“Kapittel 22: Takknemlighetens vidunderlige kraft”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 22”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 22

Takknemlighetens vidunderlige dyd

“Å uttrykke takknemlighet er elskverdig og hederlig. Å vise takknemlighet er generøst og edelt, men å leve med takknemlighet i vårt hjerte er å røre ved himmelen.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Da president Monson var omtrent 10 år gammel, begynte han å utvikle interesse for fugler, spesielt duer. Fra skolevinduene så han og vennene hans ofte duer sitte på takene i nærheten. Etter skolen fanget guttene noen ganger duer, og Tom og hans venn Bob laget enkle dueslag for dem i bakgårdene sine.

Snart satte Bobs far inn et vindu i Bobs dueslag for å hindre vinden i å plage fuglene. Tom begynte å ønske seg et slikt vindu i sitt eget dueslag.

En dag overrasket Bobs far Tom ved å komme hjem til familien Monson med et vindu og sette det inn i dueslaget hans. Da han mintes sine følelser den gangen, sa president Monson senere: “Jeg hadde aldri før opplevd en slik takknemlighet for noe som en annen person på egenhånd hadde gjort for meg.”¹

Mesteparten av sitt liv drev president Monson med oppdrett av duer i hagen sin. Han utvidet sin oppdrett til å omfatte mange forskjellige slags duer, hvorav noen vant priser på fylkes- og delstatsutstillinger.² Gjennom alle sine erfaringer med denne livslange hobbyen glemte han aldri sin takknemlighet for den enkle vennlige handlingen Bobs far gjorde.

Etter å ha lært om takknemlighetens kraft fra denne og andre erfaringer, gjorde president Monson det til et fremtredende tema i sine læresetninger. “Min oppriktige, inderlige bønn er at vi i vårt eget liv må vise den strålende dyd som takknemlighet er,” sa han. Måtte den gjennomsyre hele vår sjel, nå og for alltid.”³

Gjennom hele sitt liv følte president Monson takknemlighet for at faren til en av vennene hans installerte et vindu i dueslaget hans da han var ung gutt.

Thomas S. Monsons læresetninger

Å uttrykke takknemlighet er et mønster for personlig lykke.

Takknemlighet er et guddommelig prinsipp. Herren sa i en åpenbaring til profeten Joseph Smith:

“Du skal takke Herren din Gud i alle ting …

“Ved intet krenker mennesket Gud mer, og mot ingen er hans vrede mer opptent, enn mot dem som ikke anerkjenner hans hånd i alle ting” [Lære og pakter 59:7, 21].

I Mormons bok blir vi bedt om å leve “i takksigelse for all barmhjertighet og alle velsignelser Gud skjenker dere” [Alma 34:38].⁴

Gracias, danke, merci – uansett hvilket språk som tales, vil “takk”, når det blir hyppig uttalt, gjøre oss i godt humør, skaffe oss flere venner og virke oppløftende på oss mens vi er på vei mot fullkommenhet … Det vitner om noe ukomplisert – ja, oppriktig – når “takk” blir uttalt.

Det vakre og veltalende i et uttrykk for takknemlighet gjenspeiles i en beretning som sto i en avis for noen år siden:

“Columbia politidistrikt auksjonerte på fredag bort ca. 100 sykler som ingen hadde gjort krav på. ‘En dollar,’ sa en 11 år gammel gutt da man begynte å gi bud på den første sykkelen. Men budene gikk mye høyere. ‘En dollar,’ gjentok gutten forhåpningsfullt hver gang en ny sykkel ble vist frem.

Auksjonarius, som hadde auksjonert ut stjålne eller bortkomne sykler i 43 år, la merke til at det virket som om guttens håp steg hver gang en racersykkel ble budt frem.

Så var det bare en racersykkel igjen. Budene kom opp i åtte dollar. ‘Solgt til gutten der borte for ni dollar!’ sa auksjonarius. Han tok åtte dollar fra sin egen lomme og ba gutten om å få hans dollar. Gutten leverte pengene i form av småmynter – tok sykkelen og begynte å gå. Men han gikk bare et par meter. Han parkerte omhyggelig sin nye eiendel, gikk tilbake, slo armene takknemlig rundt auksjonarius’ hals og gråt.”

