Abrahams bok 2
    Footnotes
    Theme

    Kapittel 2

    Abraham forlater Ur for å dra til Kana’an — Jehova viser seg for ham i Karan — Alle evangeliets velsignelser blir lovet hans ætt og gjennom hans ætt til alle mennesker — Han reiser til Kana’an og videre til Egypt.

    1 Nå lot Gud Herren hungersnøden bli meget stor i landet Ur, så stor at min bror aHaran døde, men bTarah, min far, bodde fremdeles i kaldeernes land Ur.

    2 Og det skjedde at jeg, Abraham, tok aSarai til hustru, og bNakor, min bror giftet seg med Milka som var Harans datter.

    3 Nå hadde Herren asagt til meg: Abraham, dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til et land som jeg vil vise deg.

    4 Derfor forlot jeg kaldeernes land aUr for å dra til Kana’ans land, og jeg tok med meg Lot, min brors sønn, og hans hustru, og min hustru Sarai, og også bmin far fulgte etter meg til det land som vi kalte Karan.

    5 Og hungersnøden avtok og min far ble igjen i Karan og bodde der, for det var mye småfe i Karan, og min far vendte seg igjen til sin aavgudsdyrkelse, derfor ble han værende i Karan.

    6 Men jeg, Abraham, og aLot, min brors sønn, ba til Herren, og Herren bviste seg for meg og sa til meg: Bryt opp og ta Lot med deg, for jeg har til hensikt å føre deg ut av Karan og gjøre deg til en tjener for å bære frem cmitt navn di et fremmed land som jeg vil gi din etterslekt til evig eie, hvis de lytter til min røst.

    7 For jeg er Herren din Gud, jeg bor i himmelen, jorden er amin fotskammel, jeg rekker min hånd ut over havet og det adlyder min røst, jeg gjør vinden og ilden til bmin stridsvogn, jeg sier til fjellene: Vik bort, og se, i samme stund, plutselig, blir de tatt av en hvirvelvind.

    8 Mitt navn er aJehova, og jeg bkjenner enden fra begynnelsen, derfor skal min hånd være over deg.

    9 Og jeg vil gjøre deg til en stor nasjon, og jeg vil avelsigne deg overmåte og gjøre ditt navn stort blant alle nasjoner, og du skal være en velsignelse for din ætt etter deg, så de i sine hender skal bære denne tjenestegjerning og bdette prestedømme ut til alle nasjoner.

    10 Og jeg vil velsigne dem gjennom ditt navn, for så mange som tar imot adette evangelium, skal kalles etter ditt navn og skal regnes til bdin ætt, og de skal stå frem og velsigne deg som csin far.

    11 Og jeg vil avelsigne dem som velsigner deg og forbanne dem som forbanner deg, og i deg (det vil si i ditt prestedømme) og i bdin ætt (det vil si ditt prestedømme) — for jeg gir deg det løfte at cdenne rettighet skal fortsette i deg og i din ætt etter deg (det vil si de direkte eller kjødelige etterkommere) — skal alle jordens familier velsignes, ja, med evangeliets velsignelser som er frelsens velsignelser, ja, det evige livs velsignelser.

    12 Nå, etter at Herren hadde endt sin tale til meg og trukket sitt åsyn bort fra meg, sa jeg i mitt hjerte: Din tjener har asøkt deg oppriktig, nå har jeg funnet deg.

    13 Du sendte din engel for å abefri meg fra Elkenas guder, og jeg vil gjøre vel i å lytte til din røst, la derfor din tjener bryte opp og dra bort i fred.

    14 Så jeg, Abraham, dro bort som Herren hadde sagt til meg, og Lot dro sammen med meg, og jeg, Abraham, var ato og seksti år gammel da jeg dro ut av Karan.

    15 Og jeg tok med meg aSarai som jeg tok til hustru da jeg var i bUr i Kaldea — og Lot min brors sønn og alle våre eiendeler som vi hadde samlet og de sjeler som vi hadde cvunnet i Karan — og dro avsted til dKana’ans land og bodde i telt mens vi var underveis,

    16 derfor var evigheten vårt dekke og vår aklippe og vår frelse mens vi reiste fra Karan gjennom Jerson for å komme til Kana’ans land.

    17 Nå bygget jeg, Abraham, et aalter i landet Jerson og ofret til Herren og ba om at bhungersnøden måtte vendes bort fra min fars hus for at de ikke skulle omkomme.

    18 Og deretter dro vi fra Jerson gjennom landet til stedet Sikem som lå på Mores sletter, og vi hadde allerede kommet til grensen mot akana’anittenes land, og der på Mores sletter bofret jeg og påkalte Herren i inderlig bønn fordi vi allerede hadde kommet inn i landet til denne avgudsdyrkende nasjon.

    19 Og Herren viste seg for meg som svar på mine bønner og sa til meg: Til din ætt vil jeg gi adette land.

    20 Og jeg, Abraham, brøt opp fra det sted hvor jeg hadde bygget alteret til Herren og dro videre til et fjell øst for aBetel, og der slo jeg opp mitt telt — med Betel i vest og bAi i øst — og der bygget jeg nok et alter til Herren og cpåkalte igjen Herrens navn.

    21 Og jeg, Abraham, reiste fortsatt videre mot syd, og det var fremdeles hungersnød i landet, og jeg, Abraham, besluttet å dra ned til Egypt for å oppholde meg der, for hungersnøden ble meget stor.

    22 Og det skjedde da det var like før jeg skulle inn i Egypt at Herren sa til meg: Se, aSarai din hustru er en meget vakker kvinne å se på,

    23 derfor skal det skje at når egypterne får se henne, vil de si: Hun er hans hustru, og de vil slå deg ihjel, men vil la henne få leve, se derfor til at du gjør således:

    24 La henne si til egypterne at hun er din søster, og din sjel skal leve.

    25 Og det skjedde at jeg, Abraham, fortalte Sarai, min hustru, alt Herren hadde sagt til meg — derfor ber jeg deg si til dem at du er min søster, så det kan gå meg vel for din skyld og min sjel skal leve på grunn av deg.