“Kapittel 12: Villig lydighet mot Herren”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 12”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 12

Villig lydighet mot Herren

“Denne livets store prøve er lydighet.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Da president Thomas S. Monson var ung gutt, tilbragte han og familien en del av sommeren på hytten sin i Provo Canyon i Utah. En av hans beste venner var Danny Larsen, hvis familie også hadde hytte der. Tom og Danny fisket, samlet steiner, gikk turer, klatret og nøt andre aktiviteter sammen. Ved en anledning lærte Tom en verdifull lekse om lydighet. Han og Danny ville ha et leirbål den kvelden sammen med sine venner, og de trengte å rydde et nærliggende område jorde for tørt gress. Etter å ha dratt i gresset en god stund og ikke gjort mye fremgang, fikk Tom en idé:

“Det jeg trodde var den perfekte løsningen, [kom] til mitt åtte år gamle sinn. Jeg sa til Danny: ‘Vi trenger bare å tenne på ugresset. Vi kan bare brenne en sirkel i ugresset!’ Han trengte ingen overtalelse, og jeg løp til hytta for å hente fyrstikker.

… Danny og jeg … hadde begge blitt advart gjentatte ganger om farene ved ild. Jeg visste imidlertid hvor familien hadde fyrstikkene, og vi trengte å rydde dette jordet. Uten å tenke meg om løp jeg til hytta og tok noen fyrstikker, og jeg passet på at ingen så meg. Jeg gjemte dem raskt i lommen.

Jeg løp tilbake til Danny, glad for at jeg hadde løsningen på problemet vårt i lommen. Jeg tenkte at brannen bare ville brenne så langt som vi ønsket, og så, som ved et trylleslag, slukke seg selv.

Jeg tente en fyrstikk på en stein og satte fyr på det tørre junigresset. Det antente som om det var dynket i bensin. Til å begynne med var Danny og jeg begeistret da vi så ugresset forsvinne, men det ble snart klart at brannen ikke ville dø ut på egenhånd. Vi fikk panikk da vi skjønte at vi ikke kunne gjøre noe for å stoppe den. De faretruende flammene begynte å følge villgresset opp fjellsiden, og satte furutrær og alt annet i fare på sin vei.

Til slutt hadde vi ingen annen mulighet enn å løpe etter hjelp. Ikke lenge etter løp alle tilgjengelige menn og kvinner i Vivian Park frem og tilbake med våte striesekker og slo på flammene i et forsøk på å slukke dem. Etter flere timer ble de siste gjenværende glørne slukket. De eldgamle furutrærne var reddet, og det samme hadde husene som flammene til slutt ville ha nådd.

President Monson fortsatte: “Danny og jeg fikk flere vanskelige, men viktige lærdommer den dagen – ikke minst hvor viktig lydighet var.”¹

Tom Monson likte fiske og andre utendørsaktiviteter. Senere brukte han noen av disse erfaringene til å illustrere evangeliets prinsipper.

Thomas S. Monsons læresetninger

Lydighet mot Guds bud er vår usvikelige rettesnor gjennom jordelivet.

Guds bud er ikke gitt for å frustrere oss eller for å være til hinder for vår lykke. Det stikk motsatte er tilfellet. Han som skapte oss og elsker oss fullkomment, vet akkurat hvordan vi må leve vårt liv for å oppnå størst mulig lykke. Han har gitt oss retningslinjer som, hvis vi følger dem, vil føre oss trygt gjennom denne ofte farefulle reisen gjennom jordelivet. Vi husker ordene i den kjente salmen: “Hold alle budene. da vil vi få trygghet, da vil vi få fred” [“Hold alle budene”, Salmer, nr. 189].

