“Kapittel 9: Møt motgangens stormer med tro”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 9”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 9

Møt motgangens stormer med tro

“Var det ikke for utfordringer som skal overvinnes og problemer å løse, ville vi forbli omtrent som vi er, med liten eller ingen fremgang mot vårt mål som er evig liv.”

Fra Thomas S. Monsons liv

I 1968 fikk president Thomas S. Monson, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, i oppdrag å føre tilsyn med Kirkens misjoner i Europa. I november dro han for å besøke de hellige i Den tyske demokratiske republikk, som var under kommunistisk styre. Han beskrev tiden som en tid med frykt, undertrykkelse og nød. Til tross for disse prøvelsene holdt Kirkens medlemmer ut i tro. “Jeg så fortvilelsens sløvhet i mange forbipasserendes ansikter, men et lyst og vakkert uttrykk for kjærlighet utstråle fra våre medlemmer”, sa han.

President Monsons første møte med disse hellige var i en gammel lagerbygning i Görlitz. Bygningen var fortsatt “utbombet av krigen”, fortalte han, “men innvendig gjenspeilte den kjærlige omsorgen fra våre ledere som bragte klarhet og renhet til en ellers dårlig og dyster bygning.”

Under møtet ble president Monson rørt da medlemmene sang følgende salme om håp i en tid med motgang:

Om av trengsel du må prøves, svikt dog ei!
Om enn venner deg berøves, svikt dog ei!
Om av verden du foraktes
Og som dåre du betraktes
og av motgang overmaktes, svikt dog ei!

Modig strid for sannhets sak
Hvor trang enn er din vei.
Komme vil en gledens dag
For hver for hver, som svikter ei.
[“Om av trengsel du må prøves”, Salmer og sanger (1956), nr. 123]

President Monson sa senere: “Jeg hadde aldri hørt slik sang … Jeg har sjelden møtt forsamlinger som har vist større kjærlighet til evangeliet.”¹ Disse helliges hengivenhet som utholdt så stor motgang, ydmyket ham: “De hadde så lite. Mitt hjerte ble fylt av sorg fordi de ikke hadde noen patriark. De hadde ingen menigheter eller staver – bare grener. De kunne ikke få velsignelsene i tempelet – hverken begavelse eller besegling. Det hadde ikke vært noe offisielt besøk fra Kirkens hovedkvarter på lang tid. Medlemmene fikk ikke lov til å forlate landet. Men likevel satte de sin lit til Herren av hele sitt hjerte.”²

Etter hvert som møtet fortsatte, reiste president Monson seg for å tale. Om denne opplevelsen sa han noen år senere: “Med tårer i øynene og en stemme som var halvkvalt av sinnsbevegelse, ga jeg folket et løfte: ‘Hvis dere vil fortsette å være sanne og tro mot Guds bud, vil dere få enhver velsignelse som et hvilket som helst medlem av Kirken i hvilket som helst annet land nyter godt av’. Så ble jeg klar over hva jeg hadde sagt.”³

Den kvelden, da president Monson overveide den fulle virkningen av det som ville være nødvendig for at dette løftet skulle bli oppfylt, knelte han i bønn og ba: “Himmelske Fader, jeg er i din tjeneste. Dette er din kirke. Jeg har uttalt ord som ikke kom fra meg, men fra deg og din Sønn. Vil du derfor oppfylle løftet til dette edle folk.” Som svar på hans bønn kom ordene i et skriftsted fra Salmenes bok til hans sinn: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud” (Salmene 46:10).

Gradvis, i løpet av ca. 20 år, ble løftet oppfylt, herunder det president Monson betraktet som det største mirakelet – byggingen av et tempel i Freiberg i 1985, som til slutt gjorde tempelets velsignelser tilgjengelig for disse trofaste hellige.

Videre, i 1988, “ble det gitt anledning for heltidsmisjonærer til å komme inn i landet og at landets ungdom kunne tjene andre steder i verden. Så [i 1989] falt Berlinmuren sammen som Jerikos murer, og friheten, med det medfølgende ansvar, kom tilbake”.⁴

President Monson reiste mange ganger til Den tyske demokratiske republikk for å hjelpe de hellige der. Sammen møtte de prøvelser med mot, tro og tillit til Gud. Og sammen opplevde de mirakler. Selv om veien var lang og “tårer øyet vetet”, sviktet de ei. Til slutt ble de velsignet med en “gledens dag” da profetiske løfter ble oppfylt. (Du finner en mer detaljert beretning på side 23–28.)