Når følte vi sist en så dyp takknemlighet som denne gutten? Det andre gjør for oss, er kanskje ikke så hjertegripende, men det finnes visselig gode gjerninger som fortjener at vi gir uttrykk for takknemlighet.⁵

Husk å takke. I disse tre ordene har du det beste kurset for et lykkelig ekteskap, en formel for varige vennskap og et mønster for personlig lykke.⁶

Et takknemlig hjerte kommer av å uttrykke takknemlighet til vår himmelske Fader for hans velsignelser og til menneskene rundt oss for alt de tilfører vårt liv. Dette fordrer bevisst innsats – iallfall frem til vi virkelig har lært og utviklet en takknemlig holdning. Vi føler ofte takknemlighet og mener å uttrykke den, men glemmer det, eller kommer bare aldri så langt. Noen har sagt at det “å være takknemlig, men ikke uttrykke det, er som å pakke inn en gave uten å gi den til noen” [William Arthur Ward, i Allen Elias, red., Change Your Life! (2010), 15].⁷

Husker vi å takke for de velsignelser vi mottar? Oppriktig takk hjelper oss ikke bare å se våre velsignelser, men åpner også himmelens dører og hjelper oss å føle Guds kjærlighet.⁸

I salme 30 lover David høytidelig: “Herre min Gud, jeg vil gi deg takk for evig!” [Salmene 30:12].

Apostelen Paulus sa i sitt brev til korinterne: “Gud være takk for sin usigelige gave!” [2 Korinter 9:15]. Og til tessalonikerne: “Takk for alt! For dette er Guds vilje” [1 Tessaloniker 5:18].

Mine brødre og søstre, takker vi Gud “for [hans] usigelige gave” og store velsignelser som gis oss i så rikelig monn?

Stopper vi opp og grunner på Ammons ord? “Nå, mine brødre, ser vi at Gud erindrer alle folk, i hvilket som helst land de befinner seg. Ja, han teller sitt folk … over hele jorden. Nå er dette min glede og min store takksigelse, ja, og jeg vil takke min Gud til evig tid” [Alma 26:37] …

Profeten Alma ba inntrengende: “Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode. Ja, når du legger deg ned om kvelden, så legg deg ned for Herren, så han kan våke over deg når du sover, og når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fylt av takk til Gud. Og hvis du gjør disse ting, skal du bli løftet opp på den siste dag” [Alma 37:37].⁹

Å fokusere på våre velsignelser hjelper oss å takle utfordringer og problemer.

Uavhengig av våre omstendigheter har vi alle mye å være takknemlige for om vi bare stopper opp og tenker over våre velsignelser.

Dette er en fantastisk tid å leve på jorden. Selv om det er mye galt i verden i dag, er det mange ting som er riktige og gode. Det finnes ekteskap som består, foreldre som elsker sine barn og ofrer for dem, venner som bryr seg om oss og hjelper oss, lærere som underviser. Vi blir velsignet på utallige måter …

Når vi møter utfordringer og problemer i livet, er det ofte vanskelig for oss å fokusere på våre velsignelser. Strekker vi oss imidlertid dypt nok og leter godt nok, vil vi kunne føle og erkjenne hvor mye vi er blitt gitt.

Jeg vil fortelle om en familie som var i stand til å finne velsignelser midt i alvorlige utfordringer. Dette er en beretning jeg leste for mange år siden og har beholdt på grunn av budskapet den formidler. Den ble skrevet av Gordon Green …

Gordon forteller at han vokste opp på en gård i Canada, hvor han og søsknene måtte skynde seg hjem fra skolen mens de andre barna spilte ballspill og gikk og badet. Deres far hadde imidlertid evnen til å hjelpe dem å forstå at arbeidet deres betydde noe. Dette gjaldt ikke minst etter innhøstningen, når familien feiret thanksgiving, for på denne dagen ga faren dem en stor gave. Han gikk gjennom alt de hadde.