Vår himmelske Fader elsker oss høyt nok til å si: Du skal ikke lyve, du skal ikke stjele, du skal ikke drive hor, du skal elske din neste som deg selv, og så videre [se 2 Mosebok 20:1–17; Matteus 22:39] … Han forstår at når vi holder budene, blir vårt liv lykkeligere, mer givende og mindre komplisert. Våre utfordringer og problemer vil være lettere å bære, og vi vil motta hans lovede velsignelser. Men samtidig som han gir oss lover og bud, lar han oss også velge om vi vil godta eller forkaste dem. Våre avgjørelser i så måte vil avgjøre vår skjebne.²

Gjennom alle tider har menn og kvinner søkt kunnskap og forståelse om denne jordiske tilværelse og sin plass og hensikt i den, så vel som veien til fred og lykke. Dette er noe vi alle søker.

Denne kunnskapen og forståelsen er tilgjengelig for hele menneskeheten. Den finnes i sannheter som er evige … I en åpenbaring som ble gitt gjennom profeten Joseph Smith i Kirtland i Ohio i mai 1833, erklærte Herren:

“Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli …

Sannhetens Ånd er av Gud …

… og intet menneske mottar en fylde uten at det holder hans bud.

Den som holder [Guds] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting” (Lære og pakter 93:24–28).

Hvilket strålende løfte! Den som holder Guds bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.”

I denne opplyste tidsalder da evangeliets fylde er gjengitt, trenger hverken dere eller jeg å seile på ukjent hav eller ta oss frem på umerkede veier på leting etter sannhet. En kjærlig himmelsk Fader har stukket ut vår kurs og gitt oss en ufeilbarlig rettesnor – nemlig lydighet. Kunnskap om sannhet og svar på våre største spørsmål kommer til oss når vi er lydige mot Guds bud …

Det finnes regler og lover som skal bidra til vår fysiske sikkerhet. På samme måte har Herren gitt retningslinjer og bud for vår åndelige sikkerhet, slik at vi … til slutt [kan] vende tilbake til vår himmelske Fader.³

Profeter har satt eksempler på lydighet som vi kan følge.

Å lære om andre som satte sin lit til Gud og fulgte hans læresetninger, hvisker til vår sjel: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!” [Salmene 46:10]. Når de besluttsomt holdt hans bud og stolte på ham, ble de velsignet. Når vi følger deres eksempler, vil også vi bli tilsvarende velsignet i vår tid. Hver av dem blir et eksempel til etterfølgelse …

“En rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige,” en som “vandret med Gud” [1 Mosebok 6:9], slik var profeten Noah … Noah ga akt på Guds befaling om å bygge en ark, så han og hans familie kunne bli spart for tilintetgjørelse. Han fulgte Guds instruksjoner om å samle to eller flere av hver levende skapning i arken, så de også kunne bli reddet fra flomvannet …

President Spencer W. Kimball (1895–1985) sa på generalkonferansen for over et halvt århundre siden: “Ennå fantes ingen tegn til regn eller flom … [Noahs] advarsler ble ansett som irrasjonelle … Hvor tåpelig å bygge en ark på tørr grunn mens solen skinte og livet gikk sin vante gang!” Men tiden gikk … Flommen kom. De ulydige … druknet. Mirakelet med arken fulgte i kjølvannet av den tro som ble utvist ved å bygge den” [i Conference Report, okt. 1952, 48].

Noah hadde en urokkelig tro og fulgte Guds befalinger. Måtte vi alltid gjøre det samme. Måtte vi huske at Guds visdom ofte fortoner seg tåpelig for mennesker, men den største lekse vi kan lære i jordelivet, er at når Gud taler og vi adlyder, vil vi alltid gjøre det som er riktig.⁴

Alle profeter, både før og nå, har visst at lydighet er avgjørende for vår frelse … En gripende beretning om lydighet er den om Abraham og Isak. Hvor vondt og vanskelig det må ha vært for Abraham, i lydighet mot Guds befaling, å bringe sin kjære sønn Isak til Moria-landet for å ofre ham. Kan vi forestille oss Abrahams tunge hjerte da han reiste til avtalt sted? Kvalene må ha herjet hans kropp og torturert hans sinn da han bandt Isak, la ham på alteret og tok kniven for å avlive ham. Med urokkelig tro og ubetinget tillit til Herren fulgte han Herrens befaling. Hvilken herlig erklæring, og hvor kjærkommen og etterlengtet den var: “Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg” [1 Mosebok 22:12].

