Fra venner til søstre til ledsagere
Valeria Pontelli fra Río Gallegos, Santa Cruz, Argentina, hadde ikke planlagt å omvende sin venninne. Hun etterlevde ganske enkelt sine normer med overbevisning. Fordi hun er medlem av Kirken, var det noen ting hun gjorde og noen ting hun ikke gjorde, og alle vennene hennes visste det. Én av disse vennene var Paula Alvarez, som alltid iakttok Valeria nøye og var imponert over hvor trofast og konsekvent hun etterlevde sin tro.
Paula hadde en flott familie, men de hadde ikke evangeliet – i hvert fall ikke før Valeria kom inn i bildet. Paula minnes: «Valeria skammet seg ikke over vitnesbyrdet sitt. Hun visste hvem hun var. Hun visste at hun var datter av en evig konge, en datter av Gud.»
Denne kunnskapen og tilliten gjorde inntrykk på Paulas onkel, Moises. Han begynte å undersøke Kirken og lytte til misjonærene. Den dagen han fortalte at han skulle bli døpt, ble Paula litt sjokkert. Hun hadde ikke ventet at onkelen ville være villig til å foreta så store forandringer i livet.
Hele familien ble invitert til dåpen, men Paula nølte med å bli med. Hun visste ikke hva hun kunne vente. Til slutt overtalte familien henne til å bli med dem til onkelens dåp. Paula minnes: «Da vi var vitne til at min onkel gikk ned i dåpens vann, rørte Ånden ved mitt hjerte. Virkningen var sterk og kunne ikke fornektes. I det øyeblikket ønsket også jeg å overgi meg til Gud og gjøre alt han ville be meg om.»
«Kan jeg få snakke med deg?» sa Paula og trakk Valeria til side. «Jeg følte noe spesielt da min onkel ble døpt,» forklarte hun stille.
Valeria fortalte venninnen at hun hadde følt Åndens tilskyndelser. «Han sier deg at du må følge din onkels eksempel.»
«Men jeg kan ikke gjøre det alene,» sa Paula.
«Ikke vær engstelig. Jeg vil hjelpe deg,» lovet venninnen henne. Ikke lenge etterpå kom Paula og hele hennes familie sammen med misjonærene og aksepterte innbydelsen om å bli døpt. Deres liv ble for alltid forandret.
Paula sier: «De normene jeg alltid så at min venninne etterlevde, var nå mine. Min venninnes vitnesbyrd var nå mitt.» Det gikk ikke lang tid før Paula begynte å få et sterkt ønske om å dele med andre det hun hadde mottatt. Da hun hadde vært medlem i et år, fylte hun ut misjonspapirene, møtte sammen med prestedømslederne sine og mottok et kall om å virke i Chile Santiago øst misjon.
Valeria sier: «Da jeg så min venninne forberede seg til å reise på misjon, rørte Ånden ved mitt hjerte. Jeg ønsket å forplikte meg til å tjene Gud slik hun gjorde.»
«Kan jeg få snakke med deg?» Denne gangen var det Valeria som trakk Paula til side. «Jeg har følt noe spesielt mens du har forberedt deg til å reise på misjon.»
Paula sa det samme til sin venninne som venninnen en gang hadde sagt til henne: «Det er Ånden som sier deg hva du må gjøre.»
Valerias planer hadde ikke omfattet heltidsmisjon. Hun var ikke helt sikker på hvordan hun skulle gå frem. «Jeg kan ikke gjøre det alene,» sa hun til Paula.
«Ikke vær engstelig. Jeg vil hjelpe deg,» lovet venninnen.
Da Valeria senere åpnet kallet, ble hun overrasket over at hun skulle til den samme misjonen som venninnen. Paula begynte å virke i oktober 2002. Valeria sluttet seg til henne i februar 2003.
I løpet av misjonen så de hverandre ganske ofte på konferanser og aktiviteter. De likte å bli oppdatert og fortelle hverandre nyheter fra sine områder. De drømte aldri om at de i november 2003 skulle bli ledsagere. Deres vennskap utviklet seg til et forhold som vil vare for evig. De har gått fra å være venner til søstre i evangeliet til misjonærledsagere.
Søster Valeria Pontelli sier: «Til å begynne med var jeg redd for at det å arbeide sammen kunne ødelegge vårt vennskap, men den frykten forsvant første dagen. Denne anledningen til å arbeide sammen har bare styrket vårt forhold, og vårt vennskap har hjulpet oss i arbeidet.»
Andre er enige. En kvinne som var mindre aktiv, men som har kommet tilbake til Kirken på grunn av disse to misjonærenes innsats, sier: «Man kan ikke unngå å bli glad i dem, for man kan se hvor glad de er i hverandre og i alle som er rundt dem. De er mine engler.»
Det var hardt for disse to ledsagerne å si farvel i mars 2004, da søster Paula Alvarez’ misjon var over. Hun var nervøs for å reise tilbake til Argentina og for alt fremtiden kunne bringe. Disse to søstrene snakket sammen om hennes bekymringer der de spaserte til sine avtaler sammen. «Jeg kan ikke klare det alene,» sa søster Alvarez.
«Ikke vær engstelig,» lød de kjente ordene fra hennes ledsager, søster Pontelli. «Jeg vil hjelpe deg.»