av dagen i rullestol mens vi pleier ham og prøver å gjøre det behagelig for ham.
Vi jublet da han lærte å le eller drikke av en spesiell kopp, og vi feiret da han klarte å reise seg og ta noen skritt. Men selv om vi jublet og feiret utvendig, gråt vi innvendig fordi vi visste at disse små fremskrittene trolig var de største Taylor noensinne ville oppnå. Jeg kunne liksom ikke tenke meg at det var dette Primær-læreren ønsket å høre.
Jeg kremtet og svarte forlegent: «Taylor har egentlig ingen talenter som jeg kan komme på.»
Denne snille søsteren forandret så for alltid mitt forhold til min sønn ved sitt svar.
«Da jeg tenkte på denne leksjonen, innså jeg at alle Guds barn har et talent,» sa hun. «Jeg vil foreslå at Taylors talent er at han lærer andre å tjene. Hvis det er greit for deg, vil jeg snakke med klassen om hvordan jeg har lagt merke til Taylors talent her i kirken. Jeg har sett de andre Primær-barna lære å dytte rullestolen hans, åpne dører for ham og overvinne sin frykt for å tørke av kinnet hans med et lommetørkle når det trengs. Jeg syns det er et stort talent som bidrar til å velsigne oss.»
Jeg mumlet at jeg var enig, og vi sa lavmælt farvel. Jeg lurer på om denne Primær-læreren visste hvilken enorm innflytelse denne samtalen skulle få på mitt liv. Taylor var fremdeles den samme. Han trengte fremdeles mye pleie og omsorg. Sykehus, leger og terapeuter fyller fremdeles en stor del av mitt liv. Men jeg fikk et annet perspektiv, og jeg begynte å legge merke til talentet hans.
Jeg så hvordan mennesker rundt oss forandret adferd når de prøvde å ta seg av ham. Jeg la også merke til hvordan han minner oss om å roe ned, legge merke til hans behov og bli mer medfølende, observante og tålmodige.
Jeg kjenner ikke Guds hensikt med å la Taylor gjennomgå slike avskrekkende utfordringer, men jeg tror Primær-læreren ga meg et lite glimt av den. Han er her for å dele sitt talent med oss. Han er her for å gi oss muligheten til å lære å tjene.
«Jeg har sett de andre Primær-barna lære å dytte Taylors rullestol, åpne dører for ham og overvinne sin frykt,» fortalte min sønns Primær-lærer meg.