Fra venn til venn
Misjonærvenner
«Gå ut og forkynn hans evangelium til menneskenes barn» (Moses 8:19).
I oppveksten deltok jeg trofast sammen med familien min i Den katolske kirke. Vi var regelmessig tilstede i kirken og på aktiviteter, og vi ba som familie hver kveld hjemme. I guttedagene hjalp venner fra kirken meg å treffe gode valg.
Da jeg var ni år gammel, ble jeg altergutt. Alle gutter i Den katolske kirke hjelper presten under søndagens gudstjeneste, som kalles messe. Mine brødre og mange av mine venner tjente sammen med meg. Det var en stor ære for oss. Vi tente lys på alteret, brettet forsiktig ut prestens kapper og la Skriften ved siden av alteret. Under gudstjenesten hjalp vi til med å dele ut brød til kommunion, som ligner nadverden.
For å bli altergutter lærte vi utenat ord fra messen på latin. Vi deltok også i ukentlige religionstimer. Hver sommer gikk mine venner og brødre og søstre og jeg på bibelskole ca. 30 kilometer hjemmefra. Mine foreldre hadde det travelt på gården om sommeren. De kunne hatt bruk for vår hjelp disse ukene, men de mente at det var viktig at vi fikk denne anledningen til å lære om Gud og være sammen med gode venner. Troen til prestene og nonnene som underviste oss, gjorde inntrykk på meg. Jeg besluttet da at jeg ville gjøre det Gud ønsket jeg skulle gjøre.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående skole, valgte mange av mine klassekamerater å gjøre ting jeg var blitt lært ikke var riktige, som å drikke alkohol og røke. Jeg var opptatt med å arbeide på gården, med sport, skuespill på skolen og med aktiviteter i kirken. Jeg følte at jeg var velsignet som hadde gode venner som også prøvde å velge det rette.
Da jeg var student og begynte å lære om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, var gode venner igjen svært viktige. Jeg husker godt første gang jeg var i en siste-dagers-hellig menighet, som hadde møtene i en liten offentlig bygning. I samme øyeblikk jeg gikk ut av bilen, flokket studiekameratene seg rundt meg. «Så flott å se deg!» sa de. «Vi er så glad du klarte det!» Jeg hadde aldri håndhilst på så mange mennesker før i hele mitt liv. «Kjempefint å ha deg her,» sa folk som jeg aldri hadde truffet før. «Kom tilbake igjen.» Jeg er fremdeles rørt over denne menighetens kjærlighet til meg, en fremmed.
Alt som foregikk rundt meg den dagen, var fremmed. Gudstjenesten jeg hadde erfaring med som altergutt, var svært strukturert og helt stille. De siste-dagers-helliges gudstjeneste var så annerledes – så mye vennskapelig samvær før møtet, så mange nye begreper å tenke over og nye ting å oppleve. Der jeg satt i den bygningen, hadde jeg mange spørsmål og tvil. Men medlemmenes varme og vennskap gjorde at jeg følte meg vel. Da jeg så studerte evangeliet, gjorde Den hellige ånds vitnesbyrd at jeg ønsket å bli døpt.
Jeg er takknemlig for de gjengitte sannheter som bare er tilgjengelige i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Og jeg er takknemlig for vennene som hjalp meg å finne disse sannhetene.
Som barn som tilhører Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, er dere velsignet med å vite så mye om vår himmelske Fader og hans Sønn. Deres tro vil vokse etter hvert som dere går i kirken, ber og studerer Skriftene på egen hånd og sammen med familien.
Når dere treffer gode valg for deres eget liv, må dere også være så snille å hjelpe andre som ikke er medlemmer av Kirken eller som ikke kommer regelmessig til møtene. Ønsk dem velkommen til Primær. Smil. Sitt ved siden av en som er ny. Spør hvilke interesser de har, og snakk alltid vennlig. Kjærligheten du viser, vil hjelpe menneskene rundt deg til å treffe gode valg og bli kjent med Frelseren Jesus Kristus og læresetningene i hans gjengitte evangelium.