Derfor vet jeg
En fars omfavnelse
Jeg mistet faren min da jeg var syv år gammel. Den tvil dette resulterte i, hindret meg nesten i å stole på min himmelske Fader.
Familien min skulle til å forlate selskapet, men jeg hadde lyst til å gå på rulleskøyter. Far omfavnet meg og spurte om jeg ville bli, slik at han kunne ta meg med for å gå på rulleskøyter.
«Nei!» sa jeg irritert.
«Du kan stole på meg,» sa han.
De andre ville dra, så vi satte oss i bilen. Ti minutter senere kom vi ut for en bilulykke. Jeg overlevde på mirakuløst vis, men far ble drept. Mitt irriterte «Nei!» var det siste jeg sa til ham, og han var den siste jeg skulle komme til å omfavne på mange år.
De neste 11 årene gikk livet mitt i en nedadgående spiral. Jeg mistet selvtilliten, og jeg stolte ikke på noen. Jeg var fryktelig ulykkelig, og en dag da jeg var 18 år gammel, kjempet jeg med en knugende håpløshet og tryglet Gud om å vise meg veien til et lykkelig liv.
En uke senere kontaktet to misjonærer meg. De viste meg en bok og sa at jeg skulle be om et vitnesbyrd om dens sannhet. Det de ba meg om, virket lite, men sårene etter min fars død stakk dypt, og jeg så på mitt møte med misjonærene som en ren tilfeldighet og ikke et svar fra en Gud som elsket meg.
Likevel leste jeg Mormons bok og ba om et svar – men ikke med ærlig hensikt. Det innebar tross alt at jeg ville måtte stole på Gud og akseptere ham og hans svar. Det var lettere å akseptere den lett tilgjengelige kritikken mot Kirken. Jeg hadde dessuten oppdaget at så mange av de store historiske personene jeg hadde lært om på skolen, hadde mange feil. Hva om Joseph Smith var akkurat som dem?
Til slutt ble jeg imidlertid døpt og bekreftet. Jeg visste at jeg trengte mål og mening i livet, og jeg likte Kirken og dens medlemmer. Men nå vet jeg at jeg ble medlem uten et virkelig vitnesbyrd, et som brenner i hjertet. Den troen jeg hadde, kom av at jeg skjønte at argumentene fra Kirkens baktalere var overfladiske. Jeg var fremdeles mistroisk, og jeg nådde et punkt hvor det å opprettholde denne troen føltes overveldende. Min introduksjon til Kirken hadde begynt på grunn av min mangel på tillit og min ulykksalighet, og jeg falt tilbake i den samme tilstanden igjen.
Dermed tok jeg en viktig avgjørelse: Jeg skal be, men denne gangen skal jeg gjøre det slik Moroni oppfordret oss til, med «tro på Kristus», «ærlig hensikt» og et «oppriktig hjerte» (Moroni 10:4). Den dagen jeg hadde valgt meg ut, fastet og ba jeg om veiledning. Hele dagen grunnet jeg på alt som hadde skjedd.
Den kvelden knelte jeg ned ved sengen. Jeg bøyde hodet og spurte min himmelske Fader om Mormons bok var sann. All min tvil kom tilbake. Jeg lukket øynene, foldet hendene enda hardere og spurte igjen – oppriktig, med ærlig hensikt og med tro på Frelseren.
Det virket som om verden stoppet opp. Jeg følte meg varm og omgitt av lys. I 11 lange år hadde jeg lengtet etter dette, og endelig ble jeg igjen omfavnet av en far – en himmelsk Fader. Endelig hadde jeg funnet en jeg kunne stole på. «Ja,» sa jeg mens tårene rant, «jeg stoler på deg.»