Om morgenen på thanksgiving tok han dem med ned i kjelleren med alle epletønnene, bingene med rødbeter, gulrøtter pakket i sand og stabler av poteter i sekker, så vel som erter, mais, snittebønner, gelé, jordbær og annen hermetikk som fylte hyllene. Han fikk barna til å telle alt sammen omhyggelig. Så gikk de ut i låven og beregnet hvor mange tonn høy de hadde og hvor mange skjepper korn det var i kornkammeret. De telte kyrne, grisene, hønene, kalkunene og gjessene. Deres far ville at de skulle se hvordan det sto til med dem, men de visste at han på denne festdagen egentlig ønsket at de skulle forstå hvor rikt Gud hadde velsignet dem for alle deres arbeidstimer. Til slutt, da de satte seg ned til festmåltidet moren hadde tilberedt, var velsignelsene noe de følte.

Gordon skrev imidlertid at den takksigelseshøytiden han husket med størst takknemlighet, var det året de ikke lot til å ha noe å være takknemlige for.

Året begynte godt. De hadde høy til overs, rikelig med frø, fire kull med griser, og faren hadde satt litt penger til side slik at han en dag kunne få råd til en høylaster – en fantastisk maskin de fleste bønder bare kunne drømme om. Det var også det året elektrisiteten kom til byen deres … [De skaffet] seg en vaskemaskin som jobbet for seg selv hele dagen, og strålende lyspærer som dinglet fra hvert et tak. Det var ikke lenger lamper å fylle med olje eller veker som måtte kuttes, ingen flere sotete lampekupler å vaske. Lampene ble stille satt på loftet.

Elektrisitetens ankomst til gården var nesten det siste gode som hendte dem det året. Akkurat da avlingene begynte å skyte opp av jorden, begynte det å regne. Da vannet endelig trakk seg tilbake, var det ikke en eneste plante igjen. De plantet igjen, men mer regn slo avlingen ned i jorden igjen. Potetene råtnet i gjørmen. De solgte et par kyr, alle grisene og andre dyr de hadde tenkt å beholde, og fikk svært lave priser for dem fordi alle andre måtte gjøre det samme. Alt de høstet det året, var en flekk med neper som på et eller annet vis hadde overlevd uværet.

Så ble det thanksgiving igjen. Moren sa: “Kanskje vi bare skal glemme det i år. Vi har ikke engang en gås igjen.”

Om morgenen på thanksgiving kom imidlertid Gordons far med en hare og ba sin hustru om å tilberede den. Motvillig satte hun i gang, idet hun tilkjennega at det ville ta lang tid å tilberede den seige gamle saken. Da den endelig kom på bordet sammen med noen av nepene som hadde overlevd, nektet barna å spise. Gordons mor gråt, men så gjorde faren noe merkverdig. Han gikk opp på loftet, hentet en oljelampe, satte den på bordet og tente den. Han ba barna slukke de elektriske lysene. Da det bare var denne lampen igjen, kunne de knapt tro at de hadde hatt det så mørkt før. De forundret seg over hvordan de hadde klart å se noe uten de sterke lysene som elektrisiteten muliggjorde.

Maten ble velsignet, og alle spiste. Da middagen var over, satt alle stille. Gordon skrev:

“I den gamle lampens beskjedne dunkelhet, begynte vi igjen å se klart … Det var et herlig måltid. Haren smakte som kalkun, og nepene var de mildeste vi kunne huske å ha smakt … “Vårt hjem … på tross av sine mangler, var svært godt for oss” [tilpasset fra H. Gordon Green, “The Thanksgiving I Don’t Forget”, Reader’s Digest, nov. 1956, 69–71].

Mine brødre og søstre, å uttrykke takknemlighet er elskverdig og hederlig. Å vise takknemlighet er generøst og edelt, men å leve med takknemlighet i vårt hjerte er å røre ved himmelen.¹⁰

“[Vi har alle] mye å være takknemlige for om vi bare stopper opp og tenker over våre velsignelser.”

