“Kapittel 15: Misjonærtjeneste: En hellig befaling”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 15”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 15

Misjonærtjeneste: En hellig befaling

“Misjonærarbeid er et særtrekk ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Under en flytur fra San Francisco til Los Angeles hadde president Thomas S. Monson en opplevelse som illustrerer hvor forberedt han var til å dele evangeliet med andre. En ung kvinne som satt ved siden av ham, leste Et underlig og forunderlig verk, en bok av eldste LeGrand Richards (1886–1983), som var medlem av De tolv apostlers quorum. President Monson spurte den unge kvinnen om hun var medlem av Kirken.

“Nei,” svarte hun. “Hvorfor spør du om det?”

President Monson forklarte at forfatteren av boken var en leder i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

“Sier du det?” spurte den unge kvinnen. “En venn ga meg denne, men jeg vet ikke så mye om den. Den har imidlertid vekket min nysgjerrighet.”

Da president Monson lurte på om han skulle si mer om Kirken, kom apostelen Peters ord til hans sinn: “Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!” (1 Peter 3:15). “Jeg kom frem til at dette var en passende anledning til å bære vitnesbyrd,” sa han.

“Jeg fortalte henne at det var mitt privilegium mange år tidligere å ha hjulpet eldste Richards med å trykke Et underlig og forunderlig verk. Jeg fortalte henne om denne flotte mannen. Jeg fortalte henne om de mange tusen som hadde tatt imot sannheten etter å ha lest det han hadde skrevet.

“Det var mitt privilegium, hele veien til Los Angeles, å få svare på hennes spørsmål om Kirken – intelligente spørsmål som kom fra et hjerte som søkte sannheten. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å be to søstermisjonærer oppsøke henne. Jeg spurte om hun ville komme til vår menighet i San Francisco, der hun bodde. Hun svarte bekreftende.”

Da president Monson kom hjem, videreformidlet han denne informasjonen til Kirkens ledere i San Francisco. “Kan dere forestille dere min glede da jeg noen måneder senere fikk en telefon fra stavspresidenten der han sa: ‘Eldste Monson, jeg ringer om Yvonne Ramirez, en flyvertinne, en ung dame som satt ved siden av deg på et fly til Los Angeles … Hun hadde nettopp blitt det nyeste medlemmet av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun vil gjerne snakke med deg og uttrykke sin takknemlighet.’”¹

“Det kom en hyggelig stemme på linjen: ‘Bror Monson, takk for at du bar vitnesbyrd for meg. Jeg er den lykkeligste menneske i hele verden.’

“Mens tårer fylte mine øyne og takknemlighet mot Gud utvidet min sjel, takket jeg henne og roste henne for at hun hadde søkt sannheten og, da hun hadde funnet den, bestemte seg for å gå ned i dette vannet som renser og gir adgang til evig liv.”²

“Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere” (1 Peter 3:15).

Thomas S. Monsons læresetninger

Vi har en befaling om å dele Jesu Kristi evangelium med andre.

For lenge siden ga vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, et guddommelig bud da han sa til sine kjære 11 disipler: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” [Matteus28:19–20]. Markus skriver at “de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med” [Markus 16:20].

Denne hellige befaling har ikke blitt tilbakekalt. Den har heller blitt understreket på nytt.³

“Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler” (Matteus 28:19).

Misjonærarbeid er et særtrekk ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det har det alltid vært, og det vil det alltid være.⁴

Vi er et misjonærorientert folk … Alma, den energiske misjonæren i Mormons bok, er et eksempel for oss på hvordan misjonærer skal oppføre seg: “Dette er min fryd at jeg kanskje kan være et redskap i Guds hånd til å bringe en eller annen sjel til omvendelse, og dette er min glede” (Alma 29:9).

Jeg tilføyer mitt personlige vitnesbyrd. Våre misjonærer er ikke selgere som fallbyr varer. De er den høyeste Guds tjenere, som bærer vitnesbyrd, underviser om sannheter og frelser sjeler.⁵

Til hver av oss kommer oppdraget å forkynne Kristi evangelium. Når vårt liv er i samsvar med Guds egen norm, vil de som er innen vår innflytelsessfære, aldri beklage: “Innhøstingen er forbi, sommeren er til ende, men vi er ikke frelst” [Jeremia 8:20].

