Jeg trenger å reise til templet
En ulykke, dager og netter på en buss, lange båtturer og høye reisekostnader har ikke hindret denne brasilianeren i å gå i templet.
José Gonçalves da Silva våknet brått av at noen ropte på ham. Det var mørkt, og han ante ikke hvor han var.
«Jeg sov da bussen veltet,» minnes José om ulykken tidlig en morgen i januar 2008. «Ingen kunne finne meg fordi jeg satt bakerst i bussen og var dekket med bagasje. Noen av brødrene fant meg til slutt da de begynte å samle sammen koffertene.»
Da bussjåføren mistet kontrollen på en smal og svingete landevei i den tette regnskogen i det sydlige Venezuela, var José og andre siste-dagers-hellige fra Manaus i Brasil omtrent halvveis på den tre dager lange reisen til Caracas Venezuela tempel. José fikk bare ubetydelige skader, men flere brødre og søstre måtte på sykehus.
«Det er på tide å slutte å dra til templet,» sa bekymrede familiemedlemmer til José, som var 80 da ulykken skjedde. Upåvirket erklærte han imidlertid: «Jeg trenger å reise til templet. Om Herren vil, skal jeg dra dit igjen.»
Han begynte straks å spare penger til sin fjerde reise til Caracas, som han gjennomførte i begynnelsen av 2009. For bror Gonçalves da Silva er den 40 timer lange bussreisen lett sammenlignet med de tre reisene han tidligere har foretatt til São Paulo Brasil tempel. I mange år var São Paulo tempel, flere tusen kilometer sydøst for Manaus, det templet som lå nærmest denne byen med to millioner innbyggere i den nordlige delstaten Amazonas. I 2005 ble så Manaus innlemmet i Caracas Venezuela tempeldistrikt.
I årene vi reiste til São Paulo, «tok vi en båt her i Manaus som brukte fire dager på å komme til Pôrto Velho,» hovedstaden i delstaten Rondônia, sier José. «Så kjørte vi buss i fire dager for å komme til São Paulo. Min kone er ikke medlem av Kirken, og da jeg reiste til templet for første gang i 1985, reiste jeg alene. Jeg overnattet på rutebilstasjonen i Pôrto Velho fordi jeg kom dit sent på kvelden og det ikke gikk noen buss. Neste morgen tok jeg fatt på turen til São Paulo. Det var en fin opplevelse, men jeg var litt sliten da jeg kom frem.»
Han tilbragte så tre hele dager i templet før han tok fatt på den åtte dager lange hjemreisen. Det tar ham et år å spare nok av pensjonen sin til å klare reisekostnadene til templet.
«Det er et offer å reise, men det er verdt det,» sier bror Gonçalves da Silva, som har utført mye stedfortredende arbeid for familien sin. «Jeg følte en spesiell glede da jeg ble døpt for min far og en annen ble døpt for min mor, og da jeg representerte min far da foreldrene mine ble beseglet. Det var en stor anledning. Alle mine brødre og søstre er døde nå, men jeg har utført arbeidet for dem på tempelturene mine.»
José tror det offer det innebærer å reise så langt til templet, vil hjelpe siste-dagers-hellige i Manaus å være takknemlige for den dagen et tempel blir innviet der. «Jeg gleder meg til den dagen,» sier han.
Manaus hadde én liten gren med 20 medlemmer da José ble medlem av Kirken i 1980. Siden den gang har Kirken der blomstret til nesten 50 000 medlemmer, fordelt på åtte staver.
«Da kunngjøringen kom i 2007 om at et tempel skulle bygges i Manaus,» sier José, «gråt jeg av glede, og jeg ba om at Herren måtte la meg leve lenge nok til å se spadestikkseremonien,» som fant sted et år senere. Nå ber han om at han må få leve lenge nok til å se templet fullført, og at hans kone må bli døpt slik at de kan bli beseglet.
«Vi vet ikke når vi skal dø, men vi bør være forberedt og lykkelige når den tiden kommer,» sier bror Gonçalves da Silva. «Jeg ser frem til å vende tilbake til min Fader i himmelen og min Frelser Jesus Kristus. Når jeg er i templet, forbereder jeg meg til den dagen.»
T.v.: Foto av Caracas Venezuela tempel © IRI; øverst til venstre og øverst til høyre: Fotografier: Michael R. Morris
Caracas Venezuela tempel.
Over: Elven Rio Negro, hvor José Gonçalves da Silva pleide å ta fatt på sin åtte dager lange reise til São Paulo Brasil tempel.
Under: Bror Gonçalves da Silva på den 40 timer lange bussreisen til Caracas Venezuela tempel. Han sier at det å få virke i Herrens hus er verdt de ofre det innebærer.