“Kapittel 19: Lærernes varige innflytelse”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 19”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 19

Lærernes varige innflytelse

“Hovedmålet med undervisning i Kirken er å forårsake verdifulle forandringer i livet til gutter og piker, menn og kvinner.”

Fra Thomas S. Monsons liv

I sin første generalkonferansetale som apostel sa president Thomas S. Monson: “Jeg er så takknemlig for mine lærere og ledere i min barndom og unge manndom i en ydmyk pionermenighet.”¹ Gjennom hele sitt liv fortsatte han å uttrykke takknemlighet for sine lærere i kirken, og fortalte ofte historier om deres innflytelse på ham.

President Monson var også takknemlig for sine skolelærere. “Jeg synes det er morsomt å tenke på at min musikklærer i grunnskolen var en frøken Sharp,” sa han. “Hun hadde evnen til å tilføre sine elever kjærlighet til musikk.”²

Som universitetsstudent hadde han en effektiv tilnærming når han lærte av lærerne sine: Han forestilte seg at han måtte undervise i materiellet de underviste, så han arbeidet for å utvikle en forståelse av begrepene som ville forbedre presentasjonen hans.³

President Monson underviste Kirkens medlemmer om hvordan de skulle undervise med kraft. “[Vi er] alle lærere på en eller annen måte, og det er vår plikt å undervise så godt vi kan,” sa han.⁴ Han forklarte også hva formålet med undervisning i evangeliet er:

“Målet med undervisning i evangeliet … er ikke å ‘helle informasjon’ inn i hodet på klassemedlemmene. Det er ikke å vise hvor mye læreren kan, og det er heller ikke bare å øke kunnskapen om Kirken. Hovedmålet med undervisning i Kirken er å forårsake verdifulle forandringer i livet til gutter og piker, menn og kvinner. Målet er å inspirere den enkelte til å tenke, føle og deretter gjøre noe for å etterleve evangeliets prinsipper.”⁵

Når det gjelder lærere, sa president Monson: “Det finnes intet privilegium mer edelt, ingen oppgave så givende.”⁶ Han illustrerte dette poenget med følgende historie:

“For en tid siden overhørte jeg … tre svært unge gutter … diskuterte fedrenes relative egenskaper. Den ene sa: ‘Faren min er større enn faren din,’ hvorpå en annen svarte: ‘Håh, faren min er smartere enn faren din.’ Den tredje parerte: ‘Faren min er doktor.’ Han snudde seg til en av de andre og sa skadefro: ‘Og faren din er bare lærer.’

Samtalen ble avbrutt av en mor som ropte, men ordene fortsatte å lyde i ørene mine. Bare en lærer. Bare en lærer. Bare en lærer. En dag vil alle disse småguttene komme til å forstå hvilken verdi inspirerte lærere har, og være inderlig takknemlige for de uutslettelige inntrykk slike lærere vil gjøre på dem.

‘En lærer øver evig påvirkning,’ har Henry Brooks Adam sagt. ‘Han kan aldri forutsi hvor hans innflytelse opphører.’”⁷ President Monson sa at denne vidtrekkende innflytelsen gjelder alle lærere – foreldre i hjemmet, lærere på skolen og lærere i kirken.

Thomas S. Monsons læresetninger

Foreldre har en hellig forpliktelse til å undervise sine barn og være et godt eksempel.

Den læreren som du og jeg husker best, er kanskje den som hadde størst innflytelse på oss. Hun brukte kanskje ikke tavle og hadde kanskje heller ikke noen lærerutdannelse, men hennes undervisning var evigvarende og omtenksomheten ekte. Ja, jeg snakker om mor, og i samme åndedrag nevner jeg far. Enhver mor eller far er i realiteten en lærer.

President David O. McKay minnet oss på at “den rette opplæring i barndommen er menneskets helligste forpliktelse”, for et barn kommer fra Faderen som ren og god, “‘en skapning som er ubesmittet av verden, ubesmittet av dens urettferdighet, ubesmittet av dens hule fornøyelser, et vesen som kommer friskt fra lysets kilde, med noe av dets universelle glans i seg. Hvis barndommen er dette, hvor hellig er ikke plikten til å forstå at i dens videre vekst skal det ikke være noe annet.’” (Improvement Era, mai 1930, s. 480.) …

Den beste tiden for undervisning er flyktig. Anledningene er forgjengelige. Forelderen som utsetter sitt ansvar som lærer, kan, i årene som kommer, få bitter innsikt i Whittiers uttrykk: “Av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, kan de mest bedrøvelige være disse: ‘Det kunne ha vært.’” (John Greenleaf Whittier, “Maud Muller.”) …

Mødre og fedre, innser dere at vi lager formen som livet til våre unge vil bli støpt i? For å undervise våre barn må vi være nær våre barn, og stedet for å komme nær våre barn er i hjemmet. Vi har et ansvar for å sette et godt eksempel for dem.