Thomas S. Monsons læresetninger

I lidelser og prøvelser er vår største trøst Jesu Kristi evangelium.

Livet er en erfaringens skole, en prøvetid. Vi lærer mens vi bærer våre lidelser og gjennomlever våre hjertesorger …

Man kan trygt anta at intet menneske har levd fullstendig fri for lidelser og trengsler, og heller ikke har det vært en tid i menneskenes historie som ikke har fått sin fulle del av omveltninger, fordervelse og elendighet.

Når livet plutselig blir grusomt, fristes man til å stille spørsmålet: “Hvorfor meg?” Selvbebreidelse er en vanlig praksis, selv når vi kanskje ikke hadde noen kontroll over våre problemer. Av og til virker det som det ikke finnes noe lys i enden av tunnelen, intet daggry som kan sprenge nattens mørke. Vi føler oss omgitt av sønderknuste hjerters smerte, skuffelsen over knuste drømmer, og fortvilelsen over håp som svant. Vi slutter oss til bønnen i Bibelen: “Er det da ingen balsam i Gilead?” [Jeremia 8:22] …

Til alle som er så fortvilet, vil jeg tilby forsikringen som vi finner i salmen: “Om kvelden kommer gråt som en gjest, om morgenen er det frydesang” [Salmene 30:5].

La oss, hver gang vi er tilbøyelige til å føle oss nedtynget av livets hårde slag, huske at andre har gått den samme veien, har holdt ut og så vunnet.

Det synes å være et uendelig lager av problemer for alle og enhver. Vårt problem er at vi ofte venter oss øyeblikkelige løsninger, og glemmer at tålmodighetens himmelske dyd ofte kreves.

Synes dere noen av følgende utfordringer lyder kjent?

Handikappede barn
En kjær persons død
Oppsigelse på jobben
At det ikke lenger er bruk for deres ferdigheter
En opprørsk sønn eller datter
Mental og følelsesmessig sykdom
Ulykker
Skilsmisse
Overgrep
Altfor stor gjeld

Listen er uendelig. I dagens verden er det til tider en tendens til å føle seg løsrevet – til og med isolert – fra ham som gir hver god gave. Vi bekymrer oss over at vi er alene. Dere kan spørre: “Hvordan skal vi greie oss?” Det som til slutt gir oss trøst, er evangeliet.

Fra sykesengen, fra puten som er våt av tårer, løftes vi mot himmelen av Guds forsikring og dyrebare løfte: “Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg” [Josva 1:5].⁵

Å styrke vår tros grunnvoll vil støtte oss i tider med prøvelser.

I 1959, ikke lenge etter at jeg tiltrådte min tjeneste som president for Den canadiske misjon i Toronto, Ontario, møtte jeg N. Eldon Tanner, en fremtredende canadier som bare noen måneder senere skulle bli kalt som assistent til De tolv apostlers quorum, deretter til De tolvs quorum og deretter som rådgiver for fire av Kirkens presidenter.

Da jeg møtte ham var president Tanner administrerende direktør i det store Trans-Canada Pipelines, Ltd., og president for Canada Calgary stav. Han var kjent som “Mr. Integritet” i Canada. Under dette første møtet snakket vi blant annet om de kalde canadiske vintrene, da stormer raser og temperaturen kan ligge godt under frysepunktet i ukevis av gangen, og der iskalde vinder bringer temperaturen enda lenger ned. Jeg spurte president Tanner hvorfor veier og motorveier i det vestlige Canada i det alt vesentlige holdt seg intakte gjennom slike vintre og viste få eller ingen tegn til sprekkdannelse, mens veidekker i mange områder med mildere vintre fikk sprekker, brudd og huller.

Han sa: “Det beror på hvor dypt bærelaget for veidekket ligger. For at det skal holde seg sterkt og ikke danne sprekker, er det nødvendig å legge bærelagene svært dypt. Hvis bærelagene ikke legges dypt nok, kan ikke overflaten tåle store temperaturforskjeller.”

