Den første av tusen sjeler
Min ledsager og jeg, som virket i Japan Fukuoka misjon, arbeidet i et område kjent som Kasuga, som ligger i nærheten av Kumamoto stasjon. De som bodde i dette området, var svært skeptiske til religion. Men misjonspresidenten, som visste dette, sa til oss: «Det er tusen mennesker i Kumamoto som har blitt forberedt av Herren. Vennligst finn dem.»
En regnværsdag bestemte vi oss for å prøve å finne Noboru Yamagata, et mindre aktivt medlem vi aldri hadde truffet. Da vi nærmet oss huset hans, la vi merke til et skilt der det sto: «Ingen religiøse henvendelser» – en vanlig advarsel i japansk kultur. Men vi ga akt på Åndens tilskyndelser og banket på døren.
Bror Yamagatas mor kom til døren og opplyste oss om at sønnen var bortreist. Hun fortsatte med å si at hun ville være vennlig mot alle som hadde forbindelse med ham, slik det er tradisjon i japanske familier, og derfor inviterte hun oss inn. Men tross hennes overfladiske gjestfrihet hadde hun et truende uttrykk i ansiktet.
Da vi satte oss, advarte hun oss: «Jeg vil ikke høre noe om religion.» Deretter begynte hun å snakke om seg selv og om hvor sterkt hun følte for visse normer hun hadde.
Til vår overraskelse snakket hun om tro, kjærlighet og saligprisningene, og vi tok sjansen på å fortelle henne at disse prinsippene også var viktige for oss. Vi fortalte om det strålende synet som var et resultat av Joseph Smiths tro, og vi beskrev betydningen av Mormons bok i evangeliets gjengivelse.
Det var interessant å legge merke til forandringen som fant sted hos fru Yamagata mens hun lyttet til budskapet vårt. Tårer rant nedover kinnene hennes da vi vitnet om Jesu Kristi guddommelighet og evangeliets gjengivelse gjennom Joseph Smith. Hun svarte: «Joseph Smith var en heldig mann.»
Da vi til sist sa farvel, skinte ansiktet hennes og øynene gnistret av glede. Hun sa: «Takk for at dere kom i dag. Min sønn må ha ledet dere til meg.» Vi rakte hverandre hendene, og spøkefullt sa hun: «Jeg vil ikke vaske hånden min i dag!»
Da vi spaserte hjem, forsto vi at denne kvinnen var én av dem vår misjonspresident hadde beskrevet som rede til å motta evangeliet. Ånden hadde helt klart forberedt henne til vårt budskap, og vi visste at hun var den første av tusen sjeler vi skulle finne.