Vi kan utvikle en takknemlig holdning.

Vi kan løfte oss selv og andre når vi nekter å dvele ved negative tanker og heller fremelsker en takknemlig holdning i vårt hjerte. Hvis utakknemlighet regnes blant de alvorlige synder, da inntar takknemlighet sin plass blant de edleste dyder. Noen har sagt at “takknemlighet ikke bare er den største dyd, men opphavet til alle andre” [Cicero, i A New Dictionary of Quotations on Historical Principles, red. H. L. Mencken (1942), 491].

Hvordan kan vi utvikle en takknemlig holdning i vårt hjerte? President Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, ga et svar. Han sa: “En takknemlig mann ser så mye i verden å være takknemlig for, og for ham veier det gode tyngre enn det onde. Kjærlighet overvinner sjalusi, og lys driver mørket ut av hans liv.” Han fortsatte: “Stolthet tilintetgjør vår takknemlighet og setter egoisme i dens sted. Hvor mye lykkeligere vi er sammen med en takknemlig og kjærlig sjel, og hvor oppsatt vi skulle være på å utvikle, gjennom et ydmykt liv, en takknemlig innstilling til Gud og mennesker!” [Gospel Doctrine, 5. utg. (1939), 263].

President Smith forteller oss at et ydmykt liv er nøkkelen til å føle takknemlighet.

Gjør materielle eiendeler oss lykkelige og takknemlige? Muligens for en stund. Men det som gir dyp og varig lykke og takknemlighet, er det som penger ikke kan kjøpe: vår familie, evangeliet, gode venner, vår helse, våre evner, den kjærlighet vi mottar av andre rundt oss. Dessverre er dette noe av det vi tillater oss å ta for gitt.¹¹

Vi har ingen mulighet til å vite når muligheten til å kunne gi en hjelpende hånd vil åpne seg for oss. Den vei til Jeriko som hver enkelt av oss drar, har ikke noe navn, og den trette reisende som trenger vår hjelp, er kanskje en ukjent. Så altfor ofte gir ikke den som mottar den godhet som blir vist, uttrykk for sine følelser, og vi blir berøvet for et glimt av storhet og et skjær av ømhet som motiverer oss til å gå og gjøre likeså. Vedkommende som skrev et brev som nylig kom til Kirkens hovedkvarter, ga uttrykk for virkelig takknemlighet … :

“Til Det første presidentskap.

Salt Lake City viste meg kristen gjestfrihet en gang under mine vandringsår.

På en reise med buss tvers over landet til California gikk jeg av bussen ved terminalen i Salt Lake City, syk og skjelvende av stor søvnmangel forårsaket av at jeg manglet nødvendig medisin. I min hodekulls flukt fra en dårlig situasjon i Boston hadde jeg fullstendig glemt mine medisiner.

I Temple Square hotells restaurant satt jeg helt nedslått, med nevene under kinnene og stirret på en kaffekopp som jeg egentlig ikke ville ha. Fra øyekroken så jeg et par nærme seg bordet mitt. ‘Står det bra til med deg, unge mann?’ spurte kvinnen. Jeg reiste meg, gråtende og litt oppskaket, og fortalte min historie og fikk sagt hvilken knipe jeg var i. De lyttet oppmerksomt og tålmodig til min nesten usammenhengende fortelling, og så tok de seg av saken. De må ha vært fremstående borgere. De snakket med restaurantsjefen, og så ga de meg beskjed om at jeg kunne spise alt jeg ønsket der i fem dager. De tok meg med til hotellresepsjonen ved siden av og skaffet meg et rom for frem døgn. Deretter kjørte de meg til en klinikk og sørget for at jeg fikk de medisinene jeg trengte. Det ble i sannhet min livline til forstand og trøst.

