Brevvenner og henvisninger
Ledsageren min rakte meg en konvolutt og sa: «Søster Jones, jeg tror dette er til deg.» Jeg så på avsenderadressen og ble glad da jeg så min kusines navn pent skrevet i hjørnet. Jeg var nettopp blitt forflyttet til en ny by fra den andre kanten av det sydlige Frankrike og trodde ingen hjemme i USA var klar over den nye adressen min. Jeg åpnet konvolutten og leste en kort beskjed der min kusine fortalte at hun nylig hadde fått en e-post fra sin franske brevvenninne etter åtte år uten noen kontakt.
Min kusine forklarte at selv om hun og Céline hadde fått adressene til hverandre da de lærte henholdsvis fransk og engelsk på videregående skole, hadde de egentlig aldri skrevet til hverandre. Min kusine ble derfor svært overrasket da hun mottok Célines e-post. Hun visste ikke om Céline bodde i det sydlige Frankrike der jeg virket, men hun oppga hennes navn og adresse og ba meg kontakte henne om det var mulig.
Siden jeg var ny i området, rakte jeg brevet til ledsageren min og spurte om min kusines brevvenn bodde i misjonen. «Hun ikke bare bor innen misjonens grenser,» svarte hun, «hun bor i vårt distrikt!» Spent ringte vi til Céline for å presentere oss, og hun var villig til å møte oss. Vi tok den korte togturen til Montauban.
Da vi gikk av toget, ble vi hilst hjertelig velkommen av Céline og foreldrene hennes. De inviterte oss hjem til seg og ba oss dele vårt budskap med dem. Da vi fortalte dem om Mormons bok og profeten Joseph Smith, bar Ånden vitnesbyrd om det gjengitte evangeliums sannhet. Familien ga uttrykk for at de verdsatte Kirkens normer, og etter en lengre samtale forlot vi dem etter å ha gitt dem et eksemplar av Mormons bok, holdt bønn og lovet å komme tilbake.
Dette var den første av flere samtaler med Céline og familien hennes. Jeg var ferdig med min misjon mens de fremdeles holdt på å lære om Kirken, men før jeg sa farvel til Céline, spurte jeg henne hvorfor hun hadde kontaktet min kusine etter åtte år. Svaret overrasket meg: «Da jeg ryddet i en skuff, kom jeg over adressen hennes på en liten papirlapp jeg trodde jeg hadde mistet. Jeg følte sterkt at jeg måtte skrive til henne.»
På veien hjem til leiligheten vår stirret jeg ut av togvinduet og var forundret over hvordan en kjærlig Fader lot en adresse som var kommet bort, bli funnet, og en gammel forbindelse bli gjenopptatt akkurat på den tiden da jeg uventet ble forflyttet til en ny by de siste seks ukene av min misjon. Han er oppmerksom på alt og lar mirakler skje, selv i forbindelse med en så liten og enkel ting som en brevvenns adresse.