Våre sjelers fullkomne hyrde, misjonæren som forløste menneskeheten, ga oss sin guddommelige forsikring:

“Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!

Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!” [Lære og pakter 18:15–16] …

Jeg ber om at vi må ha mot til å rekke ut fellesskapets hånd, pågangsvilje til å prøve og prøve igjen, og den ydmykhet som trengs for å søke veiledning fra vår Fader mens vi oppfyller vårt mandat til å forkynne evangeliet.⁶

Vårt syn på andre kan hjelpe dem å forandre seg.

Vi må huske at folk kan forandre seg. De kan legge bak seg dårlige vaner. De kan omvende seg fra overtredelser. De kan bære prestedømmet verdig. Og de kan tjene Herren flittig.⁷

Under ett av møtene hadde N. Eldon Tanner, som da var assistent for De tolvs quorum, nettopp returnert etter sin første erfaring som president for misjonene i Storbritannia og Vest-Europa. Han fortalte om en misjonær som hadde vært den mest fremgangsrike misjonæren han hadde møtt i alle sine intervjuer …

Bror Tanner spurte ham hva som var annerledes med hans tilnærming … Han sa at hvis han banket på døren og så en mann som røkte sigar, var kledd i gamle klær og tilsynelatende var uinteressert i alt – spesielt religion – så misjonæren for seg hvordan han ville sett ut under andre omstendigheter. I sitt sinn så han ham som glattbarbert og iført en hvit skjorte og hvite bukser. Og misjonæren kunne se seg selv lede mannen ned i dåpens vann. Han sa: “Når jeg ser på noen på denne måten, kan jeg bære mitt vitnesbyrd for ham på en måte som kan berøre hans hjerte.”

Vi har ansvar for å se på våre venner, våre kolleger og våre naboer på denne måten. Vi har et ansvar for å se enkeltpersoner ikke som de er, men heller som de kan bli. Jeg vil be dere innstendig om å tenke på dem på denne måten.⁸

Det finnes utallige personer som har lite eller intet vitnesbyrd akkurat nå, de som kunne og ville få et slikt vitnesbyrd om vi ville være villige til å gjøre en innsats for å bære vårt og hjelpe dem å forandre seg. I noen tilfeller kan vi anspore til endring.⁹

Å tjene som heltidsmisjonær er vårt livs anledning.

Utallige menneskers dype lengsel kommer til uttrykk i bønnen til en som snakket med den fordums Filip: “Hvordan skulle jeg [finne veien] når ingen rettleder meg?” [Apostlenes gjerninger 8:31].

… Verden trenger vår hjelp. Det finnes føtter å støtte, hender å ta tak i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse. Høsten er virkelig stor. La det ikke være noen misforståelse i så henseende. Dere har deres livs anledning til å være misjonærer. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke tilskuere, men deltagere.¹⁰

Enhver verdig og skikket ung mann skulle forberede seg til å utføre en misjon. Denne tjenesten er en prestedømsplikt – en forpliktelse Herren forventer av oss som er gitt så mye. Unge menn, jeg oppfordrer dere til å forberede dere til misjonærtjeneste. Hold dere rene og verdige til å representere Herren. Hold dere sunne og sterke. Studerer Skriftene. Delta i Seminar og Institutt der hvor dette er tilgjengelig …

Søstre, selv om dere ikke har det samme prestedømsansvar som de unge mennene til å reise på heltidsmisjon, yter dere også verdifulle bidrag som misjonærer, og vi er takknemlige for deres tjeneste.

Til de modne brødre og søstre i Kirken, jeg minner om at Herren trenger mange, mange flere av dere som heltidsmisjonærer. Hvis dere ennå ikke er i den fasen av livet hvor dere kan reise ut som misjonærektepar, oppfordrer jeg dere til å forberede dere nå til den dagen, dersom omstendighetene tillater det, da du og din ektefelle kan gjøre det. Få andre muligheter vil by seg i livet hvor dere kan nyte den gode ånd og tilfredsstillelse som kommer av å utføre heltidstjeneste sammen i Mesterens verk.

