2007
Ha tro på Guds tidsplan
Mars 2007


Ha tro på Guds tidsplan

Som enslig kvinne har jeg kommet til å verdsette at Herren støtter oss i vår personlige tidsplan.

Da jeg var 19 år gammel, giftet en av mine beste venninner seg. Bryllupet var nydelig, hun var vakker, brudgommen var pen, og de var lykkelige. Jeg hadde på den annen side blandede følelser. Jeg var ikke forberedt på det hun gjorde. Hun forandret mine forventninger for henne – og for meg. Jeg ønsket absolutt å gifte meg, men ikke ennå. Jeg mente at vi begge var så unge, og plutselig giftet hun seg – ikke bare før hun var ferdig med sine studier, men før hun hadde hatt anledning til å reise stort eller engasjere seg i intellektuelt stimulerende oppgaver i yrkeslivet. Jeg lå våken natten før bryllupet og bekymret meg for hva som ville skje i fremtiden for henne, mens hun sov trygt, og det med rette, sikker på sin avgjørelse.

Når jeg tenker tilbake på min reaksjon, må jeg smile. Hva tenkte jeg på? Jeg ser på hennes liv nå: hun har to skjønne barn og et kjærlig hjem. Noen måneder etter at hun hadde giftet seg, ble jeg klar over at hun hadde tatt riktig avgjørelse, og det er enda klarere for meg nå. Jeg forstår at hun var ydmyk og tenkte gjennom saken og stolte på Guds tilskyndelser.

Det er nesten 20 år siden nå. Jeg er fremdeles enslig. De fleste av mine venninner er gift. De har mann og barn og hjem. Jeg har et hjem: en leilighet med to soverom som jeg leier i New York City. Jeg har ikke mann eller barn. Jeg har av og til lurt på om noen har de samme nattlige bekymringer for meg som jeg hadde for min venninne.

Jeg er sikker på at jeg har begått noen feil i livet, men jeg tror ikke jeg har gjort noe som skulle hindre meg i ekteskapets velsignelse. Jeg innrømmer at jeg av og til undres om mitt liv ville ha vært annerledes hvis jeg hadde gjort noe bedre eller arbeidet hardere eller vært vennligere. Likevel innser jeg at jeg har gjort mye godt og at jeg alltid prøver å ha et evig perspektiv for øye. Jeg prøver å gjøre mitt for å oppfylle mitt ønske om tempelekteskap.

Jeg innser også at Gud forstår tidsplanen for viktige hendelser i mitt liv, og den er forskjellig fra mange andres tidsplan. Jeg er svært takknemlig for at jeg forstår dette. Min takknemlighet har vokst etter hvert som jeg har utviklet tro på en kjærlig himmelsk Fader, som forstår hva jeg trenger og hva jeg kan gi til andre.

Å innse at mitt liv følger en annen tidsplan, har vært en prosess. Mine spørsmål til Gud angående hans plan for meg har ført til en forståelse av at jeg har spesielle muligheter og gode egenskaper. Jeg har oppdaget at denne sikkerheten oftest blir utfordret ikke av mine egne tanker, men av andres hyppige velmente bekymringer. Andres følelser med hensyn til min enslige status ligner mye på min egen reaksjon da min 19 år gamle venninne snart skulle gifte seg. Jeg antok at jeg visste hva hun burde gjøre, men jeg tok feil.

Noen ganger kommer folk med mulige forklaringer på hvorfor jeg ikke har mann og barn ennå. Jeg vet at disse ytringene oftest er velmente. Likevel synes det som det ligger til grunn en oppfatning av at jeg har gjort noe galt når det gjelder å være verdig til velsignelsene ved ekteskap og barn. Jeg har fått høre at jeg kanskje er for kresen, for pågående, for flink, for opptatt av karriere, for selvstendig, for liberal og – min favoritt – for lykkelig. Jeg må si at jeg noen ganger tar noe av denne kritikken som komplimenter, men samtidig innser jeg at det er gifte kvinner som er flinkere, mer pågående, mer kresne og mer selvstendige enn jeg er.

Disippel et mål

Når jeg tenker over det jeg tror er Guds tidsplan for viktige hendelser i mitt liv, er jeg helt klar over mine valg og min handlefrihet. Som vår himmelske Faders barn har vi fått anledning til og ansvar for å trakte etter ekteskapets velsignelse. Når vi arbeider mot dette målet, gjør vi vår del.

Som medlem av Kirken nyter jeg godt av at bønn, Skriftene, menigheten jeg tilhører og profetenes ord gir meg større forståelse av vår himmelske Fader og Frelseren. Alle disse velsignelsene gir meg retningslinjer for hvordan jeg skal bruke handlefriheten klokt. Jeg håper at visdom blir gjenspeilt i mine avgjørelser, innbefattet i min reaksjon på uventede gleder og utfordringer.

Jeg evaluerer regelmessig mitt liv og min situasjon. Den viktigste delen av denne selvransakelsen er spørsmålet om min verdighet. Jeg har gått hardt inn for å rette meg etter Kirkens læresetninger og praksis: å være tilstede på møtene og i templet, betale tiende, leve et dydig liv og tjene andre. Jeg tror på Frelserens forsoning og verdien av å etterleve budene og profetenes direktiver.

Et rikt liv

Jeg blir ofte spurt hvordan jeg kan være så glad som ugift medlem av en kirke og kultur som legger vekt på ekteskapet. Jeg vil fortelle hva jeg har gjort.

Min søster Christine og jeg bestemte i ung alder at vi en dag med sikkerhet ville gifte oss, og at vi i mellomtiden ville sørge for å ha et allsidig liv og få god utdannelse. Jeg er så takknemlig for at vi la den planen – en plan som er knyttet til vårt ønske om å gjøre det vi tror Gud håper vi vil gjøre. Det var faktisk en plan som var avhengig av at vi lyttet til Åndens tilskyndelser.