Abraham hadde blitt satt på prøve, og for hans trofasthet og lydighet ga Herren ham dette strålende løfte: “I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord” [1 Mosebok 22:18].

Selv om vi ikke blir bedt om å bevise vår lydighet på en like dramatisk og hjerteskjærende måte, kreves det også lydighet av oss.

President Joseph F. Smith erklærte i oktober 1873: “Lydighet er himmelens første lov” [“Discourse”, Deseret News, 12. nov. 1873, 644].

President Gordon B. Hinckley sa: “De siste dagers helliges lykke, de siste dagers helliges fred, de siste dagers helliges utvikling, de siste dagers helliges velstand og dette folks evige frelse og opphøyelse ligger i å vandre i lydighet mot Guds rettledning” “Er I villige og hører.”, Lys over Norge, nov. 1972, .⁵

Lydighet er et kjennetegn på profeter. Det har gitt dem styrke og kunnskap gjennom alle tider. Det er viktig for oss å innse at også vi har rett til denne kilden til styrke og kunnskap. Den er lett tilgjengelig for hver enkelt av oss i dag hvis vi adlyder Guds bud.⁶

Vi tilegner oss kunnskap, svar og styrke når vi adlyder Herrens bud.

I årenes løp har jeg kjent utallige personer som har vært spesielt trofaste og lydige. Jeg har blitt velsignet og inspirert av dem. Jeg skal fortelle om to slike personer.

Walter Krause var et standhaftig medlem av Kirken som, sammen med sin familie, bodde i … Øst-Tyskland etter andre verdenskrig. Til tross for vanskelighetene han opplevde på grunn av mangelen på frihet i dette området den gangen, var bror Krause en mann som elsket og tjente Herren. Han utførte trofast og samvittighetsfullt enhver oppgave som ble gitt ham.

Den andre mannen, Johann Denndorfer, opprinnelig fra Ungarn, ble omvendt til Kirken i Tyskland og døpt der i 1911 i en alder av 17 år. Ikke altfor lenge etterpå kom han tilbake til Ungarn. Etter andre verdenskrig var han praktisk talt fange i sitt eget land, i byen Debrecen. Friheten hadde også blitt fratatt folket i Ungarn.

Bror Walter Krause, som ikke kjente bror Denndorfer, fikk i oppdrag å være hans hjemmelærer og besøke ham regelmessig. Bror Krause ringte sin hjemmelærerledsager og sa: “Vi har fått i oppdrag å besøke bror Johann Denndorfer. Kan du bli med meg denne uken for å besøke ham og gi ham et evangeliebudskap?” Og så la han til: “Bror Denndorfer bor i Ungarn.”

Den forskrekkede ledsageren spurte: “Når drar vi?”

“I morgen,” var svaret fra bror Krause.

“Når kommer vi hjem?” spurte ledsageren.

Bror Krause svarte: “Å, om en ukes tid – hvis vi kommer hjem.”

Avsted dro de to hjemmelærerledsagerne for å besøke bror Denndorfer, med tog og buss fra den nordøstlige delen av Tyskland til Debrecen i Ungarn – en betydelig reise. Bror Denndorfer hadde ikke hatt hjemmelærere siden før krigen. Da han så disse Herrens tjenere, ble han overveldet av takknemlighet for at de hadde kommet. Først nektet han å håndhilse på dem. Han gikk isteden til soverommet og fant frem fra et lite skap en eske som inneholdt hans tiende som han hadde spart i mange år. Han ga tienden til sine hjemmelærere og sa: “Nå er jeg à jour med Herren. Nå føler jeg meg verdig til å håndhilse på Herrens tjenere!” Bror Krause fortalte meg senere at han hadde blitt ubeskrivelig rørt over at denne trofaste mannen, som ikke hadde noen kontakt med Kirken på mange år, lydig og konsekvent hadde tatt 10 prosent av sin beskjedne inntekt for å betale sin tiende. Han hadde spart den uten å vite når eller om han ville få det privilegium å betale den.