Noen av dere er kanskje sjenerte av natur eller føler dere uskikket til å kunne ta imot et slikt kall. Husk at dette er Herrens verk, og når vi går Herrens ærend, har vi krav på Herrens hjelp. Herren vil forme ryggen i forhold til byrden som blir lagt på den.¹¹

Forbered dere på å tjene verdig, med øyet ene og alene vendt mot Guds ære og hans hensikter. Dere vil aldri få kjennskap til den fulle innflytelse som deres vitnesbyrd og tjeneste vil ha, men dere vil vende tilbake med glede over å ha hatt anledning til å utføre et hellig kall og tjene Mesteren. Dere vil for evig bli elsket av dem dere bringer sannhetens lys til.¹²

“Dere har deres livs anledning til å være misjonærer. Evighetens velsignelser venter dere.”

Herren vil hjelpe oss i vår misjonærtjeneste.

[Et] eksempel på et liv i tjeneste … er det Juliusz og Dorothy Fussek opplevde som misjonærer. De ble kalt på misjon til Polen for 18-måneder. Bror Fussek var født i Polen. Han snakket språket. Han elsket folket. Søster Fussek var engelsk og visste lite om Polen og folket der.

De stolte på Herren og tok fatt på oppdraget. Levestandarden var lav, arbeidet ensomt og oppgaven enorm. Det var ikke opprettet en fullstendig misjon i Polen på den tiden. Oppdraget ekteparet Fussek fikk, var å berede veien slik at misjonen kunne utvides og få permanent fotfeste, slik at andre misjonærer kunne kalles, folket bli undervist, konvertitter døpt, grener opprettet og møtehus bygget.

Ble eldste og søster Fussek fortvilet fordi oppdraget var så enormt? Ikke et øyeblikk. De visste at de var kalt av Gud, de ba om hans guddommelige hjelp, og de viet seg helhjertet til arbeidet. De ble ikke værende i Polen i atten måneder, men i fem år. Alle de forannevnte målene ble realisert, Noe som kom til uttrykk etter et tidligere møte med eldstene Russell M. Nelson, Hans B. Ringger og jeg, ledsaget av eldste Fussek, og statsråd Adam Wopatka i den polske regjering, og vi hørte ham si: “Deres kirke er velkommen hit. Dere kan bygge deres hus, dere kan sende deres misjonærer. Dere er velkomne i Polen. Denne mannen,” sa han og pekte på Juliusz Fussek, “har tjent deres kirke vel, det har også hans hustru. Dere kan være takknemlige for deres eksempel og arbeid.”

La oss i likhet med Fusseks gjøre det vi skulle gjøre i Herrens verk. Da kan vi sammen med Juliusz og Dorothy Fussek gjenta salmistens ord: “Min hjelp kommer fra Herren” [Salmene 121:2].¹³

Misjonærarbeid krever forberedelse, kjærlighet til andre og vår beste innsats.

Jeg vil gjerne foreslå en formel som vil sikre deres suksess som misjonærer:

Forbered dere med en hensikt.
Undervis med vitnesbyrd.
Arbeid med kjærlighet.

For det første: Forbered dere med en hensikt. Husk Herrens ord om kvalifikasjon: “Se, Herren krever hjertet og et villig sinn” [Lære og pakter 64:34]. Misjonærarbeid er vanskelig. Det legger beslag på ens energi, det anstrenger ens kapasitet, det krever full innsats – ofte en ekstra anstrengelse. Intet annet arbeid krever mer tid, større hengivenhet eller så stort offer og inderlig bønn …

For det annet, undervis med vitnesbyrd. Peter og Johannes, disse omvendte fiskerne som ble apostler, ble advart [av saddukeerne] mot å forkynne annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Deres svar var bestemt: “Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud! For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt” [Apostlenes gjerninger 4:19–20].

Apostelen Paulus, som så helstøpt vitnet om sannheten, talte til oss alle – både medlemmer og misjonærer – da han ga sin kjære venn Timoteus dette råd: “Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet” [1 Timoteus 4:12 …

For det tredje, arbeid med kjærlighet. Det finnes ingen erstatning for kjærlighet. Denne kjærligheten blir ofte tent i unge år av en mor, utviklet av en far og holdt vedlike ved tjeneste for Gud. Husk Herrens råd: “Og tro, håp, barmhjertighet og kjærlighet, med øyet vendt mot Gud og til hans ære, gjør ham skikket for arbeidet” [Lære og pakter 4:5]. Hver enkelt av oss kan gjøre vel i å spørre seg selv: Har jeg i dag gått fremover i tro, i håp, i barmhjertighet, i kjærlighet?¹⁴

For mange år siden arbeidet jeg sammen med en mann ved navn Sharman Hummel i trykkeribransjen. Jeg spurte ham en gang hvordan han mottok sitt vitnesbyrd om evangeliet.