Min søster giftet seg for 10 år siden og har to skjønne barn. Hun tok en universitetsgrad og gjør en betydelig innsats i Kirken og i lokalsamfunnet. Jeg fortsetter å følge planen vår, og jeg tror det er det Gud ønsker jeg skal gjøre. Jeg undersøker stadig om det jeg gjør er riktig – om mine mål i livet stemmer med mitt største mål – å være Frelserens disippel. Jeg går inn for at mine mål og aktiviteter, både åndelige og verdslige, skal føre til at jeg bedre forstår min rolle som en Guds datter.

Som enslig siste-dagers-hellig kvinne har jeg anledning til å yte tjeneste på strålende måter. Jeg har et yrke som er tjenesteorientert, og jeg er i stand til å utføre mine kall i Kirken. Jeg har utviklet mine talenter og har fått unike anledninger til utdannelse. Jeg har et rikt liv. Hele tiden prøver jeg å følge Herrens tilskyndelser når jeg tar avgjørelser.

For noen år siden fikk jeg, sammen med seks andre enslige kvinner på omtrent samme alder, den unike og uventede anledning å møte Hjelpeforeningens president på generalplan, Bonnie D. Parkin. Vi tilbragte litt over en time sammen og snakket om vårt liv som enslige kvinner i Kirken.

Dette møtet var en av de store velsignelser for meg det året. Da vi satt rundt bordet på søster Parkins kontor, snakket vi om utfordringene og velsignelsene våre. Til slutt spurte hun om vi ønsket å komme med en siste kommentar. Jeg rakte opp hånden og sa: «Kirken er det beste stedet å være enslig kvinne.» Takket være anledningen til i løpet av den korte timen å bære mitt vitnesbyrd om tjeneste og lojalitet mot Gud, hadde jeg virkelig styrket mitt vitnesbyrd om min rolle i Kirken. Jeg visste fra før hva min rolle var, men jeg trengte dette forumet for å sette ord på den og styrke min overbevisning om hvor viktig den er.

Tillit til den enkelte

Jeg tror at det i Kirken er et klart behov for å utvikle tillit til den enkelte, ikke på grunnlag av om han eller hun passer inn i en kulturelt fastsatt tidsplan, men om han eller hun følger personlig åpenbaring fra en kjærlig himmelsk Fader. Det er viktig å ha tillit til at andre mennesker kan gjøre det som er riktig, og forstå at selv om deres liv er annerledes, tilbyr de oss noe spesielt som vi trenger. Det er for lettvint å tro at én tidsplan er riktig for alle.

Alle har utfordringer. Enten vi er gift, skilt, er enker eller ennå ikke gift, nyter vi alle godt av vårt felles guddommelige opphav og våre guddommelige og særskilte roller.

Jeg ber naturligvis om at jeg vil komme til å gifte meg og at min mann og jeg vil få barn. I mellomtiden går jeg inn for å styrke og forbedre mitt liv med evangeliet i sentrum. Som enslig kvinne har jeg velsignelser som jeg ville være utakknemlig for og skjødesløs med hvis jeg ikke benyttet dem, og jeg er sikker på at disse velsignelsene til slutt vil gjøre meg til en bedre hustru og mor.

Jeg er takknemlig for en kjærlig himmelsk Fader, som kjenner oss og vet hva vi kan gjøre med vårt liv – så forskjellig og spennende som det er. Jeg er takknemlig for det livet jeg har og anledningene som ligger foran meg. Jeg ber om at enhver av oss kan ha tillit til Herrens tidsplan for oss, tidsplaner som støttes av våre gode avgjørelser og vår tro på Gud.

Ekteskap og Herrens tidsplan

Bilde

«Tidspunktet for ekteskap er kanskje det beste eksempel på en ytterst viktig begivenhet i livet som er nesten umulig å planlegge. I likhet med andre viktige begivenheter på jorden som avhenger av andres handlefrihet og Herrens vilje og tid, kan ikke ekteskap forutses eller planlegges med sikkerhet. Vi kan og skulle arbeide for og be om våre rettferdige ønsker, men dette til tross vil mange forbli enslige langt utover den tiden de ønsket å gifte seg.

Hva skulle så gjøres i mellomtiden? Tro på vår Herre Jesus Kristus forbereder oss til hva livet enn bringer. Slik tro forbereder oss til å takle livets muligheter – til å benytte dem vi får og holde ut gjennom skuffelser over tapte muligheter. Når vi utøver slik tro, skulle vi forplikte oss til å følge visse prioriteringer og normer i saker vi ikke har kontroll over, og trofast holde fast ved denne forpliktelsen, uansett hva som skjer oss på grunn av andres handlefrihet eller Herrens tidsplan. Når vi gjør dette, vil det være noe permanent i vårt liv som vil gi oss veiledning og fred. Uansett hvilke omstendigheter som er utenfor vår kontroll, kan våre forpliktelser og normer være konstante.

Enslige voksnes forpliktelse og tjeneste kan holde dem sterke gjennom de vanskelige årene da de venter på riktig tidspunkt og riktig person. Deres forpliktelse og tjeneste kan også inspirere og styrke andre. De som forplikter seg slik, er kloke: Jeg vil sette Herren først i livet, og jeg vil holde hans bud. Denne forpliktelsen har alle kontroll over. Vi kan holde denne forpliktelsen uansett hva andre velger å gjøre, og den vil holde oss sterke uansett hvilket tidspunkt Herren setter for de viktigste hendelsene i vårt liv.»

Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: «Riktig tidspunkt», Liahona, okt. 2003, 15.