Jeg tror aldri jeg har lest en skarpere fordømmelse av Herren enn den som finnes i Jakobs bok i Mormons bok, hvor Herren sa: “Se dere har … knust deres ømme hustruers hjerter og mistet deres barns tillit på grunn av det dårlige eksempel dere har vært for dem.” (Jakob 2:35.) Hvis vår Herre ville gi oss en slik fordømmelse for å være et dårlig eksempel, er det ikke logisk å anta at han ville gi oss sin godkjennelse hvis vi satte frem for våre barn et godt eksempel? Og så kan vi se oss tilbake, slik Johannes gjorde da han erklærte: “Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.” (3 Johannes 1:4.)

Dersom en mor eller far trenger ekstra inspirasjon for å ta fatt på sin gudgitte undervisningsoppgave, bør de huske at den mektigste følelseskombinasjonen i verden ikke utbasuneres ved en eller annen storeslagen kosmisk begivenhet, og heller ikke finner man den i romaner eller historiebøker – den kommer utelukkende til uttrykk hos en mor eller far som stirrer ned på et sovende barn. Dette storslagne skriftstedet, “Skapt i Guds bilde”, vil få ny og større mening for foreldre for hver gang de opplever det. Hjemmet vil bli en havn betegnet som himmel, og kjærlige foreldre vil lære sine barn “å be og vandre rettskaffent for Herren”. (L&p 68:28.)⁸

Det finnes dem som fryder seg over å ødelegge tro istedenfor å bygge broer til det gode liv … Siden vi ikke kan kontrollere klasserommet, kan vi i det minste forberede eleven. Du spør, “Hvordan?” Jeg svarer: “Sørg for en rettesnor til Guds celestiale rikes herlighet, ja, et barometer for å skille mellom Guds sannhet og mennesketeorier.”

For mange år siden hadde jeg en slik rettledning i hånden. Det var et bind med hellig skrift … som inneholdt Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle. Boken var en gave fra en kjærlig far til en nydelig, purung datter som var nøye med å følge hans råd. På forsidebladet hadde hennes far skrevet disse inspirerte ord:

“9. april 1944

Til min kjære Maurine:

For at du skal ha et uforanderlig måleredsap hvorved du kan dømme mellom sannhet og menneskers feilaktige filosofier, og derved vokse i åndelighet i takt med økt kunnskap, gir jeg deg denne hellige boken. Måtte du lese ofte i den og skatte den gjennom hele livet.

Kjærlig hilsen din far,

Harold B. Lee”⁹

Lærere i Kirken kan ha varig innflytelse.

La oss ta for oss læreren vi vanligvis møter på søndagen – læreren i Kirken. I disse omgivelser møtes fortidens historie, nåtidens håp og fremtidens løfte … Læreren bedømmes av sine elever – ikke ene og alene etter hva og hvordan han underviser, men også ved sin livsførsel.

Apostelen Paulus ga dette råd til romerne: “Du som … lærer en annen, lærer du ikke deg selv? Du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du?

“Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor?” (Romerne 2:21–22.)

Paulus, denne inspirerte og dynamiske lærer, gir oss et godt eksempel.¹⁰

Det var min erfaring som liten gutt å komme under innflytelse av en høyst effektiv og inspirert lærer som lyttet til oss og som elsket oss. Hun het Lucy Gertsch. I vår Søndagsskole-klasse underviste hun oss om verdens skapelse, Adams fall og Jesu sonoffer. Som ærede gjester inviterte hun Moses, Josva, Tomas, Paulus, og naturligvis Kristus til klasserommet. Selv om vi ikke så dem, lærte vi å elske, ære og etterligne dem.

Aldri har hennes undervisning vært mer dynamisk eller hatt større evigvarende virkning enn en søndag morgen da hun bedrøvet bekjentgjorde for oss at moren til en klassekamerat var død. Vi hadde savnet Billy den morgenen, men visste ikke hvorfor han var borte.

Temaet for leksjonen var: “Det er saligere å gi enn å ta imot” (Apostlenes gjerninger 20:35). Midtveis i leksjonen lukket læreren boken og åpnet våre øyne, ører og hjerter for Guds herlighet. Hun spurte: “Hvor mye penger har vi i klassekassen?”