Mens jeg kom meg etter sykdommen og bygget opp kreftene, gjorde jeg det til en regel å være tilstede ved de daglige orgeløvelsene i Tabernaklet. Dette instrumentets celestiale lyd fra den svakeste intonasjon til den mektige fulle styrke er den mest opphøyde klangfylde jeg har opplevd. Jeg har skaffet meg albumer og kassetter med Tabernakel-orglet og koret som jeg til enhver tid kan være sikker på beroliger og oppløfter en nedtrykt ånd.

Den siste dagen på hotellet leverte jeg inn nøkkelen før jeg fortsatte min reise. Da fikk jeg overlevert et budskap fra dette ekteparet: ‘Betal oss tilbake ved å vise velvillig godhet overfor en annen vanskeligstilt sjel langs din vei.’ Det hadde jeg for vane, men jeg bestemte meg for å være enda mer på utkikk etter noen som kunne trenge å bli oppløftet.

Jeg ønsker dere alt godt. Jeg vet ikke om dette virkelig er de ‘siste dager’ som omtales i Skriften, men jeg vet at to medlemmer av deres kirke viste seg som hellige overfor meg i en desperat nødens stund. Jeg tenkte bare at dere hadde lyst til å vite det.”¹²

“Den vei til Jeriko som hver enkelt av oss drar, har ikke noe navn, og den trette reisende som trenger vår hjelp, er kanskje en ukjent.”

Vi viser takknemlighet til vår Frelser når vi følger hans eksempel og adlyder hans ord.

I tillegg til alt annet vi er takknemlige for, må [vi] gjenspeile vår takknemlighet for vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Hans enestående evangelium gir svar på livets største spørsmål: Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi her? Hvor blir det av vår ånd når vi dør? Dette evangelium gir dem som lever i mørke, lyset av guddommelig sannhet.

Han lærte oss å be. Han lærte oss hvordan vi skal leve. Han lærte oss hvordan vi skal dø. Hans liv er en arv av kjærlighet. Han helbredet syke, oppløftet undertrykte, frelste syndere …

La oss følge ham. La oss ta etter Hans eksempel. La oss adlyde hans ord. Derved gir vi Ham den guddommelige gaven takknemlighet.¹³

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Gjennomgå Skriftene som president Monson siterte om hvor viktig takknemlighet er (se del 1). Hvorfor tror du at det å være takknemlig er “et mønster for personlig lykke”? Hvordan har takknemlighet hjulpet deg å føle Guds kjærlighet? På hvilke måter kan vi uttrykke takknemlighet til andre?
Hvorfor tar vi noen ganger våre velsignelser for gitt? (Se del 2.) Hvordan har det å overveie dine velsignelser hjulpet deg i en vanskelig periode? Hva er noen velsignelser du ikke har sett før du gjorde en innsats for å se dem? Hva kan vi lære om takknemlighet fra historien om Gordon Green?
Hvordan kan vi utvikle en takknemlig holdning? (Se del 3.) Hvordan har bønn hjulpet deg til å utvikle større takknemlighet? Hvordan viser tjeneste for andre vår takknemlighet til Gud? Hvordan påvirkes vårt liv når vi lever med takknemlighet?
President Monson rådet oss til å “gjenspeile vår takknemlighet for vår Herre og Frelser, Jesus Kristus” (del 4). Hvordan kan vi styrke vår takknemlighet for Frelseren? Hvordan kan vi vise vår takknemlighet til ham?

Aktuelle skriftsteder

Salmene 100:3–4; Lukas 17:11–19; Kolosserne 2:6–7; 2 Nephi 9:50–52; Mosiah 2:19–22; Lære og pakter 78:18–19

Studiehjelpemidler

“Planlegg studieaktiviteter som vil bygge opp din tro på Frelseren” (Forkynn mitt evangelium [2004], 22). Mens du studerer kan du for eksempel tenke over følgende spørsmål: Hvordan kan disse læresetningene hjelpe meg å øke min forståelse av Jesu Kristi forsoning? Hvordan kan disse læresetningene hjelpe meg å bli mer lik Frelseren?