I årenes løp har jeg ofte tenkt på denne samtalen og på president Tanners forklaring, for jeg ser at det han sa har stor anvendelighet på vårt liv. For å si det enkelt, hvis vi ikke har et dyptgående underlag av tro og et solid vitnesbyrd om sannheten, kan det være vanskelig å tåle motgangens voldsomme stormer og iskalde vinder som vi alle uunngåelig opplever.

Jordelivet er en tid for å prøves, en tid da vi skal vise oss verdige til å vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet. For å kunne bli prøvet må vi ha utfordringer og vanskeligheter. Disse kan knekke oss, og sjelens overflate kan briste og smuldre opp – det kan skje hvis vår tros grunnlag, vårt vitnesbyrd om sannheten, ikke er dypt forankret inni oss.

Vi kan bare støtte oss til andres tro og vitnesbyrd en tid. Til sist må vi ha vårt eget sterke og dypt forankrede bærelag på plass, ellers vil vi være ute av stand til å stå imot livets stormer, som vil komme. Slike stormer kommer på forskjellig vis og måte. Vi kan oppleve sorg og kvaler over et barn på avveier som velger å vike av fra stien som fører til evig sannhet, og heller velger de glatte skråningene som fører til feiltrinn og desillusjon. Sykdom kan ramme oss eller en vi har kjær, og medføre lidelse og noen gang død. Ulykker kan sette sine grusomme spor i erindringen eller forkorte vårt liv. Døden kommer til de eldre på ustøe ben. Dens innkalling høres av personer som knapt har nådd midtveis på livets reise, og bringer ofte små barns latter til taushet …

Hvordan kan vi bygge en grunnvoll som er sterk nok til å stå imot slike omskiftninger i livet? Hvordan kan vi bevare den tro og det vitnesbyrd som vil bli krevet, så vi kan oppleve den glede som er lovet de trofaste? Konstant, utholdende innsats er nødvendig. De fleste av oss har opplevd inspirasjon så sterkt at den får tårene frem og vi bestemmer oss for at vi alltid vil stå trofast. Jeg har hørt noen si: “Hvis jeg bare kunne bevare slike følelser for alltid, ville jeg aldri ha vanskeligheter med å gjøre det jeg skulle.” Slike følelser kan imidlertid være flyktige. Den inspirasjon vi føler [i dag], kan svekkes og blekne når mandagen kommer og vi står overfor rutinene i arbeid, skole eller hjem og familie. Dette kan flytte vår oppmerksomhet fra det hellige til det verdslige, fra det som oppløfter til det som, hvis vi tillater det, vil skave av på vårt vitnesbyrd, vår sterke grunnvoll.

Vi bor naturligvis ikke i en verden hvor vi ikke har erfaring med annet enn det åndelige, men vi kan forankre vår tros grunnvoll, vårt vitnesbyrd om sannheten, så vi ikke vakler, ikke trår feil.⁶

Bønn, skriftstudium og tjeneste vil hjelpe oss å bygge en sterk grunnvoll av tro.

Hvordan kan vi best tilegne oss og bevare den grunnvoll som må til for å overleve åndelig i den verden vi lever i, kan dere spørre. La meg gi tre retningslinjer til hjelp.

For det første, befest din grunnvoll gjennom bønn. “Bønnen er sjelens dype trang, tenkt eller sagt med ord” (“Bønnen er sjelens dype trang”, Salmer, nr. 57).

Når vi ber, så la oss virkelig kommunisere med vår himmelske Fader. Det er lett å la våre bønner bli gjentagelser, å uttrykke ord med lite eller ingen tanke bak. Når vi husker på at hver av oss bokstavelig talt er en Guds sønn eller datter, vil vi ikke finne det vanskelig å gå til ham i bønn. Han kjenner oss, han elsker oss, han ønsker det som er best for oss. La oss be med oppriktighet og mening, takke og be om det vi føler at vi trenger. La oss lytte etter hans svar så vi kan oppfatte dem når de kommer. Hvis vi gjør det, vil vi bli styrket og velsignet. Vi vil lære å kjenne ham og hans ønsker for oss. Ved å kjenne ham, ved å sette vår lit til hans vilje, vil vår tros grunnvoll bli styrket. Hvis noen av oss har vært sene til å lytte til rådet om alltid å be, er det ikke noe bedre tidspunkt å begynne enn nå …

Andre retningslinje: La oss studere Skriftene og “grunne på den dag og natt”, slik Herren rådet oss til i Josvas bok (1:8) …

Å bruke litt tid hver dag på skriftstudium vil utvilsomt styrke vår tros grunnvoll og vårt vitnesbyrd om sannheten.

