Prøver på selvtillit Fra frykt til tro i beslutningen om giftermål
Fra en tale under en andakt ved Brigham Young University–Idaho 25. september 2007.
Etter fullført college-utdannelse i 1964 vervet jeg meg som offiser i den amerikanske hæren. Jeg meldte meg som frivillig til opplæring som U.S. Army Ranger. Ranger-opplæringen er et krevende kurs i kommando- og eliteinfanteritaktikk. Målet er å utdanne dyktige offiserer og underoffiserer.
Ranger-opplæringen min omfattet en rekke «prøver på selvtillit», som rangerne kaller dem, som skulle prøve fysisk styrke, utholdenhet og mot. Krevende hinderløyper, klatring opp og rappellering ned isdekte fjellsider på 30 meter eller mer, sumpvandring om natten blant alligatorer og giftslanger, og kart- og kompasstrening om natten over 16 kilometer med kupert terreng – dette er bare noen av prøvene vi gjennomgikk. Et av formålene med disse prøvene på selvtillit var å lære rangerne at vi, i krevende kampsituasjoner vi kunne komme opp i, var i stand til å gjøre mer enn vi trodde de kunne. Lederne våre lærte oss å få større tillit til oss selv og vår egen opplæring. Mer enn én gang i heftige stridssituasjoner fant jeg trygghet i det jeg hadde lært under disse prøvene på selvtillit.
Gjennom hele livet møter vi andre og viktigere prøver på selvtillit enn de jeg gjennomgikk under min opplæring. Det er imidlertid egentlig ikke så mye snakk om prøver på selvtillit som på den tillit vi mottar gjennom Guds ånd. Profet etter profet har rådet oss til å huske på det vi vet – å holde fast ved tilliten til Herren. Idet han forsøkte å vekke sitt folks tro på nytt, erklærte Jakob gjentatte ganger: «Jeg vet at dere vet» (2. Nephi 9:4, 5, uthevelse tilføyd). Paulus var enda mer direkte: «Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn» (Hebreerne 10:35, uthevelse tilføyd). Vi står alle overfor en usikker fremtid. Men når vi møter den mens vi husker på det vi allerede vet, møter vi den med tro. Vi møter den med godt mot. Vi møter den med selvtillit.
En av de viktigste prøvene på selvtillit i jordelivet kommer vanligvis mens vi er unge voksne. Den består i beslutningen om å gifte seg. Ingen beslutning møtes med større uro av denne generasjonen unge voksne. Det er et tema som vekker stor angst.
Frykt når det gjelder ekteskap
Jeg vet ikke alle årsakene til at det er slik, men jeg tror de følgende er noen av dem:
-
Det er så lett å «henge sammen». Mange unge fjerner seg fra muligheten til å finne den rette livsledsageren ved at de omgås altfor mye i grupper. Fordi dette foregår i blandede grupper med menn og kvinner, tror noen feilaktig at de er i gang med den sorteringsprosess som er avgjørende for å finne sin evige ledsager. Men dette er ikke tilfellet. Å omgås i grupper kan frata en person muligheten til en grundig granskning av en annens karakter og personlighet, noe som er avgjørende for å kunne ta et klokt valg.
-
Frykt for å gjøre feil. Skilsmissestatistikken er velkjent. Noen av de unge har opplevd hjertesorgen av å se sine foreldre eller venners ekteskap gå i oppløsning, eller de har selv gjennomgått skilsmisse. De har opplevd det intense traumet som forårsakes av slike brudd. Noen ganger kan dette gjøre dem redde for å gifte seg, fordi de kan velge feil person.
-
Ungdommelig ansvarsunnvikelse. I det minste noen er motvillige til å tilpasse sine ønsker og interesser til en annens. Den slags selviskhet kan lett få noen til å utsette beslutningen om ekteskap.
Feilaktig tankegang
Uansett hva frykten for beslutningen om å gifte seg bunner i, fører den til feilaktig tankegang og at man mister sin selvtillit. Dette forårsaker i sin tur at man ikke fullt ut klarer å ta sitt eget ansvar for å ta denne beslutningen. Selv om den slags frykt ikke fører til at man utsetter eller unngår ekteskap, kan den føre til andre feil. Enkelte er for eksempel tilbøyelige til å se på beslutningen som helt og holdent en åndelig en. Disse klarer ikke å se sitt eget ansvar for å delta i prosessen, og venter dermed på det funksjonelle motstykket til en guddommelig finger som skriver svaret på veggen, at havet skal skilles eller et eller annet metafysisk fenomen som forteller dem uten den minste grad av tvil at den eller den er «den rette».
Noen ønsker at andre skal ta beslutningen for dem. En stavspresident ved Brigham Young University fortalte meg at det ikke er uvanlig at noen kvinner bøyer seg for en kjærestes mening, som forteller henne at han er «den rette». Andre bøyer seg for en av foreldrene – ofte en far – som har tatt beslutninger for dem før. I alle disse tilfellene er det ansvarsfraskrivelse for det viktigste valget man kan ta i dette liv.
Råd fra foreldre, biskoper og andre verdige personer kan være verdifulle. Men når alt kommer til alt kan – eller skulle – ingen andre fortelle dere hva dere skal gjøre. Beslutningen om hvem dere skal gifte dere med, er svært personlig.
«Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!» Husk at vi kommer inn i dette liv forhåndskoblet, for å si det sånn, til å forelske oss. Ikke gjør det vanskeligere enn det er! Husk på det dere vet, og gå fremad med tillit til vår himmelske Fader og den stilling dere har som hans sønner eller døtre.
Råd om stevnemøter
Perioden med stevnemøter er den tiden to personer bruker til å bli kjent med hverandre. Meningen er å bli kjent med noen, hans eller hennes interesser, vaner og syn på livet og evangeliet. Det er en tid til å snakke om ambisjoner og drømmer, håp og frykt. Det er en tid til prøve den andres beslutning om å etterleve evangeliet.
Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum forteller om en hjemvendt misjonær som hadde gått ut med en spesiell ung kvinne. Han likte henne veldig godt, og vurderte seriøst å fri til henne. Dette var etter at president Gordon B. Hinckley (1910–2008) hadde rådet kvinner til bare å bruke ett sett øreringer. Denne unge mannen ventet tålmodig en tid, sa eldste Bednar, på at den unge kvinnen skulle fjerne sine ekstra øreringer. Men det skjedde ikke. Av denne og andre grunner besluttet han med tungt hjerte å slutte å gå ut med henne.
Da han fortalte om denne opplevelsen, sa eldste Bednar: «Jeg antar at noen av dere mener at den unge mannen kanskje var for streng i sin dom, eller at det å basere en avgjørelse som har evig betydning, om så bare delvis, på en slik tilsynelatende liten ting, er dumt eller fanatisk. Kanskje er det problematisk for dere at eksemplet dreier seg om en ung kvinne som ikke rettet seg etter et profetisk råd, istedenfor om en ung mann. [La meg imidlertid understreke at] poenget ikke var øreringer!»1
Her er et annet tips. Som en del av denne erfaringen med stevnemøter, skulle dere være forsiktige så dere ikke baserer deres vurderinger bare på det som kan beskrives som overfladisk «avkryssing». Med dette mener jeg at dere ikke skulle basere deres beslutninger utelukkende på om noen har vært på heltidsmisjon eller har et bestemt kall i menigheten. Slike ting kan være, skulle være og vil vanligvis være indikasjoner på hengivenhet, trofasthet og integritet. Men ikke alltid. Det er derfor dere må bli kjent. Dere må kjenne den andre godt nok til å ha førstehåndskjennskap til hans eller hennes hjerte og karakter, ikke bare til hans eller hennes «evangelie-CV».
Av dette følger det også at dere skulle unngå å dømme noen før dere har blitt kjent med ham eller henne. Forhastede negative slutninger kan være like feilaktige og villedende som forhastede positive slutninger. Vær like oppmerksomme på en uslepet diamant som på narregull som glimrer.
Be om det
Først etter at dere har anvendt egen dømmekraft og sunn fornuft på forholdet, og etter en tilstrekkelig lang periode, skulle dere be om en bekreftelse. Husk at i likhet med enhver annen viktig beslutning er ekteskap deres valg. Herren forventer at dere utøver deres egen dømmekraft. Som han sa til Oliver Cowdery: «Se, du har ikke forstått, du har antatt at jeg ville gi det til deg selv om du ikke tenkte mer på det enn å adspørre meg» (L&p 9:7). Når dere har gjort deres del gjennom en passende periode med stevnemøter og tatt en foreløpig beslutning, kan dere føle dere trygge på at vår himmelske Fader vil besvare deres bønn.
Herren forventer at dere bruker deres egen sunne fornuft. Han forventer at dere setter deres lit til deres egen naturlige tiltrekning til det annet kjønn som er plantet i dere fra fødselen av. Når dere har blitt tiltrukket av en person av det motsatte kjønn, vært venner en god stund – gjennom perioden med stevnemøter – og forsikret dere om at han eller hun deler deres verdinormer og er en dere gjerne kan dele det mest intime forhold med – da skulle dere fremlegge saken for deres himmelske Fader. Hvis dere ikke får en tilskyndelse som går imot deres egne følelser, kan dette være Hans måte å fortelle dere at han ikke har noen innvending mot deres valg.
Ha tillit til Herren
Det har nå gått mange år siden den krevende perioden med soldat-opplæring. Jordelivets strømmer har ført meg langt bort fra de prøver på selvtillit jeg gjennomgikk som soldat. Men minnene og lærdommene vedvarer. Vi er i stand til å ri av livets stormer og til å gjøre det langt mer effektivt enn vi kanskje tror. Det gjelder bare at vi alltid husker på det vi vet.
«Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!» Ha tillit til det dere vet! Da kan dere møte deres egne prøver på selvtillit med mot og eleganse, og Herren vil visselig lede deres stier.
Illustrasjoner: Dilleen Marsh
Å omgås i grupper kan frata en person muligheten til en grundig granskning av en annens karakter og personlighet, noe som er avgjørende for å kunne ta et klokt valg.
Dere trenger å bli kjent med hverandre. Dere må kjenne den andre godt nok til å ha førstehåndskjennskap til hans eller hennes hjerte og karakter, ikke bare til hans eller hennes «evangelie-CV».