Han svarte: “Vi bodde på Østkysten. Jeg reiste med buss til San Francisco. I Salt Lake City kom en ung pike ombord i bussen – en Primær-pike – og satte seg ved siden av meg. Hun skulle til Reno i Nevada for å besøke tanten sin. På vår reise vestover la jeg merke til en plakattavle: ‘Kom til mormonenes søndagsskole denne uken.’

Jeg sa til den lille piken: ‘Det er vel mange mormoner i Utah, ikke sant?’

Hun svarte: ‘Ja, sir.’

Da sa jeg til henne: ‘Er du mormon?’

Igjen svarte hun: ‘Ja, sir.’”

Sharman Hummel spurte så: “Hva tror mormonere på?” Den lille piken siterte den første trosartikkelen, og så snakket hun om den. Videre ga hun ham den andre trosartikkelen og snakket om den. Så ga hun ham den tredje og den fjerde og den femte og den sjette og alle trosartiklene, og snakket om dem alle.

Sharman Hummel sa: “Jeg ble dypt imponert. Da jeg kom til San Francisco, var det første jeg gjorde å se … etter Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg ringte misjonspresidenten, og han sendte to misjonærer dit jeg bodde. Jeg ble medlem av Kirken, min hustru ble medlem, [og] alle våre barn ble medlemmer.”

Hele familien Hummel holdt seg aktive i Kirken. Alle døtrene har vært i tempelet. Utallige er dem som har blitt bragt til kunnskap om evangeliet av medlemmene av denne familien – alt fordi et lite barn hadde lært trosartiklene og hadde evne og mot til å forkynne sannheten.¹⁵

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson sa at hver enkelt av oss har “oppdraget å forkynne Kristi evangelium” (del 1). Hvorfor vil vår himmelske Fader at vi skal dele evangeliet med andre? Kan du nevne noen måter du har delt evangeliet med andre på? Når har du følt vår himmelske Fader lede din innsats? Når har du opplevd glede ved å dele evangeliet med andre?
Gjennomgå historien om misjonæren i del 2. Hvorfor tror du denne misjonærens måte å se folk på hjalp ham å dele evangeliet med andre? Hvordan har evangeliet hjulpet deg å gjøre endringer i livet ditt?
Hvordan har misjonærtjeneste velsignet deg eller noen du kjenner? (Se del 3.) Hva er noen måter vi kan forberede oss til misjonærtjeneste på? Hvordan kan voksne hjelpe barn og ungdom å forberede seg til å reise på misjon? Hvordan kan vi hjelpe misjonærene?
Hva kan vi lære av historien om eldste og søster Fussek? (Se del 4.)
President Monson understreket at “det finnes ingen erstatning for kjærlighet” i misjonærarbeidet (del 5). Hvorfor er kjærlighet avgjørende i misjonærarbeidet? Hva kan vi lære om misjonærarbeid av den unge piken som delte trosartiklene? Tenk over hver dag hvordan du ville svare på president Monsons spørsmål: “Har jeg i dag vokst i tro, i kraft, i kunnskap, i nestekjærlighet og kjærlighet?”

Aktuelle skriftsteder

Esekiel 34:11–15; Markus 16:15; Alma 26:1–16; Lære og pakter 15; 60:2; 84:85–88; 88:81; 123:11–17

Hjelp til undervisningen

“Når elevene forteller hva de lærer, føler de ikke bare Ånden og styrker sitt eget vitnesbyrd, men de oppmuntrer også andre [familie- eller] klassemedlemmer til å oppdage sannheter selv … Sett av tid til at elevene kan dele i hver leksjon. I noen tilfeller kan du oppdage at disse diskusjonene er leksjonen” (Undervisning på Frelserens måte, [2016], 30).