Gjenkall sammen med meg hvilken glede Alma følte da han var på vei fra Gideons land og sydover mot landet Manti, og møtte Mosiahs sønner. Alma hadde ikke sett dem på lang tid og var overlykkelig over å oppdage “at de fremdeles var hans brødre i Herren. Ja, og de hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord” (se Alma 17:1–2).

“Å bruke litt tid hver dag på skriftstudium vil … styrke vår tros grunnvoll og vårt vitnesbyrd om sannheten.”

Måtte vi også kjenne Guds ord og leve i samsvar med det.

Min tredje retningslinje for å bygge en sterk grunnvoll av tro og vitnesbyrd innbefatter tjeneste.

Da jeg var på vei til kontoret en morgen, passerte jeg et renseri som hadde et skilt i vinduet. Der sto det: “Det er servicen som teller.” Skiltets budskap ble sittende i hodet mitt. Plutselig forsto jeg hvorfor. Det er faktisk tjeneste som teller – Herrens tjeneste.

I Mormons bok leser vi om den edle kong Benjamin. Med en inspirert leders ekte ydmykhet fortalte han om sitt ønske om å tjene sitt folk og lede dem på rettferdige stier. Deretter erklærte han:

“Fordi jeg sa til dere at jeg hadde brukt mine dager i deres tjeneste, ønsker jeg ikke å rose meg, for jeg har jo vært i Guds tjeneste.

Jeg forteller dere disse ting så dere kan få visdom og dere må lære at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:16–17).

Dette er den tjeneste som teller, den tjeneste vi alle har blitt kalt til: den Herre Jesu Kristi tjeneste.

På livets reise vil dere se at dere ikke er de eneste veifarende. Det er andre som trenger deres hjelp. Det er føtter å støtte, hender å gripe fatt i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse …

Når vi legger en fast grunnvoll for vårt liv, la oss alle huske Hans dyrebare løfte:

Frykt ei, jeg er med deg. Vær kun ved godt mot!
For jeg er din Gud og vil være deg god.
Ja, styrke deg, hjelpe deg, gi deg min ånd,
oppholde deg ved min allmektige hånd.
(“Så sikker en grunnvoll”, Salmer, nr. 42)7

Når vi søker vår himmelske Fader gjennom inderlig og oppriktig bønn og alvorlig, trofast skriftstudium, vil vårt vitnesbyrd bli sterkt og dypt forankret. Vi vil vite om Guds kjærlighet til oss. Vi vil forstå at vi aldri noensinne går alene. Jeg lover dere at dere en dag vil stå på sidelinjen og se på deres vanskelige stunder, og dere vil innse at han alltid var der ved siden av dere.⁸

Når vi vender oss til vår himmelske Fader i prøvelser, vil han støtte oss og hjelpe oss å lære og vokse.

Vi er tilbøyelige til å betrakte vår personlige ulykke gjennom pessimismens forvrengte prisme. Vi føler oss forlatt, knust, alene. Hvis dere er i en slik situasjon, bønnfaller jeg dere om å vende dere til vår himmelske Fader i tro. Han vil hjelpe og veilede dere. Han vil ikke alltid ta bort deres plager, men han vil trøste dere og lede dere med kjærlighet gjennom enhver storm dere måtte møte.⁹

[Herren] vil hjelpe oss i vanskelige stunder. Vanskeligheter kommer inn i vårt liv, problemer vi ikke forutser og som vi aldri ville velge. Ingen av oss er immune. Hensikten med jordelivet er å lære og å vokse til å bli mer lik vår Fader, og det er ofte i de vanskelige stundene vi lærer mest, så smertefulle som lærdommene enn måtte være. Vårt liv kan også bli fylt med glede når vi følger læresetningene i Jesu Kristi evangelium.¹⁰

Vår himmelske Fader, som gir oss så mye å glede oss over, vet også at vi lærer og vokser og blir sterkere når vi står overfor og overlever prøvelser som vi må gjennom. Vi vet at vi noen ganger vil oppleve hjerteskjærende sorg, sørge og bli prøvet, helt til grensen av det vi kan tåle. Slike vanskeligheter hjelper oss imidlertid å forandre oss til det bedre, å gjenoppbygge livet på den måten vår himmelske Fader lærer oss, og til å bli noe annet enn det vi var – bedre enn vi var, mer forståelsesfulle enn vi var, mer medfølende enn vi var, med sterkere vitnesbyrd enn vi hadde før.