Siden det var under depresjonstiden kom svaret stolt: “Fire dollar og syttifem cent.”

Da foreslo hun mildt og forsiktig: “Billys familie har svært lite penger og er tynget av sorg. Kunne dere tenke dere å besøke familien nå i formiddag og gi dem pengene deres?”

Jeg kommer alltid til å minnes den lille flokken som gikk de tre kvartalene og inn i hjemmet til Billy og hilste på ham, hans bror, hans søstre og hans far. Det var så tydelig at hans mor ikke var der. Jeg vil alltid bevare minnet om tårene som glimtet i øynene til alle som var tilstede da den hvite konvolutten med våre dyrebare selskapspenger gikk over fra vår lærers sarte hånd til en sorgtynget fars trengende hånd.

Vi formelig sprang tilbake til møtehuset. Vårt hjerte var lettere enn noen gang før, vår glede mer fullstendig, vår forståelse dypere. En lærerinne med inspirasjon fra Gud hadde lært sine gutter og piker en evig og guddommelig sannhet: “Det er saligere å gi enn å ta imot.”

Vi kunne godt ha omskrevet disiplenes ord på veien til Emmaus: “Brant ikke vårt hjerte i oss da … [hun] åpnet Skriftene for oss?” (Lukas 24:32).

Lucy Gertsch kjente alle sine elever. Uten unntak kontaktet hun dem som var borte en søndag, eller som ikke kom i det hele tatt. Vi visste at hun brydde seg om oss. Ingen av oss har glemt henne eller de sannhetene hun lærte oss.¹¹

Lucy Gertsch (bakerste rad, i midten) med Søndagsskole-klassen sin i 1941. Tom Monson er på første rad, nummer to fra høyre. Han beskrev henne som “en høyst effektiv og inspirert lærer”.

Klasserommet i kirken føyer livsviktige dimensjoner til det enkelte barns og den enkelte ungdoms utdannelse. I disse omgivelsene kan hver enkelt lærer motivere dem som lytter til hennes leksjoner og føler innflytelsen av hennes vitnesbyrd til å søke etter noe høyere. I Primær, Søndagsskolen, Unge kvinner og i møtene for Det aronske prestedømme, kan godt forberedte lærere, kalt ved inspirasjon fra Herren, røre ved hvert barn, hver ungdom og tilskynde dem alle til å “søke … visdoms ord fra de beste bøker, søke lærdom ved studium og ved tro” [Lære og pakter 88:118]. Et oppmuntrende ord her og en åndelig tanke der kan påvirke et dyrebart liv og etterlate seg et uutslettelig preg i en udødelig sjel …

En ydmyk og inspirert lærer i Kirkens klasserom kan innpode kjærlighet til Skriften i sine elever … Læreren kan bringe de fordums apostler og verdens Frelser ikke bare inn i klasserommet, men også inn i barnas hjerte, sinn og sjel.¹²

Vi underviser ikke bare med ord, men også ved hvordan vi lever vårt liv.

Hvilken lærer husker du best fra din ungdom? Jeg vil tro at det etter all sannsynlighet er den som visste navnet ditt, som ønsket deg velkommen til klassen, som var interessert i deg personlig, og som virkelig brydde seg om deg. Når en leder vandrer på livets vei med en dyrebar ungdom ved sin side, utvikles et bånd av hengivenhet mellom dem, og dette beskytter den unge mot fristelse og synd og får ham eller henne til å holde seg urokkelig på den sti som leder videre, oppover og uten avvik til evig liv. Bygg en bro til hver ungdom.¹³

Behandle [elevene] med verdighet og gi dem ditt aller beste. Du underviser ikke bare et emne. Du former også menneskelig natur. Du tenner lærdommens lampe, slik at elevene bedre vil forstå sin jordiske misjon. Du, gjennom din ånd, din tro og din kjærlighet, vil velsigne generasjoner som ennå ikke er født. Dine muligheter er ikke forskjellige fra Mesterlæreren – Jesus Kristus, Guds Sønn.¹⁴

Ofte vil den store innflytelse ett liv har på andre liv aldri bli uttalt, og av og til lite kjent. Dette var tilfellet med en lærer som underviste piker, tolv år gamle piker … Selv hadde hun ingen barn, enda hun og hennes mann inderlig hadde ønsket seg barn. Hennes kjærlighet kom til uttrykk gjennom den hengivenhet hun hadde for sine spesielle piker mens hun underviste dem i evige sannheter og hva livet lærer oss. Men så ble hun syk og døde, bare syvogtyve år gammel.