[Bror Walter Krause] tjente trofast og lydig hele sitt liv, og var en inspirasjon for meg og alle som kjente ham. Når han ble bedt om å utføre oppgaver, stilte han aldri spørsmål ved det, han knurret aldri, og han kom aldri med unnskyldninger.

Fra venstre til høyre: Gary Schwendiman, eldste Monson, Walter og Edith Krause, Gottfried og Gertraude Richter og Henry og Inge Burkhardt

Mine brødre og søstre, dette livets store prøve er lydighet. “Vi vil prøve dem ved dette,” sa Herren, “for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem” [Abraham 3:25].

Frelseren erklærte: “For alle som ønsker en velsignelse fra mine hender, skal holde den lov som ble fastsatt for denne velsignelse og dens betingelser slik de ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt” [Lære og pakter 132:5].⁷

Det krever lydighet hvis vi ønsker å kvalifisere oss til velsignelser i dag. Det er ikke nok bare å si: “I morgen skal jeg gjøre det bedre.” Herren forventer at vi gjør det bedre i dag … Jeg håper at hver og en av oss vil ha for vane å være lydig, fordi alle Guds velsignelser er betinget av lydighet mot budene. Når vi etterlever budene, skal vi få svar på våre bønner og motta rettledning i vårt liv.⁸

Kunnskapen vi søker, svarene vi lengter etter og styrken vi ønsker i dag for å møte utfordringene i en innviklet og omskiftelig verden, kan bli våre hvis vi villig adlyder Herrens bud. Jeg siterer igjen Herrens ord: “Den som holder [Guds] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting” [Lære og pakter 93:28].⁹

Vår Frelser er det største eksempel på lydighet og han kaller på oss til å følge ham.

Vi er gitt et fullkomment eksempel å følge – vår Herre og Frelser Jesu Kristi eksempel – og vi har blitt bedt om å følge dette eksemplet. Frelseren selv sa: “Kom så og følg meg.” [Lukas 18:22]. “De gjerninger som dere har sett meg gjøre, de skal dere også gjøre” [3 Nephi 27:21]. Han stilte spørsmålet: “Hva slags menn burde dere være?” Og så svarte han: “Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er” [3 Nephi 27:27]. “Han dødens lenker for meg brøt, og livets vei jeg vet” [“O, Fader la mitt hjerte få” , Salmer, nr. 101].

Når vi ser hen til Jesus som vårt forbilde, og når vi følger i hans fotspor, kan vi vende trygt tilbake til vår himmelske Fader for å bo hos ham for evig. Profeten Nephi sa: “Med mindre et menneske holder ut til enden og følger det eksempel som den levende Guds Sønn har vist, kan han ikke bli frelst” [2 Nephi 31:16] …

I Ordspråkene leser vi formaningen: “Gi akt på den sti din fot skal gå” [Salomos Ordspråkene 4:26]. Hvis vi gjør det, vil vi ha tro og et ønske om å gå på den vei som Jesus gikk. Vi vil ikke være i tvil om at vi er på en vei som vår Fader vil at vi skal følge. Frelserens eksempel danner et rammeverk for alt vi gjør, og hans ord gir oss en usvikelig rettesnor. Hans vei vil bringe oss trygt hjem.¹⁰

Det finnes intet større eksempel på lydighet enn vår Frelser. Om ham sa Paulus:

“Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.

Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham” [Hebreerne 5:8–9].