Dette skulle være vår hensikt – å være standhaftige og holde ut, ja, men også å bli mer åndelig foredlet idet vi tar oss gjennom både sol og sorg. Var det ikke for utfordringer som skal overvinnes og problemer å løse, ville vi forbli omtrent som vi er, med liten eller ingen fremgang mot vårt mål som er evig liv. Dikteren uttrykte omtrent den samme tanken med disse ordene:

Godt tømmer vokser ikke uten besvær,
jo sterkere vind, jo sterkere trær.
Jo lengre til himmelen og dens prakt,
Jo mer storm, jo større makt..
Ved sol og kulde, ved regn og snø,
vokser godt tømmer og edle karakterer fra det lille frø. 
[Douglas Malloch, “Good Timber”, i Sterling W. Sill, Making the Most of Yourself (1971), 23]

Bare Mesteren kjenner dypet av våre prøvelser, vår smerte og vår lidelse. Han alene tilbyr oss evig fred i tider med motgang. Han alene rører ved vår forpinte sjel med sine trøstende ord:

“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

“For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett” [Matteus 11:28–30].

Enten det er i medgang eller motgang er han med oss. Han har lovet at dette aldri vil forandre seg.

“Bare Mesteren kjenner dypet av våre prøvelser, vår smerte og vår lidelse. Han alene tilbyr oss evig fred i tider med motgang.”

Mine brødre og søstre, måtte vi ha en lojalitet til vår himmelske Fader som ikke forandrer seg med årene eller krisene i vårt liv. Vi burde ikke behøve å oppleve vanskeligheter for å huske ham, og vi burde ikke bli drevet til ydmykhet før vi gir ham vår tro og tillit.

Måtte vi alltid gjøre vårt ytterste for å være nær vår himmelske Fader. For å gjøre dette, må vi be til ham og lytte til ham hver dag. Vi trenger ham virkelig hver stund, enten det er solskinn eller regn. Måtte hans løfte alltid være vår leveregel: “Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg” [Josva 1:5].

Med all min sjels styrke vitner jeg om at Gud lever og elsker oss, at hans enbårne Sønn levde og døde for oss og at Jesu Kristi evangelium er det gjennomtrengende lys som skinner gjennom mørket i vårt liv. Jeg ber om at det alltid må være slik.¹¹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson underviste at evangeliet gir oss trøst i tider med lidelse og prøvelser (se del 1). Hvordan har evangeliet gitt deg trøst og styrke når noe har vært vanskelig? Hvordan kan vi føle vår himmelske Faders og vår Frelsers kjærlighet i prøvelsens stund?
Gjennomgå president Monsons historie om president N. Eldon Tanner i del 2. Hvorfor er konstant, utholdende innsats nødvendig for å styrke vår tros grunnvoll? Hvorfor er utfordringer og vanskeligheter en nødvendig del av jordelivet?
Gjennomgå president Monsons tre retningslinjer for å bygge en sterk grunnvoll av tro (se del 3). Hvordan har bønn styrket din tro? Hvordan har skriftstudium styrket ditt vitnesbyrd? Hvordan har tjeneste for andre styrket din grunnvoll?
Når du leser del 4, hvilke læresetninger gir deg håp og styrke i de prøvelser du opplever? Hvordan har Herren hjulpet deg i vanskelige tider? Hva må vi gjøre for å motta den trøst og styrke Herren tilbyr? Hvordan har du blitt mer “åndelig foredlet” gjennom prøvelser?

Aktuelle skriftsteder

Jakob 2:14–26; Johannes’ åpenbaring 21:1–4; 2 Nephi 31:19–20; Mosiah 23:21–22; Alma 32:21, 26–43; Lære og pakter 121:7–9; 122:5–9

Hjelp til undervisningen

“Oppfordre [familien eller klassemedlemmene] til å skrive ned tilskyndelsene de får fra Den hellige ånd mens de studerer evangeliet … Noen ganger vil Ånden lære dem ting … som aldri uttales høyt” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 30).