Det vedvarende utdannelsesfond blomstrer ni år etter
Tyson Kemege, som fikk polio og ble foreldreløs som spedbarn, vokste opp i Nairobi i Kenya, hvor han aldri sov på madrass og sjelden fikk to måltider om dagen. Han kom seg frem ved hjelp av krykker.
Han bestemte seg for å gå på Augustana College i Kenya for å studere informasjonsteknologi, men uten familie og uten penger virket mulighetene heller dystre.
Bror Kemege, som hadde sluttet seg til Kirken noen år tidligere, etter å ha fullført videregående skole, kontaktet et seniormisjonærpar og fortalte dem om sine ønsker. Misjonærene satte ham i kontakt med komiteen for Det vedvarende utdannelsesfond. Et lån fra fondet gjorde det mulig for ham å studere ved skolen.
«Jeg er verdens heldigste mann,» sa bror Kemege ofte til misjonærene.
Bror Kemege har vært studentrådspresident ved Augustana universitet, og har to kall i menigheten sin.
Ni år etter at president Gordon B. Hinckley (1910–2008) første gang bekjentgjorde Det vedvarende utdannelsesfond, har nå programmet over 38 000 deltakere i 42 land. Til tross for de økonomiske vanskelighetene i verden, er Det vedvarende utdannelsesfond i god behold. Det hjelper personer som Tyson Kemege å skaffe seg utdannelse, komme seg ut av fattigdom og bidra til samfunnet.
Over 87 prosent av deltakerne i fondet som har fullført sin utdannelse, er nå i jobb.
Utfordringer overvinnes
Selv om programmet ikke har blitt truet av den økonomiske nedgangen, sier de som fører tilsyn med programmet, at det har måttet overvinne en del utfordringer. En av de største utfordringene programmet står overfor, er det voksende antallet deltakere.
«De hindringene vi har møtt og overvunnet, er de vanlige hindringene som følger med rask vekst og internasjonal utbredelse,» sier eldste John K. Carmack, emeritusmedlem av De sytti og fondets direktør. «Noen av hindringene har vært å få ut informasjon, gjøre krav og tilgjengelighet kjent og gi tilstrekkelig oppfølging til deltakerne.»
Programmet ledes fra Kirkens hovedkvarter av en relativt liten forvaltningsgruppe, bestående av noen få ansatte, misjonærektepar og lokale frivillige. To emeritus-generalautoriteter, eldste Carmack og eldste Richard E. Cook, fører tilsyn med programmet.
For å kunne administrere det omfattende programmet, samarbeider fondets personale og misjonærer med områdepresidentskapene om å lære opp områdeledere, som i sin tur samarbeider med lokale ledere om å lære opp og støtte lokale lærere, ansatte, frivillige og deltakere.
«Det var og er et svært nyskapende initiativ,» sier Rex Allen, programmets opplærings- og kommunikasjonsleder. «Det er nytt på alle plan, så kommunikasjon og opplæring har spilt en viktig rolle.»
Hvordan fungerer det?
Programmet muliggjøres av hundretusenvis av enkeltpersoner som bidrar med penger til fondet. Alle pengebidrag går til å støtte deltakere.
For deltakerne begynner prosessen med en forberedelsesfase som koordineres gjennom Institutt-programmet medlemmet er innskrevet i. Med hjelp fra Kirkens arbeidskontorer tar deltakerne kurs i «suksessplanlegging» og karrierearbeidsgrupper før de fyller ut lånesøknaden på Internett.
Når lån innvilges, tar deltakerne fatt på sin utdannelse under den forutsetning at de skal tilbakebetale sin gjeld slik at andre også kan få glede av fondet. Deltakerne tilbakebetaler over 2,5 millioner amerikanske dollar i året.
Eldste Carmack sier at programmet lykkes ikke bare på grunn av medlemmenes store økonomiske bidrag, men også på grunn av godt lederskap. «Utdannelsesfondets far er Gordon B. Hinckley,» sier han, «men president Thomas S. Monsons støtte og interesse er akkurat like betydelige som president Hinckleys var. [President Monson] har deltatt i prosessen helt fra starten av, og leder den i dag med profetisk innsikt.»
Resultatene
Da president Hinckley bekjentgjorde programmet på generalkonferansen i april 2001, sa han: «Med gode arbeidsferdigheter kan disse unge menn og kvinner komme seg ut av fattigdommen som de og generasjoner før dem har levd i. De vil bedre kunne forsørge sin familie. De vil virke i Kirken og vokse innenfor lederskap og ansvar. De vil tilbakebetale lånene for å gjøre det mulig for andre å bli velsignet på samme måte som dem» («Det vedvarende utdannelsesfond», Liahona, juli 2001, 60; Ensign, mai 2001, 51).
Programmets ledere ser stadig oppfyllelsen av president Hinckleys ord. Så mye som 10 til 15 prosent av Kirkens nåværende ledere i noen av landene hvor fondet er godkjent, har tidligere fått hjelp fra fondet.
«Dette er ikke noen håpløs drøm,» fortsatte president Hinckley. «Vi har ressursene i form av flotte, gavmilde venners godhet. Vi har organisasjonen. Vi har arbeidskraft og engasjerte Herrens tjenere for at det skal lykkes. Det er en fullt ut frivillig innsats som praktisk talt ikke vil koste Kirken noe som helst. Vi ber ydmykt og takknemlig om at Gud må hjelpe denne innsatsen fremover, og at den vil gi velsignelser, rike og enestående velsignelser, til tusener, på samme måte som organisasjonen som var før den, Det vedvarende emigrasjonsfond, bragte utallige velsignelser til dem som benyttet seg av dets muligheter.»
Ni år senere fortsetter programmet å vokse, noe som ifølge bror Allen er mulig «på grunn av stor velvilje og enorm tro».
Aktuelle medlemmer kan bli velsignet …
gjennom fruktene av Det vedvarende utdannelsesfond …
og ved å gi tilbake slik at andre også kan få glede av det.
Illustrert av Brad Teare