Frelseren viste sann kjærlighet til Gud ved å leve et fullkomment liv, ved å hedre den hellige misjon han hadde. Han var aldri hovmodig. Han var aldri oppblåst av stolthet. Han var aldri illojal. Han var alltid ydmyk. Han var alltid oppriktig. Han var alltid lydig.

Selv om han ble fristet av bedrageriets mester, ja, djevelen, og selv om han var fysisk svekket etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter og var sulten, og selv da den onde fremla for Jesus de mest forlokkende og fristende forslag, ga han oss et guddommelig eksempel på lydighet ved å nekte å avvike fra det han visste var riktig [se Matteus 4:1–11].

Da han gjennomgikk store kvaler i Getsemane, hvor han led slike smerter at hans svette ble som store bloddråper som falt ned på jorden, [Lukas 22:44], viste han at han var den lydige Sønn da han sa: “Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din” [Lukas 22:42].

Som Frelseren instruerte sine første apostler, instruerer han også dere og meg: “Følg du meg” [Johannes 21:22]. Er vi villige til å adlyde?¹¹

Sammen med Jesus kan vi vandre på lydighetens vei. Det vil ikke alltid være lett, men la vår parole være den arv som ble testamentert til oss av Samuel: “Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer” [1 Samuel15:22]. La oss huske at det endelige resultatet av ulydighet er fangenskap og død, mens belønningen for lydighet er frihet og evig liv.¹²

Har vi ikke visdom nok til å adlyde ham som kjenner begynnelsen fra enden – vår Herre … ? Hans eksempel viser vei. Når han ble utsatt for fristelse, så tok han avstand fra den. Da han ble tilbudt verden, avslo han. Da han ble bedt om å gi sitt liv, ga han det!

“Kom, følg med meg,” vår Frelser bad.
Gå derfor i hans fotspor glad.
Når vi adlyder, er vi ett
med Gud og ham i evighet …

For troner, riker, ja, og makt,
samt herlighet i all dens prakt,
er vår for evig – glem det ei,
husk på hans ord – “Kom, følg med meg.” 
“Kom, følg med meg”, Salmer og sanger, nr. 8.)

Nå er tiden inne til å ta denne avgjørelsen. La oss følge ham.¹³

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Gjennomgå de lovede velsignelsene vi kan motta når vi adlyder budene (se del 1). På hvilke måter vil det å adlyde budene holde oss trygge? Hvordan har lydighet gitt deg fred? Hvordan har lydighet hjulpet deg å bli lykkeligere? Hvordan har det hjulpet deg å motta “sannhet og lys”?
Hva kan vi lære om lydighet av eksemplene president Monson nevner i del 2? Hvordan kan vi utvikle en sikrere tillit til vår himmelske Fader?
President Monson underviste at “denne livets store prøve er lydighet” (del 3). Hva er dine inntrykk av Walter Krause og Johann Denndorfers eksempel? Reflekter over dem du har vært vitne til som har vært lydige i vanskelige omstendigheter. Hvordan har deres eksempler hjulpet deg?
President Monson understreket Frelserens eksempel på lydighet, og hans innbydelse til oss om å følge ham (se del 4). Hvordan kan vi mer fullstendig ta imot Frelserens innbydelse til å følge ham?

Aktuelle skriftsteder

Josva 24:14–15; Matteus 7:21; Johannes 7:17; 14:15; 1 Nephi 17:3; 2 Nephi 1:20; Mosiah 2:41; Lære og pakter 130:20–21

Studiehjelpemidler

“Fordi Jesus Kristus var fullkomment lydig og underdanig sin Fader, “gikk [han] frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker” [Lukas 2:52]. Har vi viljestyrke til å gjøre det samme? Akkurat slik Jesus ‘mottok nåde for nåde’ [Lære og pakter 93:12], må vi tålmodig søke lys og kunnskap fra Gud i våre anstrengelser for å lære evangeliet” (Thomas S. Monson, “Lær av meg”, Liahona, mars 2016, 6).