Hvert år foretok pikene hennes en pilegrimsferd i bønn til sin lærerinnes gravsted. Først var det syv, deretter fire, så to og til slutt var det bare én, som kom tilbake hvert år og alltid la en bukett med iris på graven – et symbol på inderlig takknemlighet. I år [1981] kom hun til sin lærers hvilested for femogtyvende gang. I dag underviser hun også piker, og ingen kan forundre seg over at hun lykkes så godt med det, for hun er et speilbilde av den lærer som er hennes inspirasjonskilde. Det liv denne læreren levde, og de leksjonene hun gjennomgikk, ligger ikke begravet under den støtten som markerer hvor hennes grav er, men lever videre i de personligheter hun medvirket til å forme og de liv hun så uselvisk beriket. Vi minnes en annen mesterlig lærer, vår Herre. En gang skrev han et budskap. (Se Johannes 8:6.) Etter en stund visket vinden for alltid ut den han hadde skrevet, men ikke det liv han levde.¹⁵

Vi skulle alltid huske at vi ikke bare underviser med ord, men vi underviser også med hvem vi er og hvordan vi lever.¹⁶

Jesus Kristus er vårt eksempel som lærer.

Det finnes én lærer hvis liv overskygger alle andres. Han underviste om livet og døden, om plikt og fremtid. Han levde ikke for å bli betjent, men for å tjene, ikke for å motta, men for å gi, ikke for å frelse sitt liv, men for å ofre det for andre. Han beskrev en kjærlighet som er vakrere enn begjær, en fattigdom rikere enn skatter. Det ble sagt om denne læreren at han underviste med myndighet og ikke som de skriftlærde. Jeg snakker om Mesteren blant lærere, Jesus Kristus, Guds Sønn, hele menneskehetens Frelser og Forløser.

Når hengivne lærere tar imot hans milde innbydelse: “Kom, lær av meg”, vil de lære, men får også del i hans guddommelige kraft.¹⁷

Når vi underviser andre, måtte vi følge eksempelet til den fullkomne lærer, vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Han etterlot seg fotspor i sanden ved sjøens bredd, men etterlot sine undervisningsprinsipper i hjertet og livet til alle han underviste. Han befalte sine disipler den gangen – og til oss sier han de samme ordene – “Følg du meg” (Johannes 21:22).

Måtte vi gå fremad og alltid reagere med lydighet, så det kan bli sagt om oss alle det som ble uttalt av Forløseren: “Du er en lærer kommet fra Gud” (Johannes 3:2).¹⁸

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson sa at foreldre har en hellig forpliktelse til å undervise sine barn (se del 1). Hva er noen viktige ting du lærte av din mor eller far? Hvis du er en forelder, hva håper du dine barn vil lære av deg? Hva har du lært om hvordan du kan undervise barn? Hvorfor er det viktig å være et godt eksempel når det gjelder å undervise barn? Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å bygge opp sterk tro?
Gjennomgå president Monsons historie om sin lærer i Søndagsskolen (se del 2). Hva kan denne historien lære oss for å hjelpe oss å bli bedre lærere? Hvordan kan vi undervise i evangeliet med større kraft – enten i hjemmet, i klasserommet eller i en annen situasjon?
Gjennomgå egenskapene til gode lærere som president Monson skisserte (se del 3). Reflekter over noen av dine lærere som har vært eksempler på disse egenskapene. Hvorfor var disse lærerne innflytelsesrike i ditt liv? Hvordan kan vi som lærere “bygge en bro” til dem vi underviser? Hvordan kan vi “tenne lærdommens lampe”?
Hva kan vi lære av Frelserens eksempel som lærer? (Se del 4.) Hva vil det si å undervise på Frelserens måte? Hvorfor er det viktig at vi fokuserer på Frelseren når vi underviser i evangeliet?

Aktuelle skriftsteder

2 Mosebok 4:10–12; 2 Nephi 33:1; Alma 17:2–3; 31:5; Lære og pakter 11:21; 42:12–14; 88:77–80

Hjelp til undervisningen

“For å være en Kristus-lignende lærer er kanskje det viktigste du kan gjøre, å følge Frelserens eksempel på lydighet og etterleve evangeliet av hele ditt hjerte … Du trenger ikke være fullkommen, bare anstrenge deg flittig – og søke tilgivelse gjennom Frelserens forsoning når du snubler” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 13).